Et barnebarn på lånt tid

Det er en stille ettermiddag i februar, vi sitter og koser oss med ettermiddagskaffen og ser utover Saltstraumen da telefonen ringer.

Vi, er jeg Gunnar og kona Karin Alice, begge er vi pensjonister og rundt 70 år. Vi bor landlig til i et gammelt nordlandshus med utsikt over Saltstraumen og Børvasstindene.

Den som ringer er vår datter Maria, som bor cirka tre mil unna oss i Bodø.

Det er en gledelig nyhet som blir overbragt, Maria kan fortelle at hun er gravid og at vi skal bli besteforeldre for tredje gang, i slutten av oktober. Fra før har hun og ektefellen Amund to gutter, en på syv år og en på fire. Selv har vi fire barn, tre gutter og en jente.

Gleden er derfor stor over å skulle få vårt tredje barnebarn.

Ut over våren og sommeren er vi mye sammen og får tett følge hvordan graviditeten utvikler seg. Magen vokser og vi får kjenne gutten sparke og bevege seg. At det er en gutt, har vi fått vite etter at Maria har vært til ultralyd for å sjekke at alt står bra til med fosteret.

Vi har fra før en gutt med medfødt hjertefeil, vi var derfor veldig spent på om alt var bra, og tilbakemeldingen fra undersøkelsen var at de ikke fant noe unormalt.

Sammen med foreldrene og de to barnebarna er vi ute på turer, fisker, plukker bær og koser oss i påvente av den nye lillebroren som skal komme.

Fødselen er nøye planlagt, det skal være hjemmefødsel med alt det krever av forberedelser. Brødrene er delaktig i det hele og skal være hjemme, de også. Selv skal vi være med i bakgrunnen i tilfelle noe skulle skje og vi må passe barna. I stuen blir det rigget opp basseng da Maria ønsker å føde i vann.

Dagen kommer, bassenget er fylt, stearinlys tent, det er fyr i peisen, og to jordmødre er klare til å ta imot den lille. Vuggen står klar med tepper og skinnfell i bunnen. På badet står stellebordet.

Jordmødrene har fortalt guttene at de skal få klippe navlestrengen, noe de venter spent på å få gjøre.

Selv står vi og guttene i kjøkkenvinduet og vinker når sykebilen forsvinner. Vi er selvsagt litt bekymret for hvordan dette skal gå.

Hjemme sitter vi spent og venter på melding fra sykehuset om at lillebror er født, og etter noen timer kommer gladmeldingen om at alt er overstått.

Det er likevel en liten usikkerhet, alt er visst ikke slik det skal være med den lille gutten.

Etter noen timer får vi komme på besøk, Maria og Amund er da med den lille i et undersøkelsesrom, og vi får komme inn.

 

Vi ser tydelig at han har et stort hode, så det var ikke rart Maria ikke klarte å føde uten hjelp.

 

Vi får holde barnebarnet vårt, og han er en nydelig liten skapning, men med stort hode og litt skjeve øyne.

Jordmødrene som var med hjemme, er også til stede her. Den nyfødte ligger i mammas fang, og de ber brødrene komme og hjelpe. De er jo blitt lovet å få klippe navlesnoren og nå skal de få klippe av en bit hver. Dette er stor stas for dem midt i all usikkerheten.

Legene er ikke sikre på diagnosen og ønsker at det skal bli gjort videre undersøkelser ved universitetssykehuset i Tromsø ganske umiddelbart.

Ambulansefly blir rekvirert og lillegutt sendes av gårde i kuvøse sammen med en sykepleier. Det er ikke plass til Maria og Amund, som må ta vanlig rutefly samme kveld.

Selv reiser vi hjem med brødrene til tomt hus og fullt basseng. Det er en usikker kveld med mange følelser. Hvordan går det med lillegutt, hvordan går det med foreldrene, hvordan skal vi forklare dette for brødrene?

Vi gjenopplever noe av det vi selv har gått igjennom med vår sønn med hjertefeil, som ble overført til Rikshospitalet for livsnødvendig behandling like etter fødselen. Det er ingen god kveld eller natt.

Dagen etter venter vi i spenning på å høre fra Tromsø.

Utpå dagen ringer Maria og forteller at undersøkelsene nå er gjennomført og at de alle tre kommer hjem med fly senere på ettermiddagen. Hun sier ikke noe om resultatet, vil vente til vi er samlet hjemme.

Vel hjemme på kvelden kan Maria og Amund komme med den utrolig triste beskjeden om at lillegutt er født med en hjerne som ikke har utviklet seg normalt. Store deler av hjernen mangler, det er usikkert om han kan se eller høre, diagnosen er Alobar Holoprosencefali.

De har fått oppgitt at levetiden vil være fra noen måneder til fire år, og at det ikke er håp om at han skal bli bedre.

De har allerede gitt ham navn, han skal hete Kristoffer, etter sagnet om mannen som bar Jesusbarnet over en elv.

Dette er et fryktelig sjokk.

Her har vi alle gått under et helt svangerskap og gledet oss til å få et nytt lite, vidunderlig barnebarn, har fulgt utviklingen og sett foreldrenes og brødrenes glede over å skulle få et medlem til i familien.

Nå blir fremtiden en helt annen.

Det første som slår oss nå, er hvordan vi skal klare å hjelpe familien i tiden som kommer.

Vi har som tidligere nevnt, selv et barn med alvorlig sykdom. De første ni månedene før han ble operert, var vi hver morgen usikre på om vi hadde to eller tre barn. Etter operasjon rettet alt seg heldigvis opp, men vi vet av smertelig egenerfaring hva familien nå skal igjennom.

Vi får være med på barneavdelingen på sykehuset, på undersøkelser og informasjonsmøter.

Vi må berømme barneavdelingen ved Nordlandssykehuset for den måten både vi besteforeldre og familien er blitt ivaretatt. Det er smil og alvor og et uttrykt ønske om å ville vårt beste. Hele veien har også brødrene fått være med på det som skjer.

Vi er også uendelig takknemlige for at Maria og Amund lar oss få være med og delta i det som foregår.

Kristoffer skal nå få bo hjemme med såkalt åpen retur. Det vil si at dørene på sykehuset er åpne for dem når som helst noe skulle oppstå. Personale fra sykehuset skal komme og gi nødvendige medisiner.

Maria er utdannet helsesykepleier, men skal få slippe å være sykepleier for eget barn. Dette har hele tiden vært en fantastisk trygghet for både foreldrene og oss.

Dagene går og vi forbereder dåp. Tilbudet fra kirken om hjemmedåp tas imot med takk.

Den store dagen kommer, Amunds foreldre som bor 30 mil unna, og brødrene til Maria kommer sørfra for å feire dagen sammen med oss.

Dette er en gripende stund for oss alle, Kristoffer skal nå få navnet sitt i dåpen. Det er igjen en ubeskrivelig både gledelig og trist dag.

Brødrene til Kristoffer deltar aktivt, storebror heller vannet i døpefonten og den mellomste tørker hodet. Etterpå blir dåpslyset tent. Det er en fin, minnerik og viktig seremoni for oss alle.

I tiden etterpå får vi være mye sammen.

Barnevognen blir flittig brukt ute og det blir ofte turer på kjøpesenteret der vi også bærer Kristoffer på armen.

Det er ikke alltid like lett å oppleve folks stirring på den lille gutten som ser litt annerledes ut.

Foreldrene er også med på babysang i regi av kirken, både for å komme seg ut, men også for å vise at man ikke skal låse seg hjemme med et barn som er sykt.

Hjemme hos Maria er vi som sagt, ofte på besøk. Vi får være med å stelle Kristoffer og avlaster foreldrene med å holde og bære ham, synge og snakke med ham, det ser ut som han liker det!!

For oss er det et problem med hvor mye vi skal være på besøk. Tråkker vi over grenser, er vi til stede for mye? Er det slitsomt for dem at vi er der?
Vi prøver så godt vi kan også å være med brødrene på deres fritidstilbud.

Karin skifter bleier og stryker Kristoffer på kinnet og synger ”Lykkeliten” og andre sanger for han.

Brødrene må vi ikke glemme i dette, de leker med Kristoffer så godt de kan og er hele tiden delaktig i det som foregår. Når de kommer hjem fra skolen og barnehagen, løper de bort til Kristoffer og gir ham en god klem.

Når julen kommer skal familien feire julaften hos Maria og Amund. Vi er samlet ved middagsbordet og Karin holder Kristoffer under hele måltidet slik at Maria og Amund får spise julemiddagen i ro og fred og vi alle kan være samlet rundt bordet. Det er en fin kveld, vi er alle med og går rundt juletreet, med Kristoffer på armen, og gaver åpnes og det er latter og glede.

Det har heldigvis vært mange slike gode stunder gjennom denne tunge tiden.

Det er stort for oss å kjøpe klær til den lille gullskatten. Problemet er å finne luer, det er leit å stå i barnebutikken og ikke finne stor nok størrelse.

Karin sitter også hjemme i Saltstraumen og strikker babyklær, genser og bukse.

Hele tiden skifter det mellom sorg og glede. Glede over å se brødrene ha det fint og leke med Kristoffer, sorg over at vi vet vi ikke får se ham vokse opp. Glede over at vi merker at Kristoffer både hører og ser, noe som ikke var en selvfølge.

Oppi det hele sørger vi også over at Maria og Amund og brødrene skal oppleve dette. Det skal ikke være slik at foreldre skal oppleve slike ting, vi har en sorg over at vi ikke kan avhjelpe dem med dette.

Det snakkes om den doble sorgen, det har vi til gangs fått oppleve. Dette gjelder også for ”ventesorgen”, vi vet at tiden vi får være sammen er begrenset.

Vi sørger over Kristoffer og vi ser den sorgen foreldrene og brødrene har og som vi ikke kan skåne dem for.

Det er også vanskelig når vi er ute blant folk og ser nye, friske babyer som trilles rundt.
Det er naturlig at man skal ha friske barn, og vi håper de unge parene som sitter ved nabobordene på kafeen virkelig setter pris på at de har fått et velskapt barn.

Heldigvis er familien flink til å gå ut, vi får også ofte besøk hjemme hos oss i Saltstraumen. Da er vi ute og leker og går tur med brødrene, og inne får vi kose oss med Kristoffer. Dette er uvurderlige minner nå i ettertid!

I vinterferien dro Amund og brødrene hjem til hans foreldre på Evenskjer ca. 30 mil og en fergetid på en time unna.

Vi var en av dagene barnevakt for Kristoffer mens Maria var ute på en handletur for å kjøpe klær til den fremtidige begravelsen, da hun følte at noe var i ferd med å skje. Som vanlig sitter Karin med Kristoffer på fanget og synger for ham mens hun støtter opp hodet og nakken, og han følger med på det som skjer.

Plutselig kjenner hun at noe skjer i nakken, det kjennes ut som det renner noe under huden fra hodet og ned i kroppen.

Maria kommer hjem like etter og ser øyeblikkelig at noe alvorlig har skjedd. Ambulanse blir tilkalt, og vi prøver å få kontakt med Amund.

Det er sent på kvelden, guttene har lagt seg hos bestemor og bestefar på Evenskjer.
Maria ber dem om å komme hjem umiddelbart da hun føler at nå dør Kristoffer.

Amund vekker guttene og setter seg i bilen for å kjøre i snøværet den timen det tar for å rekke siste fergen. De har en firetimers kjøretur og en lang fergetur foran seg.

Imens kommer vi til sykehuset, der Kristoffer blir undersøkt.

Maria og Karin får kontakt med sykehuspresten, og de får sammen en stille stund og noen trøstens ord fra ham i denne vanskelige stunden.

Det vi da ikke vet, er at sykehuset ringer Amund som er på vei til fergen, og sier at de sender et ambulansefly for å hente ham og guttene på Evenes lufthavn.

Litt senere får jeg hentet dem på flyplassen i Bodø og hele familien samles på sykehuset.

Det viser seg at situasjonen stabiliserer seg noe, og de får reise hjem.

Den neste uken er Kristoffer svært dårlig, og vi klarer stort sett ikke å få kontakt med ham. Han ligger i en døs med halvlukkede øyne.

Det blir nå opprettet såkalt hjemmesykehus, det vil si at det er en sykepleier hjemme hos familien 24 timer i døgnet. Det er også ofte legebesøk.

De pleier Kristoffer og leker og spiller spill med brødrene.

De tar til og med et tak over gulvene med moppen.

Igjen, all ære til Nordlandssykehuset og personalet ved barneavdelingen.

Kristoffer fortsetter stort sett å ligge i en døs, og han klarer ikke lenger å ta til seg mat. Så langt har Maria ammet ham, men nå er kreftene slutt hos Kristoffer. Maria sitter med ham på fanget og følger med på pust og hjerteslag. Ofte stopper pusten, men kommer så i gang igjen. Hjertet slår kraftig og vil ikke gi opp.

Det er ikke lett å være på besøk i denne siste perioden.

Det går nok en uke. Så, søndag formiddag får vi telefon om at Kristoffer er gått bort.

Han er sovnet stille inn i sengen til foreldrene med mamma, pappa og brødrene rundt seg.

 

Maria åpnet vinduet, solen sendte en lysstråle inn over Kristoffer, og utenfor var det en fugl som kvitret.

 

Det er et sterkt øyeblikk for dem - og for oss når vi senere får høre historien og se bildet av gutten i solskinnet med brødrene rundt seg.

Maria tar med seg Kristoffer på badet, fyller badekaret, setter seg i badet sammen med ham og vasker ham for siste gang.

Da vi ankommer noen timer senere, ligger han nystelt og vakker i vognen. Familien står rundt ham, og et stearinlys er tent.

Det blir en stemningsfull ettermiddag, nå har altså vår lille skatt dradd hjem til Gud!

Maria og Amund har bestemt at Kristoffer skal være hjemme hele tiden. Her var han laget, her skulle han få sovne inn og her skulle han få være til begravelsen.

De har et kjølerom i kjelleren, der han de første dagene ligger i vognen. Etter hvert får de hjem en kiste, hvor han ligger pyntet og fin sammen med kosekluten sin.

Alle er nede hos ham minst hver morgen og kveld og hilser på.

Brødrene lager tegninger som de legger i kisten, og ved kinnet har Kristoffer kosebamsen. Nordlandsgenser og bukse som mormor har strikket og som han aldri ble stor nok til, får han også med seg i kisten, vår lille Nordlandsgutt.

Den dagen han skal begraves, er vi tidlig i kirken. Den er nydelig pyntet med blomster og kranser fra familie, venner og bekjente. Maria og Amund har vært tidlig ute med kisten, som er åpen.

Det er sterkt å få knele ved kisten og gi Kristoffer den siste klemmen og stryke ham over kinnet. Og ikke minst å se brødrene gi avskjedsklem til lillebror.

Under seremonien sitter Amund og Maria på første benk med den eldste broren mellom seg, han holder dem i hendene og trøster dem. Det var rart å se den omtanken sjuåringen hadde for mamma og pappa.

Mamma Maria er sterk og klarer å holde en fin minnetale ved den lille kisten.

Minstebror går fram og tilbake rundt kisten og gir den en klem, og når jeg skal holde minnetale, kommer han bort til meg og vil opp på armen min. Han vil trøste morfar som er så lei seg. Det er godt å ha ham på armen når jeg avslutter minneordene med diktet ”Ikke en spurv til jorden uten at Gud det vet”.

Kirken er fullsatt av familie, venner og bekjente, og det er ikke et tørt øye når pappa Amund bærer den lille kisten ut.

Etter en kort kjøretur til gravlunden, senkes kisten i jorden, og vi må ta et endelig farvel med vår lille skatt.

Dette er ikke slutten for vårt forhold til Kristoffer, men begynnelsen på en ny form for sorg.

Denne sorgen viser seg å bli langvarig. Når man mister foreldre eller voksne venner, kan sorgprosessen være relativt kort fordi det er naturens gang.

 

Med Kristoffer er det helt annerledes. Det føles ikke riktig at små barn dør før foreldre og besteforeldre.

Vi har opplevd gleden og forventningen gjennom et svangerskap. Vi har vært gjennom fire intense måneder der vi sammen har fått følge Kristoffer og familiens kamp for å gi ham det beste i den tiden han skulle få leve sammen med oss, og ikke minst glede oss over alle de gode stundene han gav oss.

Det har vært mange vanskelige følelser, som vi har hatt problemer med å dele med andre. Heldigvis har vi hatt hverandre, det har vært mange triste, men også gode samtaler på kveldstid etter at vi har lagt oss.

Det er vanskelig å skulle takle egen sorg samtidig som vi skal være støttespillere for den lille familien som sitter midt oppe i alt som skjer.

Nå, nesten fire år etter at Kristoffer gikk bort, er vi fremdeles sterkt berørt av det vi har vært igjennom. Dagene går selvsagt som normalt, men det er svært lite som skal til før tårene kommer. Det kan være en sang, et bilde, så er følelsene der for fullt.

Det er godt å få snakke med andre om det som har skjedd, våre minner og opplevelser, selv nå flere år etter.

Så får vi håpe at de omkring oss ikke blir lei av at vi ikke helt klarer å gi slipp.

Noe vi kanskje har savnet i denne perioden, både mens Kristoffer levde og nå etterpå, er et forum der vi som besteforeldre kan snakke sammen med andre som har opplevd å miste et barnebarn. Der vi kan snakke med noen som forstår hva vi går igjennom, både med tanke på vår egen sorg og våre opplevelser ved å måtte se sorgen til eget barn, svigersønn og barnebarn. Der vi kan støtte hverandre og lytte til hverandre.

Det gjelder ikke minst å få råd om hvordan vi kan være til støtte for den familien som har mistet det mest dyrebare de hadde. Hvordan snakker vi med barnebarna, hvordan takler vi best de reaksjonene, ofte uventede, vi ser de har. Hvordan takler vi best våre egne, uventede reaksjoner? Vi håper derfor LUB på sikt kan få til lokalt tilbud for besteforeldre.

Det har vært både trist og godt å få skrive ned disse minnene om tiden med Kristoffer.
Heldigvis har vi en grav å gå til for å minnes alle de gode stundene vi hadde med ham, både alene og sammen med familien.

Vår kjære Kristoffer fikk sin tilmålte tid på jorden. Den var på fire måneder og har lært oss mye om hva livet betyr, hvor skjørt livet er, og hvor takknemlige vi skal være for hver dag vi får være sammen med våre kjære.

En dag vi var på kirkegården, sa minstebroren: ”Kristoffer er heldig, nå kan han jo ligge og se på alle flyene som lander.”