En fotoutstilling om å leve med sorg etter å ha mistet barn.
Å miste et barn er naturstridig og noe av det vondeste man kan oppleve. Det er også vanskelig for dem som står rundt å forholde seg til og snakke om.
Denne utstillingen er skapt av fotograf André Clemetsen og Petter Holtmann i samarbeid med LUB og med støtte fra Stiftelsen Dam. Den ble først åpnet som en utendørs fotoutstilling i Oslo i september 2021.
Sammen har André og Petter reist landet rundt for å møte etterlatte familier.
Gjennom disse møtene ble det tydelig at sorgen over et barn ikke bare er svart, men den får også farger over tid.
Det er smerte og stolthet, savn og kjærlighet, takknemlighet. Felles for alle er at de for alltid vil bære barnet med seg.
For sorgen over et barn er ikke noe man kommer over, men noe man må lære seg å leve med.
Julian 07.11.1985-25.04.1990
Det er over 30 år siden min lille gutt døde. Det er mange år med savn, mange år å leve uten han som skulle blitt 36 år i år. Jeg har lært meg å leve med at mye av det som kjennes så bra i livet, samtidig kan kjennes så sårt.
I det er det en ensomhet og en sorg som har gjort meg modig og redd, trist og glad, sterk og svak, fredelig og sint, hel og i biter. Ikke bedre, ikke verre, bare meg som prøver å overleve.
Den mørke sorgen som gjorde det vanskelig å spise, sove, tenke på annet, er ikke lenger. Det kan likevel komme bølger av det inderlig vonde, men sorgen er da ikke lenger så mørk. Det kan til og med kjennes godt å ha disse smertefulle stundene nå, som en påminnelse om at den skjønne lille gutten min kom til verden for å bli.
Sorgen har fått flere farger enn bare mørke.
Heidi
Livia, født død 09.07.2017
I buddhismen er det viktig å slippe taket i sorgen over den du har mistet. Ikke bare for deg selv, men også for at den døde skal komme til neste trinn og ikke bli hengende fast mellom dimensjonene som et spøkelse.
Alexander
Loke 23.09.2014 – 12.05.2015
Eg er ikkje som alle andre barn.
Eg er her, men du kan ikkje sjå meg.
Sjå på dei spora
eg har lagt igjen etter meg.
Du kan ikkje sjå meg,
men kan du sjå tomrommet?
Eg er den som manglar i ein syskenflokk.
Eg er grunnen til at mammas armar føles tomme. Eg er barnehageguten på 4 år som du ikkje kan sjå. Eg er han som manglar
på julaften,
på nyttårsaften,
og ikkje minst
på alle kvardagar.
Eg er tomrommet,
han du ikkje ser
men alltid føler på deg.
Marte Oline
Hør Marte Oline lese:
Miriam, født død 25.06.1989
Er det å miste et barn du ikke har møtt blikket til, mindre smertefullt, enn om du og barnet har rukket å utvikle en felles historie? Er det å miste et barn i mors liv noe man bare skal riste av seg, for så å gå videre?
Hvilket eierskap har en mann til et barn han selv ikke har båret frem? Eier også han sorgen eller er den forbeholdt kvinnen? Er det like legitimt for en mann å sørge over en tapt mulighet – et livsalternativ?
Jørgen
Hør Jørgen fortelle:
Casper Emanuel og lillebror,
født døde 23.10.2005
Casper Emanuel og lillebror var eneggede tvillinger. Lillebror døde først i uke 17. På gravstøtten står det: «små føtter setter også spor». Vårt tap var usynlig for mange rundt oss, men satte dype spor i oss.
I ettertid fikk vi Cornelius Evander. Når jeg blir spurt om hvor mange barn jeg har svarer jeg alltid at jeg har født 6 barn, og hvert eneste var ønsket.
Christin
Charlotte 27.02.1988 - 07.03.1992
Sorg er et hjerteskjærende speilbilde av kjærligheten til den tapte. Å akseptere sorgen gjorde det litt enklere å bli med ned i kjelleren, og smerten ble mer håndterlig når neste bølge tok tak. Tross alt så blir den mindre altoppslukende etter hvert, men mye senere enn det omverdenen forstår.
Petter
Hør Charlottes mamma Karin fortelle:
Leane, født død 28.05.2014
Følelsen av å miste et barn er brutal. Det er en fysisk smerte. Jeg kan påstå å ha erfaringer utenom det vanlige, men dette har vært og er fortsatt noen ganger uutholdelig og nådeløst.
Etter at jeg hørte ordene «jeg beklager, men det er ikke noe liv her», gikk det opp for meg at nå skulle det bli verre.
Vi skulle i tillegg gjennom en stille fødsel. Det er mørke saker. Det oppstod en krise i hodet mitt. Ikke den typen jeg har vært borti mange ganger før. Den typen jeg har forberedt meg på. Der jeg har en reserveplan for å hente meg inn igjen eller der jeg vet hva jeg skal si til de som er rundt meg, som stoler på at jeg får oss helskinnet gjennom. Der man beholder roen og greier å ta rasjonelle beslutninger.
Dette var ikke en slik krise. Dette var den andre typen, som jeg ikke kunne kontrollere. For jeg hadde ikke forberedt meg på det å miste et barn.
Kristjàn
Leane er Katrine og Kristjàns andre barn. Hun ble født død 28. mai 2014. De har to andre barn.
Jeg føler at livet kan deles inn i før og etter Leane. Det å måtte begrave sitt eget barn er et traume kroppen aldri vil glemme. Nå som tiden har gått har såret fått gro, men arret revner innimellom.
Katrine
Albert 09.05.2017-15.05.2017
Den første tiden etter dødsfallet var brutalt vond, rivende sår, fryktelig og altoppslukende. Ensomheten gjorde situasjonen, om mulig, enda verre. Jeg vil kalle det en dobbel sorg: sorgen over Albert og sorgen i ensomheten.
Ann-Karin
Gabriel 17.01.2006 - 04.01.2010
Sorg er så mye mer enn følelsen av tristhet. For oss har det vært alt hva tapet av Gabriel har brakt med seg. Tap og endringer på så mange områder, både i oss, rundt oss, i familien, følelser, å fungere, tanker, nettverk, framtid som ikke ble noe.
Hva er det gode liv for oss nå? Hva er det som gir mening, når vi har det så vondt. Det er nesten umenneskelig. Så bare må man. For livet går videre. Verden stopper ikke opp. Det er vår verden som har stoppet. Barnas verden. Familiens verden. Det er vi som har mistet vår Gabriel. Der er vi som må finne ut av veien videre, og ta livet tilbake.
Stig og Monica
”Jeg savner Babael (Gabriel). Babael er i himmelen.
Vi må ta en gravemaskin og lage hull i himmelen. Da kan Babael komme
og besøke oss...”.
Benjamin var 2 år da Gabriel døde.
Vibeke var nesten 6 år da lillesøster Charlotte (4) døde.
Som barn forsto jeg nærmest alt da ulykken skjedde og jeg mistet søsteren min. Årene som fulgte har vært preget av sterk frykt for å miste flere jeg er glad i, og en ansvarsfølelse for å forhindre mer sorg.
Jeg har etter hvert skjønt at frykten ikke gjelder en reell fare, og jobber med å ikke la den styre og begrense livet mitt. Frykt er tross alt bare frykt.
Vibeke
Hør Vibeke:
Sarah Linnea 05.03.2011 - 10.03.2011
Livet tok en brå vending, en bunnløs sorg. Fortvilelsen over å legge kistelokket på, vite at dette er siste gang jeg ser min lille prinsesse. Det er vondt, en uutholdelig smerte i hele kroppen. Livet og verden er urettferdig. Hvorfor meg?
Trine-Lise
Hør Trine-Lise:
Markus 05.04.2009 - 20.05.2009
Endelig ble vi foreldre, en familie, og verden forandret seg fullstendig. Først til uendelig glede, så til uendelig smerte og en sorg så stor at man ikke fatter hvordan man skal overleve.
Monica og Jørgen
Hør Monica fortelle:
Jonathan, født død 28.10.2015
Jeg føler mye skyld, føler at det er jeg som tok livet av Jonathan.
Jeg hadde ansvar for den lille gutten min, men klarte ikke å passe godt nok på ham. I dag føler jeg at jeg skylder ham å ta godt vare på meg selv. Jeg finner motivasjon til å gå videre, å leve livet for Jonathan.
Jenny
David 11.02.2019 - 14.03.2019
Att förlora ett barn går inte att beskriva med ord. Att få besked att nu skall vi stänga av respiratorn är inget som går att beskriva oavsett hur detaljerat vi än skulle berätta.
Att berätta om sorg är ännu svårare, för många drar sig bort. Försvinner bort som en skugga.
Sandra og Geir
Det som ikke kan skje meg, skjer
Uvirkeligheten overtar
Sjelen fryser til is
Flukten er som å løpe i drømme
Kommer våren?
Petter
Eimund født død 16.01.2011 og Eirik født død 30.11.2015
Vi har mistet to gutter, to liv som skulle leves, to barnebarn, to søsken.
Vi har etter noe tid kommet til at vi alle mister noe. Sorg er allemannseie. Det er trøst i det.
Arnhild og Lars-Eirik
Kjersti er mamma til Leah Maria, født død 09.02.2018
Lyset treffer meg
som en solsikke i ansiktet.
Jeg har gjemt meg for sorgen
som stjal håpet i skoene mine
Det skinner en krone av fred
uten uro eller knuste drømmer
Jeg teller til ti og åpner meg
som en postkasse mot dagen
Øystein W. W.
Birk født død i 2008
Vi var en sammensatt familie som mistet et barn og et søsken. En sterk påkjenning. Alle bearbeidet sorgen forskjellig. For oss skapte det en ubalanse i familien som ga alle en ekstra utfordring i å takle hverdagen. For sorg går i bølger, det er ulike følelser av både fornektelse og sinne, fortvilelse og skyld, unnvikelse og utmattelse.
Det er en langdryg prosess å bearbeide et tap, og det kan splitte, men også skape et sterkere samhold over tid. På det verste føltes det som at tiden bare sto stille og at verden aldri ville bli den samme igjen.
Vi klarte ikke holde sammen, men har akseptert at livet gir og tar.
Elise og André
"Sorg i farger" åpnet 2. september 2021 som en utendørs fotoutstilling på Vulkan, midt i hjertet av Oslo. Her sto den i 3 uker.
Alle fotografier: André Clemetsen.
***
Tusen takk til alle som gjennom denne utstillingen har blitt portrettert og fortalt om barna de har mistet.
Aldri glemt.