Sinne og sorg: Sinnet skjuler ofte hva du egentlig trenger

Tekst og foto: Line Schrader

– Følelser er aldri feil, slår psykolog og følelsesekspert Aksel Inge Sinding fast.

Følelsene våre gir oss viktige signaler om hva vi trenger. Men noen ganger kan følelser være forvirrende og, som når du blir sint når du kanskje egentlig er lei deg. Da handler det ofte om såkalte sekundærfølelser, som er følelsesmessige reaksjoner på det du opprinnelig følte på (primærfølelser). Typiske sekundærfølelser er sinne, raseri, angst, depresjon eller global fortvilelse. Det er veldig vanlig med sekundært sinne over primær sorg.

Du blir sint fordi du har det så vondt. Det beskytter oss på en måte mot smertefulle sårbare følelser når vi ikke klarer, forstår eller kan vise det vi egentlig føler, eller andre ikke klarer å møte oss på følelsene våre, forklarer Sinding.

Å sørge over tapet av et barn er fryktelig vondt, tristheten trykker deg ned og tapper deg for energi. Det kan også være veldig synlig, som når du gråter, eller har en helt sammensunket kroppsholdning. Det er en følelse som kan være vond og vanskelig å vise, for eksempel på jobb eller i andre sosiale sammenhenger. Sinne gir derimot energi og kraft, det holder deg oppe.

– Det er viktig å ha aksept for dette sinnet, for beskyttelsen det gir kan være helt nødvendig. Det er ikke noe feil i det å bli sekundært sint, sier Sinding.

Sinne som en sekundærfølelse kan for eksempel komme dersom du strever med å kjenne på og tillate tristhet og sorg å være der, eller andre ikke anerkjenner det du føler. Resultatet av det siste kan være at du går alene med sorgen og retter sinnet ditt mot dem som svikter deg. Du kan også bli sint for å ikke få møtt behovene dine.
 

Feil signal

Et problem med sekundærfølelser er at de ofte sender et slags feilsignal til omverdenen. Et sekundært sinne kan dekke til et du egentlig trenger.

Du avviser eller skyver kanskje folk bort når du egentlig har behov for nærhet, trøst, forståelse og omsorg, sier Sinding.

Sinnet stenger for at primærfølelsen blir møtt. Det kan skape problemer i relasjoner. Sinnet kan få deg til å bli aggressiv og si ting som kan bli uheldig i nære relasjoner og på jobb. Mange skammer seg og får skyldfølelse over å ha såret og oppført seg dårlig overfor andre. Å gjøre opp for seg, og si unnskyld, kan da hjelpe.

Behovet er knyttet til primærfølelsen

Dersom sinnet tar for stor plass, kan det hindre deg i å få kontakt med og utløp for sorgen.

 – Våre emosjonelle behov er alltid knyttet til primærfølelsen. Hvis man bare er sint, får man kanskje ikke møtt behovene knyttet til sorgen under, sier Sinding.

Det hjelper altså ikke å rase mot verden og fortelle dem hvor skapet skal stå, dersom du egentlig trenger empati for sorgen over barnet ditt.

En god sjekk på om sinnet er en primær eller sekundær følelse, er å kjenne etter hvordan det føles når du har fått utløp for det. Hvis sinnet bare fortsetter og ikke gir seg, er det kanskje en sekundær følelse.

Hvordan kan du hjelpe deg selv?

Så hvordan kan du hjelpe deg selv dersom du sliter med sekundært sinne i sorgen? Det første steget er å gi sinnet plass og anerkjennelse. Det gir mening at du blir sint når du har det vondt, eller andre ikke møter deg på det du trenger. Det kan også lønne seg å undersøke om det er andre ting du kjenner på også. Spør deg selv: Hva er deg jeg egentlig trenger, innerst inne? Hva er det innsiden min lengter etter dypest sett?

Neste steg er å sette ord på følelsene. Snakk om det med noen, eller skriv om det. En hjelp kan være å fylle ut setningen: «Det jeg dypest sett hadde trengt var….»

I LUB hører vi at mange opplever det godt å møte andre som også opplever å kjenne på sinne i sorgen sin.

Sinding advarer imidlertid om at det ikke alltid er konstruktivt å bare være sinte sammen.

– Det er mye anerkjennelse i at andre også er sinte, og forstår sinnet ditt. Men hvis behovet ditt også er å få anerkjennelse for sorgen, blir ikke dette møtt dersom man ikke også viser, kjenner på og snakker om sorgen og tapet.

Samtidig er det helt nødvendig at sinne som sekundær følelse blir møtt med anerkjennelse. Hvis du bare blir avfeid med «du må jo forstå at dette er vanskelig for dem rundt deg», kan det slå helt feil ut.

Sinding råder heller til å si f.eks.: «Det er ikke rart at du blir forbannet på folk som ikke skjønner hva som er viktig for deg. Du trenger å bli anerkjent i sorgen, at folk gir deg støtte og empati.»

Det er en slik anerkjennelse vi erfarer at etterlatte foreldre kan oppleve gjennom sorggrupper og annen likepersonstøtte i LUB.

– Å kunne speile seg i andre, normaliserer opplevelser og erfaringer og kan dempe følelsen av smerte. Det kan være en stor lettelse å oppleve at du ikke er alene om å kunne eksplodere over småting og være forbannet på folk rundt deg, sier komplisert sorg-terapeut og fagsjef i LUB, Trine Giving Kalstad.

– Og ofte klarer man å le av det sammen, det er både avvæpnende og lindrende. Det kan være et viktig første steg for å kunne finne frem til hva som egentlig er behovet og kanskje tørre å si ifra hva man trenger fra andre.

Dessverre er det vanlig å bli møtt med mangel på anerkjennelse av hva det faktisk innebærer å miste et lite barn og hvor stor og langvarig sorgen er. Det er nemlig ikke verst de første ukene og månedene, slik omverdenen forventer. For mange er det først når støtten avtar og man skal forsøke å takle hverdagen igjen, at det blir skikkelig vanskelig.

Når behovene ikke blir møtt og anerkjent, kan fortvilelsen vokse seg stor. Ikke rart mange blir sinte!

Se også:

Følelseskompasset - en side for deg som ønsker å lære om følelser, utforske egne følelser og øve på å håndtere følelser på en god måte. Siden er utviklet av Aksel Inge Sinding og Jan Reidar Stiegler ved Institutt for Psykologisk Rådgivning.

Når hat og sinne skygger for sorgen - om to foreldres sinne etter at barna deres døde etter svikt i helsevesenet: