Takker LUBs nettforum for sitt vennskap

Tekst: Vilde von Krogh  Foto: Line Schrader - opprinnelig trykket i "Oss foreldre imellom" 2.18

Mari-Ann Nergård Johansen mistet datteren Alma Olava i dødfødsel i mai 2015, bare uker etter at Hanne Stenshorne mistet Ida like etter fødsel i mars samme år. De to venninnene har møtt opp på LUBs kontor, for å fortelle om hva Englesiden, som det da het, har betydd for dem. Mari-Ann er på besøk i Oslo i forbindelse med seminaret «Å lære å leve med sorgen», der hun er med som frivillig kontaktperson. Mari-Ann anmelder også bøker i «Oss foreldre imellom».

Godt å lese andres historier

Å miste et barn skaper en enorm følelse av ensomhet hos mange etterlatte foreldrene. Å møte flere i samme situasjon kan føles livsviktig. Sånn var det også for Mari-Ann, som kort tid etter at Alma døde fant veien til nettforumet.

– Jeg var totalt uten fotfeste i denne nye tilværelsen og på desperat søken etter å finne noe som kunne gi meg litt veiledning i livet, sier Mari-Ann. Hun kunne ikke få nok av historiene på Englesiden. I begynnelsen leste hun bare, blant annet Hannes historie om lille Ida.

– Ordene hennes rørte noe ved meg. Jeg leste Idas historie høyt for mannen min. Vi gråt begge to, forteller Mari-Ann.

Hanne tilbragte også mye tid på Englesiden den første tiden.

– Jeg hadde behov for å ventilere, øse ut erfaringene mine, og for å lese, lese, lese. Det var en enorm trøst for meg å lese andres historier, selv om det også var uhyre trist.

Hanne husker godt at hun leste historien om Alma.

– Jeg ble nysgjerrig på Mari-Ann, og fikk lyst til å snakke mer med henne. Meldingene fra henne var etter hvert høydepunktet på dagen!

For Hanne var det godt å se dem som hadde kommet lenger i prosessen og som hadde fått barn igjen.

– Ida var jo vår første, og jeg var livredd for at vi ikke skulle få flere.

Hun har i etterkant fått to barn, Malene (2,5 år) og Sondre (11 mnd).

Mari-Ann har sønnen Teodor Frimann (5 år), men har ikke blitt gravid igjen etter Alma.

– Da har det vært godt å ha Hanne som har støttet, oppmuntret og vært heiagjeng på sidelinja.

Vanskelige følelser normaliseres

Selv om de fleste får omsorg og støtte i egen omgangskrets når de mister et barn, er det godt å kunne speile egen opplevelse i andres som har opplevd lignende. Vanskelige følelser normaliseres, takhøyden for ulike reaksjoner er stor, og mange opplever at de på forumet møter noen med en historie som ligner deres egen.

– Tonen inne på forumet er så god, alle vil hverandre vel. Og alt er greit å si. Man får jo mange stygge, vonde tanker. Det har vært spesielt godt å lufte alle de svarte tankene, og å dele en svart humor med Mari-Ann, sier Hanne.

– Ja, man ser man ikke er alene om å være et forferdelig menneske, ler Mari-Ann. Hanne er den personen hun har luftet alt det som er vondt, svart, tabu og vanskelig med.

Mari-Ann og Hanne skrev etter hvert lengre og lengre meldinger til hverandre.

– Vi fortalte om våre kryssende erfaringer og opplevelser i dette nye livet, tøyde språket i alle retninger for å forsøke å skildre hvor fysisk vondt det faktisk er å miste ungen sin, ventilerte, trøstet, støttet og levde etter beste evne etter prinsippet "å gi og få", forteller Mari-Ann.

Om Hanne opplevde noe som var vanskelig, kunne hun skrive det til Mari-Ann og få umiddelbar respons.

– Jeg fikk en vegg av støtte tilbake. Hun er virkelig en av de få på denne jordoverflaten som forstår meg og alt jeg har stått og står i.
 

Ny plattform og nytt navn

I år er forumet betydelig oppgradert og har byttet plattform – og navn. Mari-Ann er nå moderator på forumet og støtter det nylige navnebyttet.

– Ikke bare fordi det blir mer livsynsnøytralt, men også fordi det understreker at dette er for foreldre. Dette er ikke bare for mødre som føler seg hjemme med å bruke englebegrepet, noe som for meg ikke kjennes riktig.

Mari-Ann håper flere foreldre finner veien inn til forumet og at de bruker det aktivt.

– Det er mye trøst, lindring og håp i likepersonstøtte, og dette er et lavterskeltilbud som du selv kan justere inn til dine rutiner, dagsform og kapasitet. Det er viktig at dette brukes av oss siden det er langt mellom disse oasene av møteplasser.

Mari-Ann og Hanne sier at de nok aldri hadde møttes om det ikke hadde vært for Ida og Alma, og Englesiden. I tillegg til de geografiske avstandene er de veldig forskjellige, men jentene deres har alltid vært et felles referansepunkt.

– Jeg vet at jeg i Mari-Ann har fått en venn for livet! Selv om vi ikke møtes så ofte, er det ikke akkurat noen heis-stillhet når vi møtes, avslutter Hanne.