Gabriel

Sorg er så mye mer enn følelsen av tristhet. For oss har det vært alt hva tapet av Gabriel har brakt med seg. Tap og endringer på så mange områder, både i oss, rundt oss, i familien, følelser, å fungere, tanker, nettverk, framtid som ikke ble noe.

Hva er det gode liv for oss nå? Hva er det som gir mening, når vi har det så vondt. Det er nesten umenneskelig. Så bare må man. For livet går videre. Verden stopper ikke opp. Det er vår verden som har stoppet. Barnas verden. Familiens verden. Det er vi som har mistet vår Gabriel. Der er vi som må finne ut av veien videre, og ta livet tilbake.

Vi prøvde å fortsette som før, gjenopptok fredagstaco, gjorde en hyggelig familieting i helgene. Reiste på samme ferie vi hadde hatt den siste sommeren med Gabriel. Hatt fokus på gode minner, og den tiden vi fikk med Gabriel, framfor alt vi har mistet. Deltatt i sorggruppe og familiesamtaler. Forsøkt å finne de små gleder i nuet og være til stede her og nå. Lage nye minner. Være sammen med mennesker som rommer oss.

I begynnelsen var det krevende å gjøre noe som helst, og ikke minst gjøre noe hyggelig, og å skape nye opplevelser. Når kontrasten på innsiden var så stor. Vi har forsøkt å stå i det som er, og møte det som kommer.

Som par er det ikke alltid vi sørger i takt. Det kan til tider ha vært litt krevende og utfordrende. Samtidig har vi hatt god støtte i hverandre. Vi har vært heldige, vi har hatt ganske lik tilnærming. Vi har begge hatt lett for å prate, sette ord på tanker og følelser, vært åpne og involvert andre. Det tror vi har hjulpet oss. Selv om vi har vært sammen om det, har det likevel vært en ganske ensom prosess. Og langsom.

Vi vil alltid møte på noe som minner om en framtid som ikke ble, første skoledag, ungdomsskolen, konfirmasjon, møte på vennene hans, og alle de andre «småtingene». Det er slikt andre ikke ser, for han er jo ikke her. For oss er han alltid usynlig til stede.

Derfor synes vi det er fint når andre er nysgjerrig på han, på hvem han var. Og at vi kan feire han og minnes han. Og dele det med familie og venner. Det at noen snakker om han, er for oss en anerkjennelse av at han har levd. Det gir litt liv til livet hans. Det synes vi er godt. Vi ønsker jo at han skal bli husket.

En helg i året reiser hele familien fortsatt på minnetur med andre som har mistet barn. Det blir vår «Gabriel-stund». Da tar vi et steg til siden, stopper opp og minnes.

For oss har sorgen tatt en annen form med tiden. Den blekner litt og litt. Den skifter på en måte farge, blir mer til savn. Savnet er godt og det kan være trist. Etter hvert kan vi styre nærvær og fravær av savnet mer selv. Vi har erfart at det går an å få et bra liv igjen.

Da passer det å avslutte med noen ord Gabriel ofte sa, med optimisme, munterhet eller trøst i stemmen: «Det går nok bra.»

Om bildet av lillebror Benjamin:

Lillebror Benjamin var bare 2 år da storebror Gabriel døde. Han merket godt at han hadde mistet sin lekekamerat og beste venn. Den første tiden gikk Benjamin rundt i huset og ropte på «Babael» (Gabriel), og han gikk rundt og lette etter Gabriel.

Benjamin fant også fram bilder av Gabriel, satte de foran seg på spiseplassen sin og snakket med Gabriel på bildene, han strøk over bildene og han koste på Gabriel.

I lang tid lekte Benjamin de samme lekene som han og Gabriel hadde gjort: trilletur til barnehagen, eller til Oslo, hvor Gabriel satt i dukkevogna og Benjamin trillet. Men nå kalte Benjamin dukka for Gabriel, satte «Gabrieldukka» i vogna, og trillet tur til barnehagen, akkurat som de hadde gjort.

Det har vært viktig for oss som foreldre å ta imot lek, reaksjoner og utsagn på en god og støttende måte. Det tror jeg vi har klart.

Da Benjamin var rundt 5 år, sa han: «Mamma, jeg tror du er veldig glad for at det var Gabriel som døde og ikke meg, siden du elsker meg så høyt». Det smelter litt mammahjertet.

Vi har også forsøkt å være bevisste på at lillebror skulle få være lillebror, og ikke måtte fylle begge rollene. Og bevisst på å ikke bli overbeskyttende, noe som lett kan skje, med vår erfaring.

I dag har Benjamin fortsatt en relasjon til Gabriel, men tenker likevel ikke så mye på ham i sin hverdag.

Del av fotoutstillingen «Sorg i farger».