Skyldfølelse: – Det var min skyld

Tekst: Line Schrader og Trine Giving Kalstad, først publisert i "Oss foreldre imellom" 1.17 (foreldrenes navn er endret)

Det er åtte år siden nå. Thomas var en måned og fire dager gammel. Markus og Isabel var hjemme i leiligheten i London, de hadde feiret Isabels bursdag og det nye familiemedlemmet med noen få venner. Isabel la Thomas på skulderen til Markus som satt på sofaen, mens hun ryddet opp etter at gjestene hadde gått. Isabel husket på hva jordmoren hadde sagt: "Det viktigste nå er at du får nok søvn, ellers får du ikke nok melk til gutten din." Hun gikk derfor og la seg mens hun lot Thomas sove videre oppå pappaen sin, han så ut til å ha det godt der.

– Jeg følte at Thomas ønsket å være på noen. Det slo meg ikke at det kunne være noen fare, men i tilfelle Thomas skulle falle ned, så la jeg noen puter rundt ham, forteller Isabel.

Men Markus kan ikke huske at Isabel ga ham Thomas. Kanskje hadde han allerede sovnet. Han var utmattet etter en krevende uke på jobb og lite søvn. Det var mye som skulle ordnes før de skulle flytte til Oslo om få uker: salg av bil og leilighet, avslutte jobben i en ansvarsfull stilling. Samme morgen hadde han stått opp kl. 05 for å kjøre bilen på verksted.

Neste morgen skulle han våkne til sitt livs verste mareritt. Han fant sønnen klemt under seg, livløs. Deretter fulgte forferdelige scener: forsøk på å gjenopplive Thomas, ambulansen som kom, Isabel som forsvant med ambulansen mens Markus måtte komme etter fordi noen måtte passe på storebror Erik på 19 måneder, hendelser på sykehuset og intervjuer med politiet.

En ulykke

– Helt fra starten fortalte profesjonelle oss at det var en ulykke. Politiet var proffe og medfølende; de kondolerte og fortalte at dette er sånt som skjer mye oftere enn du kan forestille deg. "Det er vår jobb å komme og undersøke, vi er eksperter, og fra vårt perspektiv er det som har skjedd her er en ulykke." Og vennene våre sa at "Åh, vi har også sovet på sofaen med babyen vår, dette kunne ha skjedd med oss!" Men det gikk ikke inn, forteller Markus, som snakker engelsk. Selv om han behersker norsk godt etter åtte år i Norge, er det vanskelig å snakke om dette vonde på et annet språk enn morsmålet. "Oss foreldre imellom" møter Markus og Isabel i hjemmet deres i Voksenlia i Oslo. De tre sønnene på fire, seks og ni år, er lagt for kvelden.

– De første ukene var jeg bare nummen, i sjokk, jeg klarte ikke å tenke på annet enn sorgen. Analysene og selvransakelsen kom senere. Hadde jeg tatt et glass for mye? Hadde jeg mistet bevisstheten? Hvorfor kunne jeg ikke huske at jeg hadde sovnet med babyen på meg? Det var forferdelig, sier Markus.

– Jeg var den som forårsaket Thomas’ død. Da jeg begynte å tenke med hodet igjen, følte jeg meg veldig skyldig. Jeg ville ikke møte vennene mine, ikke noen, jeg følte meg stemplet: "Her er mannen som sov oppå babyen sin, han må være merkelig," forteller Markus, som også slet med sterke traumer etter ulykken.

Isabel på sin side har følt at det er hun som har den største skylden.

– Jeg distanserte meg fra det i begynnelsen. Jeg følte ikke at det var min skyld for jeg var ikke der da det skjedde. Men etterpå tenkte jeg at det var jo jeg som var bevisst. Markus sov jo og fikk den stakkars sønnen sin på skulderen uten å vite det. Så det er jo på en måte jeg som forårsaket at det skjedde, sier hun.

I mange måneder etterpå tenkte Isabel "jeg er den moren som selv har skyld i at sønnen døde" og "hvordan er det mulig å komme på å legge puter rundt sofaen for sikkerhets skyld, uten å tenke at Thomas ville være tryggere i babybagen sin?" Babybagen sto en halv meter fra Markus og Thomas, men det var bare én tanke som sto i hodet på Isabel, og det var instruksen fra jordmoren om at det hastet med å legge seg, for søvn var viktigere enn noe annet.  

Isabel og Markus synes det er viktig å snakke sammen om dette igjen, og deler gjerne sine vonde erfaringer i håp om at andre i en lignende situasjon kan ha nytte av det.

De forteller om en følelse som mange etterlatte foreldre kan gjenkjenne i større eller mindre grad.

– Den viktigste foreldreoppgaven vår er jo å beskytte våre barn, derfor er det også mest nærliggende å anklage oss selv. Det er vanlig for oss mennesker å søke etter forklaringer for å forstå det som er skjedd. Vi gjør det for å lære slik at det ikke skjer igjen. Faren er at denne selvbebreidelsen tar overhånd og hindrer en naturlig sorgprosess, sier fagsjef i LUB Trine Giving Kalstad.

Mye bjeffing på hverandre

Ulykken og følelsen av skyld fikk stor påvirkning på samlivet til Isabel og Markus i tiden som kom.

– Det var en ganske stor kløft mellom oss i årene etter ulykken, sier Isabel.

– Jeg har bebreidet Isabel. Hvorfor la hun babyen på skulderen min? Hva tenkte hun på? Når jeg opplevde at hun ikke passet godt nok på barna så tenkte jeg at nå er hun uoppmerksom og se hva som skjedde sist, forteller Markus.

– Jeg ble ualminnelig kritisk overfor Isabel, noe som ikke hører hjemme i et godt ekteskap. Det var veldig skadelig, og det kan bli skadelig videre. Så dette er noe vi må jobbe med som et par.

Isabel har på sin side ikke bebreidet Markus for ulykken. Men hun forteller at det var mye korte lunter og totalsituasjonen var krevende.

– Isabel ønsket en baby igjen med en gang etter ulykken, men jeg klarte ikke å takle ansvaret. Jeg var ikke klar som far, sier Markus som har slitt mer enn Isabel.

– Det var vanskelig. Jeg hadde et fysisk behov for ikke bare å få ett nytt barn, men mange barn – og jo før jo heller, sier Isabel.

Markus hadde sterke traumer. I tillegg var de på vei fra London til Isabels hjemland, hvor hun hadde sitt nettverk, mens det var vanskelig for Markus å etablere seg her som utlending. Markus fikk mange store endringer i livet på en gang: miste et barn, flytte land, nytt språk, arbeidsløs og på bar bakke. Han følte også på at Isabel dro lasset mer enn han i et par år.

– Det var mye bjeffing, noe vi heldigvis fikk hjelp til å jobbe med, sier Isabel og forteller om god hjelp på familievernkontoret av psykolog Martin Damm. Her gikk de i nesten to år. Like fullt opplever de fortsatt utfordringer i familielivet som blant annet henger sammen med Markus' skyldfølelse. Særlig kommer dette til uttrykk i rollen som far. Dersom Markus gjør noe som kan sette barna sine i fare, kan det ofte skje at han ikke fungerer resten av dagen.

– Da knekker jeg helt sammen. Det kan være hvis jeg føler jeg ikke har passet godt nok på hvis de har syklet for nær en bil. Jeg blir helt på gråten, deprimert og sint. Og for å unngå slike situasjoner, så kjefter jeg noen ganger på barna mine på måter som ikke er til noe hjelp. Små gutter lærer ingenting hvis de er redde, sier Markus.

– Jeg føler ikke at Markus ikke er noen god pappa. Jeg har stor respekt for hans evne til å være far, skyter Isabel inn. Samtidig opplever hun at Markus blir litt for overbeskyttende.

 – For eksempel når vi er på hytta ved sjøen, så synes jeg det er greit at de to minste guttene på fire og seks år tar seg en tur på stien alene for å plukke kongler, mens Markus føler at det blir for risikabelt. Vi har ulikt syn på hvor mye vi skal passe på barna når risikoen kanskje er litt høyere enn vanlig. Markus' terskel er lavere enn min, sier hun.

– Det er bra å være på vakt, men også utmattende. Jeg må virkelig kjempe med det. Kanskje jeg alltid må kjempe med det? sier Markus.

Nødvendig hjelp

"Jeg er den som mistet sønnen sin og som kunne forhindret det". Tanken slo stadig ned i Isabel i månedene etter ulykken. En inngangssamtale på Senter for sorgstøtte på Ahus, med Kari Bugge som var leder der den gang, var avgjørende hjelp. Hun forsikret Isabel med vennlig, men myndig tone, om at hun hadde gjort alt som kunne forventes av en nybakt mor i den situasjonen: "Det er naturlig å inviterer venner for å feire en bursdag og familieforøkelse, du ryddet pliktskyldigst kjøkkenet etter middagen selv om du var trøtt, du fulgte instinktet ditt om at Thomas trivdes best på et varmt bryst eller skulder. Det var en ulykke, og en ulykke er når ting som man ikke ønsker at skulle skje, skjer».

– Det var forløsende å snakke med Kari. Jeg klarte å forsone meg med at sånn var det. Jeg kunne ikke gå rundt og gruble og la de tankene murre i all evighet, forteller Isabel.

For Markus var det ikke fullt så enkelt.

– Jeg led av posttraumatisk stress i begynnelsen. Det hindret meg i å tenke klart om noe som helst, sier Markus, som da han kom til Norge ble henvist til en psykolog som ga han effektiv hjelp til å håndtere traumet.

– Traumet letnet helt, men det hjalp ikke mot skyldfølelsen, sier Markus som fortsatt sliter med den.

– Jeg føler skyld for meg selv, og for Isabel, og også for hvordan jeg reagerer. Men det hjelper ingen. Jeg tror kanskje jeg trenger mer ro i livet mitt til å reflektere over disse tingene, sier han. Hverdagen er svært travel med en krevende jobb og tre gutter.

– Jeg tenker på å prøve mindfulness, noe som ble sterkt anbefalt av terapeuten min, så nå føler jeg meg skyldig fordi jeg ikke gjør det, ler Markus.

Det er viktig å ta sterk skyldfølelse på alvor. Å miste et barn er også ofte forbundet med skam og dersom følelsen av skyld og skam ikke snakkes om, tar den ofte form av destruktiv grubling.

– Dersom man har en tendens til å gå inn i seg selv for å lete etter svar, kan resultatet bli at skyldfølelsen vokser og får næring av en selvkritisk holdning. For mange hjelper det å sette ord på disse følelsene og jobbe seg igjennom det som skjedde ved å stille spørsmål og finne frem til mer reflekterte og realistiske forklaringer på det som ble gjort eller ikke gjort. Dersom det er traumer involvert, er det vanlig å ikke huske alt som skjer, da er det viktig å sette sammen en realistisk historie som man kan leve med, sier Trine Giving Kalstad (bildet).

Isabel og Markus gikk i sorggruppe på Ahus i et par måneder. På spørsmålet om sorggruppen var til noe hjelp for å håndtere skyldfølelsen, svarer de et ubetinget "ja". I denne gruppa var det også et annet par som slet mye med skyldfølelse etter å ha mistet barnet sitt i en ulykke.

– Dette paret gjorde sterkt inntrykk på oss. Det hjalp oss å kommunisere om dette, sier Markus som berømmer sorggruppelederne for hvordan de håndterte disse vanskelige spørsmålene. Gjennom strukturerte samtaler og tydelig ledelse fikk de anledning til å reflektere og bearbeide egne opplevelser og følelser. 

De aller fleste etterlatte foreldre kjenner på skyldfølelsen, uansett om skylden er reell eller ikke. Fordi mange sliter med slike følelser, er det avgjørende å få snakket ordentlig om dette. Kontaktperson i LUB Lise Falang-Petterson erfarer at det ofte er i sorggruppa eller i samtaler med likepersoner at foreldrene for første gang får snakke ordentlig om sin skyldfølelse.

– I møte med venner og familie får de ofte høre at "sånn må du ikke tenke". De vil jo bare trøste og hjelpe, men det hjelper ikke fordi du blir ikke møtt på følelsene dine. Man kan ikke bli overtalt til å ikke føle noe, sier hun. Når en gruppedeltaker snakker om sin skyldfølelse, spør hun om dette er noe de andre kan kjenne seg igjen i. Ofte bekreftes disse følelsene. Og det er alltid noen som sier "Det er jo ikke din skyld! Dette hadde ikke du grunnlag for å vite noe om!" og "Du gjorde ditt beste!"

–  Slike kommentarer skaper umiddelbart refleksjon og gir mulighet for endring. De unnskylder hverandre og normaliserer tanker som er feil eller destruktive. Når dette kommer fra andre sørgende er det mer troverdig, det blir normalisert og det skaper mot til endring, sier Lise.

Et godt liv tross alt

Det har gått åtte år siden ulykken. Isabel og Markus har tre glade, friske gutter, gode jobber, venner og familie. Livet er for det meste godt nå. Det vonde de har vært igjennom opplever de også har ført til noen positive endringer.

– Vi har fått større empati med andre som mister barn eller nært familiemedlem, det gjør fysisk vondt å se barn som sulter i Afrika eller opplever bombeangrep i Syria – vi vet noe om hvor smertefullt det er. Erfaringen har gjort oss begge mer politisk og sosialt bevisste. Jeg er for eksempel blitt opptatt av bærekraftig utvikling fordi det handler om framtiden for våre barn, sier Markus som blant annet jobber med bærekraft i dag. Det gjør livet rikere.

– Jeg føler at det er mulig å leve fullverdige liv også etter en slik ulykke. Men kvaliteten på livet er jo helt avhengig av hvordan man klarer å håndtere det som fortsatt er vondt, man må få bearbeidet sorgen. Hvis man ikke klarer det på egenhånd, er det lurt å søke profesjonell hjelp, sier Isabel. Hun anbefaler alle å takke ja til alle tilbud om hjelp, både fra helsevesenet og foreninger som LUB. 

– Jeg har et godt liv som rommer både glede og vemod, kanskje fordi livet rett og slett har fått en større dybde? sier Isabel.

– Hvis jeg skal gi noe råd til andre foreldre, så er det å være forberedt på at følelser kan være der i årevis og at du må forholde deg til det. Tiden leger, men bare hvis du hjelper deg selv, sier Markus som understreker at livet på mange måter er godt nå. Like fullt gnager fortsatt skyldfølelsen.

– Den kommer og går. Det er dager når den er borte. Men jeg tror det har noe å gjøre med følelsen av hele tiden å være på vakt overfor mulige farer. Denne alarmberedskapen gjør meg trøtt og den gjør meg selvkritisk. Tiden leger, men den endrer kanskje ikke den instinktive følelsen av skyld eller å være konstant på vakt. Så kanskje jeg egentlig trenger å jobbe mer konstruktivt med akkurat det?

Se også:

Selvhjelpsmetoder - hvordan håndtere plager og vansker etter tap av barn