Når sinne tar overhånd

De var knust av sorg. Samtidig var de fulle av kjærlighet og stolthet over gutten som lignet sånn på pappaen sin.

De ville at alle skulle vite og forstå at de var blitt mamma og pappa. At de hadde mistet verdens fineste gutt.

Den første tiden fikk de nybakte foreldrene mye oppmerksomhet. Familie og venner ga støtte og viste empati, sørget sammen med dem. Så tok det slutt.

Omverdenen gikk videre med sitt. Camilla og Espen ble etterlatt alene i en sorg så stor at den nesten var umulig å bære.

Sinnet kom for alvor etter at nevøen deres ble født. To måneder etter tapet av Sondre ble Espens lillebror også pappa for første gang. Camilla fikk sterk angst av å forholde seg til andres graviditet og babyer. Denne angsten eskalerte nå voldsomt, samtidig som hun skammet seg over at hun ikke kjente glede over nevøen sin.

– Jeg ville jo være den stolte tante, men klarte det ikke.

Alle følelsene ble så kompliserte og overveldende at de i stedet fikk utløp i rent sinne.

Noen av Camillas nærmeste venninner visste ikke hvordan de kunne stå i sorgen sammen med henne, så de forsøkte å muntre henne opp og fokusere på noe hyggelig. Men det førte bare til at Camilla følte seg enda mer ensom i sorgen.

Da Camilla begynte å jobbe igjen etter å ha vært sykemeldt i tre måneder, opplevde hun at de fleste kollegene i det store konsulentfirmaet overså henne. De hun tidligere spiste lunsj med daglig, snudde seg nå bort når hun kom gående. Hun ble ikke invitert med til lunsj og det var nesten ingen som ga sine kondolanser. Det ble vanskelig å sitte i åpent kontorlandskap.

I stedet for å bli lei seg, ble Camilla sint.

Hun tolket mangelen på anerkjennelse for tapet sitt som at folk ikke anerkjente at sønnen hennes var verdt å sørge over. Det var det verste noen kunne gjøre mot Sondre. Hun fant noen å rette sinnet sitt mot.
 

Fikk det aldri ut

Camilla skammet seg over at hun var så sint. Hun hadde lyst til å si ifra og vise hvor skapet skulle stå, men følte det var umulig. I stedet trakk hun seg unna. Mange relasjoner ble ødelagte på denne tiden.

Jeg fikk aldri ut sinnet, det spiste meg opp innvendig.

Det første året gråt Camilla nesten ikke. Hun var bare sint.

Det ødela for den første intensjonen, at Sondre skulle huskes med kjærlighet.
 

Klarte å snu

På Sondres første bursdag, snudde det. Camilla og Espen klarte å minnes ham slik de ville. De feiret dagen som en bursdag. Pyntet graven med ballonger, lys, blomster og leker. De skålte i champagne. Det ble en fin dag sammen med familie. Camillas nevø, som hun nå hadde fått tid til å bli glad i, var med. Sondre ble husket og feiret med kjærlighet.

Deretter skjedde det mye. Camilla og Espen flyttet til ny by. De tok fatt på et oppussingsobjekt, fikk hund, flyttet fokus. Sinnet var ikke en altoppslukende følelse hver eneste dag lenger.

– Jeg fikk pusterom og klarte å bearbeide sorgen.

Camilla prøvde å holde fokus på å slippe sinnet, for det var destruktivt. Hun fikk det aldri bedre av å være sint. Når hun blir sår og lei seg, er det lettere for henne å komme ut av det. Hun blir mer konstruktiv.

Men én ting er sinnet bra for:  

– Jeg får gjort mye når jeg er sint, husarbeidet går virkelig unna!
 

Å møte forståelse

Da Camilla og Espen begynte i en sorggruppe i LUB, møtte hun en annen mamma som også var mye sint. Endelig var det en som virkelig forsto.

– Vi fikk det ut sammen. Vi kunne le av det sammen.

Det var godt å møte en person som sa «fuck henne» istedenfor å skulle forstå og forklare.

Sinne ble tatt opp som tema i sorggruppa, men det var bare de to som var så sinte. De pratet en del om det utenfor gruppa. De er blitt gode venner.

Espen hadde også forståelse for Camillas sinne.

– Vi har rom for hverandres følelser, sinne har aldri vært en ødeleggende følelse for oss.

De har fått to barn etter Sondre. Camilla har reagert mye med sinne under svangerskapene.

Jeg blir så sint når jeg er redd. Vi har snakket mye om det, så Espen forstår det.

Dagen før lillebror ble født, skjelte hun ham ut. Han klarte å se forbi følelsene og gi henne en klem.
 

Kan kjenne sinnet boble

Det er gått fire og et halvt år siden de mistet Sondre. Camilla er hjemme i fødselspermisjon med minstebror. Sorgen kommer og går som den vil nå.

– Jeg har fortsatt ikke kontrollen. Hvis sorgen kommer når det ikke er rom for den, kan jeg kjenne sinnet boble. Jeg prøver å holde det inni meg, men det kan komme ut som kjeft. Jeg får lyst til å ta bilen og kjøre den inn i noe, slamre med dører.

Hun kan si det til Espen, «i dag er jeg veldig sint». Da forstår han og tar seg ikke nær av det hun sier.

De fleste relasjoner fungerer nå.

Alt er ikke fryd og gammen, men det er sjelden jeg blir sint nå. Det er lettere for meg å se at «de mente det kanskje ikke sånn». Jeg klarer å bli mer konstruktiv.