Albert ble født ekstremt prematur (uke 24+2), uten forvarsel. Han var elsket fra første stund. Født på Kalnes, levde på Ullevål, døde under operasjon på Rikshospitalet. Han lignet på pappaen sin.

Han fikk leve i 6 dager. Vi planla en fremtid, vi så et håp. Vi fikk holde ham, skifte bleie, være mamma og pappa, kjenne hans lette tyngde. Bitteliten, men likevel så ferdig. Døden kom så brutalt på oss.

I sykehusperioden hadde vi nok med oss selv, mens vi skyndte oss å bli kjent med vår sønn. Min mamma var til stede, min bror og far kom på besøk, og Jonas’ mor kom fra Sverige. Disse fire fikk se Albert levende. Min mamma fikk også se ham død. Få venner av oss visste hva som foregikk. Vi hadde ikke kapasitet til mer.

Da vi senere, etter dødsfall og begravelse, fortalte flere, fikk vi kondolanser tilbake, og hørte ofte ordene «si fra om jeg kan gjøre noe for dere». Men hvorfor skal vi måtte hjelpe deg med å tenke ut hva du kan gjøre for oss? Vi har nok med å klare å overleve dagen. Bare gjør noe!

Den første tiden etter dødsfallet var brutalt vond, rivende sår, fryktelig og altoppslukende. Ensomheten gjorde situasjonen, om mulig, enda verre. Jeg vil kalle det en dobbel sorg: sorgen over Albert og sorgen over ensomheten. Mitt store behov for å prate, dele, fortelle om mitt barn, gjøre ham «levende» for flere, ble skjøvet bort. De færreste turte å spørre.

Jeg har ofte prøvd å «forsvare» de som trakk seg unna; De er redd for å si noe feil, vil ikke være til bry, og de er vel til stede når jeg er klar. Vel, uansett hvor mye du driter deg ut ved å si noe feil eller ikke si noe i det hele tatt, så har jeg det jævligere enn deg.

Når hverdagen etter hvert hadde glimt av normalitet, angsten hadde dempet seg noe, og man dryppvis kom i kontakt med venner og familie igjen, måtte jeg bare prate om ham. Mye. Når de ikke turte å nevne ham, pratet jeg om ham dobbelt så mye.

Frykten er at han skal bli glemt. Jeg føler det kun er jeg som husker ham i hverdagen. Tenker andre på ham?

Sorgen har dempet seg i dag, og den kommer periodevis, når jeg er sliten, når Alberts småbrødre Henry og Sam får all oppmerksomhet. Jeg har ofte behov for å hente frem sorgen, kjenne på det brutale, for å bekrefte realiteten jeg har vært gjennom, bekrefte min kjærlighet til Albert - ikke la ham bli glemt!

 

Del av fotoutstillingen «Sorg i farger».