Vakker og vond roman om å miste et barn

Med sin debutroman «Ordet for hva jeg er nå finnes ikke» formidler forfatter Rannveig Leite Molven en ufattelig stor sorg. En alenemor, «jeg», har mistet sitt eneste barn. Hennes fire år gamle datter har dødd plutselig og uforklarlig mens hun sov. Leseren dras inn i morens tanker, følelser, minner og forsøk på ikke å glemme. En del kjenner jeg igjen fra andre foreldres historier, men aldri beskrevet så inngående. Jeg vet det er umulig å forstå hvordan det er å miste et barn uten selv å ha opplevd det. Ingen kan vel klare å skrive noe slikt uten å ha opplevd noe lignende?

Nysgjerrig på hvem som har skrevet dette, tar jeg kontakt med forfatteren. Og ja, Molven bekrefter overfor «Oss foreldre imellom» at hun har mistet et barn, for ti år siden. Boken er skjønnlitterær, men Molven medgir at den har rot i virkeligheten. Hun ønsker ikke å bli intervjuet. Vi lar derfor boken tale for seg selv. Som for eksempel beskrivelsen av den døde datteren etter obduksjonen:

«Stillheten nå minner ikke om søvn, det er ingenting som får meg til å tenke at du plutselig kan åpne øynene, se på meg. Jeg trekker lakenet bort, suturen danner en y på brystet ditt, trådene er svarte, stive, minner om insektbein.»

Moren sitter alene igjen, hele tilværelsen hennes og hun selv som person er knust. Hun orker ikke å forholde seg til noen i hjembyen i Norge etter dette, og blir med en venn på reise til USAs vestkyst, der mye av den ytre handlingen foregår. Alt som skjer dreier seg likevel rundt sorgen og tapet. På reisen forsøker hun å holde fast ved minnene om datteren, samtidig som hun også tar farvel.

«Jeg tenker at jeg begraver deg litt og litt, langs strendene, langs gatene, som om jeg har asken din i lommene mine, og strør den ut der jeg går, men jeg strør tanker i stedet, hendelser jeg plutselig husker, som dagen når det regnet og vi likevel gikk ut(…).»

Barnets død endret alt

«I dette ene øyeblikket skjer alt, opphører alt, i akkurat dette ene øyeblikket endres fortiden, framtiden, og alt som finnes akkurat her. Akkurat nå skjer alt, endres alt, det er en fortetning, en konsentrasjon av hendelser, av alt som har vært alle dagene fram til denne, hit, dette øyeblikket griper blindt om seg, har klørne dypt i alt vi var, trodde vi var, alt vi er, tror vi er, det synker tennene inn i framtiden, i alt vi kunne blitt, sliter dagene som venter fra hverandre, trevler timene, fortærer oss.»

Tanken på hva som skjedde da datteren døde

«Og det er dette øyeblikket, dette ene korte øyeblikket, der alt skifter, der hjertet ditt slutter å slå, og du slutter å puste, dette korte øyeblikket der alt skjer, som gjentar seg og gjentar seg, som jeg tenker om igjen og om igjen, hadde du våknet, eller sov du ennå, drømte du, hva drømte du den natten, våknet du, våknet du der alene, hva tenkte du, drømte du om meg, tenkte du på meg, men det er ingen svar, det kommer aldri noen svar, alt jeg vet, er at du var alene, og jeg var ikke der(…).»

Sorgen som er der hele tiden

«Jeg våkner aldri og tror at ting er slik de var, jeg er hele tiden bevisst hva som har skjedd, jeg vet at du er borte, jeg vet at jeg er alene nå, jeg vet at jeg aldri mer skal se deg igjen, aldri mer holde deg. Vissheten om dette er konstant, den har åpnet en avgrunn i meg, den er tyngden i kroppen min, den er brystet som verker, armene mine som verker, hele kroppen min verker som om jeg har løftet noe som var altfor tungt for meg, den er tanken som ligger under de andre tankene, den siste bevisste tanken før jeg sovner, og den første når jeg våkner.»

Det intense savnet

«Jeg lytter ennå etter pusten din langs rendene i glasset du drakk melk av, sitter i timevis og ser på fingeravtrykkene dine på vinduet, de myke linjene i de små buene, legger ansiktet mitt inntil den kalde overflaten, studerer alle detaljene, puster mot glasset, og ser avtrykkene forsvinne, og komme tilbake når pusten tørker(…).»

De mange ubesvarte «hvorfor»

«Jeg er ikke lenger en del av omgivelsene, jeg er en sykkel på bunnen av et tjern, noe fremmed, jeg ligner ingenting av det som omgir meg, jeg er feilplassert, ubrukelig, jeg ligger i ro, mens mudder og sand samler seg rundt meg og over meg, trenger inn i sprekker, dekker meg langsomt, helt til jeg ikke lenger er gjenkjennelig, til jeg bare ser ut som en tilfeldig formasjon, kanskje greiner fra et tre, jeg ligger der, helt i ro, mens jeg tenker de samme tankene om igjen, hvorfor deg (hvorfor ikke deg), hvorfor oss (hvorfor ikke oss), hva har skjedd hva har skjedd hva har skjedd, hva hva hva, hvordan kunne det skje, hva skjedde, hva skal jeg gjøre, det er ingenting å gjøre, hva skal jeg tenke, det er ingenting å tenke, hvorfor deg (hvorfor ikke deg), hvorfor deg (hvorfor ikke deg), jeg tenker det om igjen, om igjen, om igjen, selv om det er lenge siden jeg forsto at det ikke finnes noen svar, det er ingen som kan svare meg, du kan ikke svare meg, det er ingen svar å finne, likevel tenker jeg det om igjen, når jeg sovner når jeg våkner, mens dagene skifter fra natt til morgen og tilbake til kveld og natt, er dette det eneste jeg tenker(…).»

Mange, om ikke alle, opplever at språket ikke strekker til når man er i stor sorg. Molven får dette godt fram i bokens tittel, «Ordet for hva jeg er nå finnes ikke», og i teksten.

«Språket rommer ikke dette, språket er utvasket, eller uferdig, kanskje det finnes andre språk som gjør det, jeg er ikke barnløs, du var, du fantes, selv om du ikke er her nå lenger, var du her, jeg er fremdeles moren din, og du er fremdeles datteren min, men du er redusert til ingen, til ingenting, du er ikke engang den døde datteren min, jeg må forklare det, språket vil ikke røre oss.»

Med denne boken har Molven klart å trosse språkets begrensninger. Romanen gir et så nært innblikk i den altomgripende sorgen at det kanskje blir mulig for oss uforstående å ane litt mer, om vi orker, for dette er vondt å lese. For mange av dere som selv har mistet barn, vil det trolig være mest godt å kunne kjenne dere igjen i mye eller i deler av denne vondvakre lille boken.