Tekst og bilder: Line Schrader

Ironman er en av verdens tøffeste styrkeprøver, et triathlon med 3,8 kilometer svømming, etterfulgt av 18 mil sykling og til slutt fullt maraton med 42 kilometer løping.

– Ironman er ekstremt, men det er ingen ting sammenlignet med det vi går gjennom hele tiden, sier Per. Det finnes ingen styrkeprøve som er tøffere enn det å måtte gjennomleve sorgen og bygge opp livet igjen etter å ha mistet et elsket barn.  

Per og kona Hanne Hellevik Carlsson møter LUBs utsendte på Tøyenbadet i Oslo hvor de skal ha en treningsøkt sammen i bassenget etter intervjuet. Hannes mage strutter, de venter sitt fjerde barn i april. På utsiden er det umulig å se at de dette veltrente og sunne paret har en sorg så tung at den knapt er mulig å bære.

Per i svømmebassenget, klar for trening..
Det er ikke bare for meg, men for en større sak. Jeg har en sterk drivkraft! sier Per Hellevik Carlsson.

Fra himmel til helvete

Søndag 25. mai 2014 raste livet sammen for familien Hellevik Carlsson da de fant Jenny Leonora død i sengen etter formiddagshvilen sin. Fram til da var de en lykkelig familie på fem, der minstemann Jenny Leonora var midtpunktet.

– Hun var den minste lille babyen med en veldig sterk personlighet. Hun var så robust, tålmodig og fornøyd, forteller Per og smiler, tydelig en stolt pappa. Med glimt i øyet og masse humor var Jenny Leonora med på alt som skjedde i den aktive familien. Sosial og tillitsfull som hun var, stortrivdes hun med å være med og hente storesøsknene Fredrica (7) og Wilhelm (4) på skolen og i barnehagen. Storesøsknene lekte og koste masse med henne.

– Vi kan søke trøst i at hun ikke kunne ha hatt et bedre liv, selv om det ble altfor kort. Hun hadde et fantastisk liv, og det hadde vi også sammen med henne. Vi har lært hvor uforutsigbart livet kan være. At vi kan ha en helt fantastisk morgen, og et par timer senere er alt helt kaos og forandret for alltid. Det går så fort, sier Per.

Må lære å leve på nytt

– Jeg hadde aldri hørt om LUB, aldri sett for meg å ha kontakt med en slik organisasjon før den 25. mai. Det var så utenkelig. Man må lære seg å leve på nytt, sier Per, og kommer inn på formålet med innsamlingen:

– Hele familien er rammet. Alle må ha hjelp når noe slikt skjer. Ingen kan greie dette alene, det er så ekstremt. Selv om man må gjøre det meste arbeidet selv, må man ha støtte!

Familien Hellevik Carlsson bor i Lillestrøm som hører til Ahus med et eget senter for sorgstøtte som tilbyr hjelp til både voksne og barn, både individuelt og i gruppe. I tillegg har de fått støtte fra LUB gjennom kontaktperson og familietreff.

– I det mest forferdelige har vi vært heldig med at vi bor der vi bor. Strategien vår har vært å ta i mot all hjelp, og heller si nei etter hvert, sier Hanne.

De vet at andre rammede i Norge får langt mindre tilbud om støtte. Gjennom Ironman håper de å bidra til at flere rammede barn og familier kan få hjelp. Ikke minst har de erfart hvor viktig det er at barn i sorg får god oppfølging.
 

Forløsende sorggruppe for barn

– Til å begynne med ønsket ikke barna å snakke så mye om det som har skjedd. De sa at de ble triste av å snakke om det, og så at vi også ble triste, så de unngikk det, forteller Per. Slik gikk det i et halvt år før barna endelig begynte i egen sorggruppe for barn på Ahus.

– Vi fikk overtalt dem til å møte opp på én sorggruppe og så bestemme seg for om de ville fortsette. Etter dette endret det seg fullstendig. Nå spør de stadig om når neste gruppe er. De lengter etter det, forteller Per.

Etter to-tre ganger i sorggruppen løsnet det. Nå kan de til og med snakke om det på skolen og i barnehagen, noe som var helt uaktuelt før.

– De forteller stolt til de andre barna at de er med i sorggruppe, smiler Hanne. Hun og Per er svært lettet over den utviklingen barna har hatt i sin sorgbearbeiding. Forrige gang var temaet på sorggruppen følelser. I bilen på vei sa et av barna: «Det er fint å kunne snakke om det som har skjedd og om følelsene sine, for da kan man få trøst og råd fra andre. Det er fint å kunne få råd når man er lei seg»

– Barna føler seg så alene i sorgen. De må ha hjelp akkurat slik som vi voksne, men i motsetning til oss kan de ikke søke hjelp selv, sier Hanne.
 

Godt å delta som familie i LUB

Familien Hellevik Carlsson har erfart nytten av å møte andre familier i LUB. Gjennom sin kontaktperson Kamilla Gamme Svello har de blitt invitert med på familiearrangementer i LUB Hedmark/Oppland. Først var det julemøteplass på Hamar og i januar var de med på familiehelg på Finnskogtoppen.

– Det normaliserer det vi går igjennom. Vi kan være en gruppe med individer med vonde historier, men vi kan ha det bra sammen som gruppe, sier Per.  Hanne fortsetter:

– Det er slitsomt å omgås folk som ikke forstår. I LUB kan vi slappe av. Det er det naturlig å vise både sorg og glede.

De erfarer hvor viktig det er å være sammen som familie i slike sammenhenger. Barna har akkurat det samme utbyttet som foreldrene sine av å treffe andre i lignende situasjon.

– Vi merker at barna på LUB-treffene har en tillit og et samhold til tross for stor aldersforskjell. De tar seg godt av hverandre og passer på hverandre, forteller Hanne. Også minnestunden, med lystenning og fokus på barna de har mistet, er noe barna deres har likt godt å være med på.
 

 

Per og Hanne i bassenget, klar for svømmetrening
Både Per og Hanne erfarer at trening hjelper dem å mestre sorgen. De svømmer sammen to ganger i uken.   

Fysisk aktivitet som mestringsstrategi

Allerede dagen etter ulykken var Per ute og løp.

– Jeg har trent en del før, men nå ble det en mestringsstrategi. Jeg kjenner en avhengighet av å få trent. Det bygger seg opp så mye trykk, med følelser og selvpålagt skyld. Spesielt i perioden etter ulykken ble det en ventil.

Per trente minst to ganger om dagen de første månedene.

– Jeg har presset meg veldig i treningen og løpt stadig lengre, fortere og brattere. Det har vært litt selvpining. Jeg har straffet meg selv. Det gjør vondt, men det kjennes godt. Det har vært viktig å slite meg ut psykisk og fysisk, sier Per som aldri har vært i bedre form enn nå.

– Jeg har fortsatt behov for aktivitet, men trykket er ikke like sterkt lenger. Får jeg ikke trent en dag nå, klarer jeg meg, men har det bedre om jeg får gjort litt og får endorfiner (velværehormon som produseres når man trener, red.anm).

Også for Hanne er trening viktig for å mestre sorgen.

– Jeg var ikke der i det hele tatt i begynnelsen. Jeg var helt utmattet og lå bare i senga. Jeg husker nesten ikke noe fra denne perioden. Etter hvert prøvde også jeg å løpe, men det funket ikke i det hele tatt, det ble bare enda mer tankekjør, forteller Hanne, men på høsten fant hun endelig noe som fungerte. Da begynte hun og Per å svømme sammen. To ganger i uken har de barnevakt og svømmer sammen med triathlongruppen i Skjetten svømmeklubb.

– Når jeg svømmer må jeg konsentrere meg på teknikk, tider og det svømmetreneren sier vi skal gjøre. Jeg får fri. Det blir ”mindfullness”.  Ellers er det få pauser å få fra sorgen og de mange kaotiske følelsene og tankene, sier Hanne, som også merker at konsentrasjonsevnen generelt har blitt dårligere.

– Hvis vi klarer det, ønsker vi å nå fram til andre i vår situasjon. Vi kan anbefale fysisk aktivitet. Og da mener vi ikke bare hardtrening, men det å gå en tur i frisk luft eller komme seg til fjells, det gjør godt, sier Hanne og Per.

Ikke minst håper Per Ironman-bloggen hans kan inspirere flere til å trene. Her planlegger han å legge ut noen morsomme og interessante innlegg relatert til prosjektet, som f.eks korte filmer med trening og teknikktips. 

Gir mening i det meningsløse

Per og Hanne synes det er godt å ha Ironman som et felles prosjekt. Det gir mening i det meningsløse.  Fortsatt står de midt i den svarte sorgen med tunge merkedager foran seg som de gruer for.

– Prosjektet kan avlaste meg når jeg trenger det. Det er noe jeg kan fokusere på og rømme inn i når det er tungt, sier Per.

Det er en stor jobb å forberede og organisere prosjektet i tillegg til å trene seg opp. Han vet det er ekstremt, men likevel er ikke Per i tvil om at han skal klare å gjennomføre Ironman Barcelona. Særlig får han ekstra motivasjon av å gjøre det for en god sak.

– Det er ikke bare for meg, men for en større sak. Jeg har en sterk drivkraft!
 

Se også:

Ironman for LUB-per har nådd målet! (09.10.2015)

TV2.no:

17.10.15: Jenny (ti mnd) døde plutselig: - Livet gikk fra total lykke til et grusomt mareritt

1.3.15: Etter å ha mistet datteren (10 mnd) meldte Per (35) seg på verdens tøffeste styrkeprøve