Søskenfortellinger - et hefte for og av barn som har mistet søsken

Tekst: Line Schrader. Opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 2.12.

Da Atle døde hadde Eline et stort ønske om å høre om andre som hadde opplevd det samme. Hun var 13 år, og følte seg helt alene. Det fantes ikke noe slik litteratur den gangen. I dag er Eline pedagogisk psykologisk rådgiver og jobber med barn og ungdom i sorg. Det kjennes rart og godt endelig å kunne holde Søskenfortellinger i hendene, et hefte laget for og av barn som har mistet en bror eller søster. Eline er redaktør for dette heftet som består av barns egne historier og dikt, tegninger og bilder om hvordan det var da de mistet sitt søsken og om sorgen og savnet etterpå.

– Min hjertesak er å formidle barns egne erfaringer. Det finnes mange tekster der voksne forteller om hvordan barn har det, men det er nyttig og lærerikt å få barnas egne smertefulle historier, sier Eline.

Søskenfortellinger er et trist hefte, fullt av sorg, savn og søskenkjærlighet.

– Dette er ikke underholdende, søte fortellinger for barn. For at barn som selv står i disse erfaringene skal kunne kjenne seg igjen, må historiene være ekte. Det hjelper å lese noe som er sant, sier Eline, som framhever at det også er svært lærerikt for voksne å se hvordan barn uttrykker seg. Heftet er ikke ment å leses fra perm til perm. Her kan barn og voksne plukke ut det som kan være til nytte og hjelp for dem. Kanskje det er ett bilde, eller én historie som treffer spesielt og som kan være utgangspunkt for en god samtale med et etterlatt søsken?

– For noen barn vil kanskje bildene, eller en tegning, være viktigst, mens andre kan kjenne seg igjen i noen av historiene eller diktene som fortelles, sier Eline, som håper at heftet vil hjelpe andre barn til å uttrykke seg.

Eline retter en stor takk til alle barna som har bidratt i Søskenfortellinger:
– Det er flott at det er noen som tør å vise hvordan de har hatt det! De har all grunn til å være stolte.

– Vi kan ta vare på hverandre

Sanne (8 ½ år) ville være med i Søskenfortellinger for å hjelpe andre barn som har mistet en bror eller søster.

– Jeg håper de blir glade og kan åpne hjertene sine! sier hun.

I samarbeid med mamma og LUB-medlem Elin Busch Reitan har Sanne sendt inn en tegning og utdrag av samtaler hun har hatt om lillebror Nicolai med mamma, i barnehagen og på skolen. Sanne forteller om noen av sine tanker om det å være med i Søskenfortellinger:

– Hvorfor ville du være med i Søskenfortellinger, Sanne?

– Det begynte med at jeg var litt lei meg fordi jeg mistet min kjæreste bror. Jeg ville vite hvordan andre barn har det som også har mistet et søsken. Så kan vi hjelpe hverandre med å ta vare på hverandre. Vi har kanskje mistet et søsken på forskjellige måter, men vi kan alle hjelpe hverandre med å forstå hvordan andre har det. Det er ingen på skolen som forstår hvordan jeg har det, men det tror jeg andre som har mistet et søsken forstår.

– Hvordan tror du det vil bli å se din egen tegning og lese om hva du selv har sagt i dette heftet?

– Jeg tror det blir veldig fint, så får andre se hvordan jeg har det, så får jeg også se hvordan andre har det. Det er sikkert andre som har opplevd noe trist også. Det blir spennende å se tegningen i boken.

– Hvordan tror du det blir for andre barn som har mistet søsken å se og lese dette?

– Jeg håper at de blir glade og kan åpne hjertene sine, og kanskje de kan få hjelp ved å lese om meg. Jeg hadde blitt glad om noen gjorde det for meg, siden det ikke er skrevet så mye om det fra før.

– Hvordan har du det i dag, Sanne?

– Jeg har det veldig fint. I dag har jeg vært på besøk hos ei venninne, gjort lekser, sett på tv og vært på skolen. Jeg skulle ønske at jeg kunne fortalt dere min fortelling som jeg har skrevet på skolen om "Donald Duck som skal flytte nærmere Dolly". Den er morsom!

Utdrag fra Søskenfortellinger:

Sanne og mammas dagbok om Nicolai

Sanne sin lillebror Nicolai dør natt til 29. mars 2007, torsdagen før påske.

I påsken, Sanne er tre år og fire måneder:
Vi lå i sengen og gråt en morgen, da Sanne kommer inn og legger seg mellom mamma og pappa i sengen. Vi ligger og prater om lillebror og at vi savner han slik, da hun plutselig sier: ”No har dokker bare ei jente igjæn…” Neste morgen lå vi også slik og pratet. Hun viser oss hvordan Mowgli i Jungelboken klødde seg bak øret, slik som ulvene bruker. Hun stakk seg på øredobbene min. Jeg spør henne om hun vil ha øredobber i ørene når hun blir voksen dame? Da svarer Sanne: ”Æ vil itj vær stor dame, bare vær storesøster…”

Senere satt mamma på badet og gråt, så kom Sanne inn. Hun ser på mamma og spør gråtkvalt: ”Mamma har du vondt i det samme hjertet som mæ?”