Når sinne og hat skygger for sorgen

Tekst: Line Schrader  Bilder: Private - Opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 2.16

Kristin klarer å skyve sinnet og hatet vekk nå, det tar ikke lenger all plass. Det er over tre år siden William døde på sykehuset etter en tøff fødsel der Kristin opplevde at alt gikk galt.

Med en traumatisk fødsel av førstemann friskt i minne, var hun fra før bekymret for fødselen. Kristin mener hun har smalt bekken, det ligger til familien. Men sykehuset ville ikke undersøke det, de ville ta fødselen med andremann som den kom. De lovte at de skulle følge godt med under fødselen, det skulle gå bra. Kristin var klar på at hun ikke ønsket at barnet skulle tas ut med vakuum slik som første gang.

Men det gjentok seg. William kom ikke ned i bekkenet under fødselen. Kristin ropte: "Han går ikke ned i bekkenet." Men ingen svarte. Hun følte seg hjelpesløs. Så ble Williams verdier dårlige. Det ble kaotisk. Han måtte ut raskt. De brukte vakuum.

William pustet ikke da han kom ut. Først etter seks minutter begynte han å puste selv. De sjekket at han ikke hadde tatt skade av oksygenmangel. "Det her går bra, slapp helt av", se de. "Nå skal han bli lagt inn på nyfødtavdelingen og få CPAP-behandling (pustehjelp) for det er litt vann i lungene. Men all fare er over, du kan ta det helt med ro".

Kristin klarte da å ta det med ro. Men etter to timer fikk William sirkulasjonskollaps. Han ble lagt i respirator. Etter 16 timer slo de av respiratoren, de klarte ikke å redde han.

Obduksjonsrapporten viste at William hadde indre blødninger på grunn av skader etter vakuumet. Han hadde også mye blodtap etter for rask avnavling. Dette hadde ikke blitt oppdaget.

Mangel på beklagelse og ydmykhet

"Hadde de bare lyttet til meg, hadde de bare tatt keisersnitt..." Kristin mente det var sykehusets feil at William døde. Men i møtet med helsepersonellet etterpå innrømmet de ingen ting. De forsto ikke hvordan dette kunne ha skjedd. Klinikksjefen, som var til stede, sa de skulle melde hendelsen til Helsetilsynet. En god stund senere fant Kristin ut at dette likevel ikke var blitt gjort.

– Det var en total mangel på beklagelse og ydmykhet, sier Kristin.

Etter dette møtet ble hatet og sinnet hennes for alvor vekket. De ble ikke trodd. De ble ikke møtt. Sykehuset hadde sviktet. Kristin bestemte seg for å kjempe Williams sak.

Dette skulle ikke skjedd!

Stine var gravid i 26. uke i sitt andre svangerskap da hun kjente at aktiviteten i magen endret seg. Gutten sparket annerledes og svakere. Kunne det være noe galt? Stine hadde bekymret seg i en ukes tid da hun tok det opp med jordmor på den ordinære svangerskapskontrollen. Jordmor målte magen, fant hjertelyden og undersøkte henne. Alt så bra ut, mente jordmor, ingen grunn til bekymring. Da Stine skulle gå, spurte jordmor en siste gang om Stine fremdeles var nervøs for gutten. Hun svarte "ja", og ble derfor satt opp til ekstra ultralyd fire dager senere. Jordmor presiserte at dette ikke var vanlig, det var litt "luksus".

Stine klarte å roe seg ned etter møtet med jordmor.

Stine og samboeren Ronnie gledet seg til å se gutten sin da de møtte opp til ultralydtimen. De var totalt uforberedt på sjokkbeskjeden fra legen som utførte ultralydundersøkelsen, og som jordmora som var til stede bekreftet: Hjertet banket ikke lenger.

«Hvorfor meg, hvorfor meg?», ropte Stine. Hun gikk inn i en sjokktilstand. Det var så urettferdig! Sebastian ble født dagen etter. En helt perfekt liten gutt. Foreldrene og patologen kunne ikke se noen ytre skader eller avvik.

– Vi får nok aldri vite hva som gjorde at gutten vår døde, sier Stine, som også er frustrert over at Sebastian ikke ble obdusert. De ble rådet av patologen til å la det være fordi gutten hadde vært død for lenge, trolig i et døgn før fødselen: "Organene var nok gått tapt. En obduksjon kunne gi falske forhåpninger om å finne svar."

– Sinnet bygde seg opp da vi var på sykehuset, forteller Stine. Der stilte helsepersonellet henne spørsmål om hva som hadde skjedd. Det var noe som ikke stemte. De hadde tatt bilder av magen hver uke, og Stine viste fram bildene. Det siste ble tatt samme dag som ultralyden. Jordmoren som så på bildene kunne se endringen. "Sånn skal det ikke være". Magen hadde stoppet å vokse og sunket nedover. Også svangerskapspapirene bekreftet at veksten på magen hadde avtatt.

Etter begravelsen, da Stine ikke lenger var lammet av sjokk, eksploderte hun fullstendig. Dette skulle ikke skjedd!

Kunne Sebastian vært reddet? Hvis bare jordmoren hadde tatt bekymringen mer på alvor, hvis bare de hadde blitt sendt til ultralyd før, hvis bare de hadde tatt en sparketest... På sykehuset bekreftet legen at dersom de hadde vært på svangerskapskontroll der, ville de tatt sparketest med det samme, også ultralyd, om nødvendig.

Jeg var ikke bekymret nok...

Stine og Ronnie ble en stund senere innkalt til et møte med jordmødrene på svangerskapskontrollen. Stines sinne hadde bygget seg opp. Hun forventet noen svar og helst en beklagelse. Men hun opplevde at jordmoren var mest opptatt av å forsvare seg selv. "Du virket ikke så bekymret", sa jordmoren.

– Er det min skyld? Jeg gikk allerede til psykolog for å håndtere skyldfølelsen. Så kom jordmor og la skylda på meg: Jeg var ikke bekymret nok! Det var det som gjorde mest vondt. Det går ikke en dag jeg ikke tenker: "Var det noe jeg kunne gjort annerledes?" Men slik grubling gjør det bare verre, forteller Stine, som ikke klarte å si mer i møtet. Hun reiste hjem med flere spørsmål enn svar, og skrev derfor et brev til jordmødrene der hun beskrev hvordan hun oppfattet møtet.

– Jeg forventet å få et svar eller at de ville ringe, men vi hørte aldri noe. Først da jeg ringte sykehuset noen måneder senere fordi jeg var blitt gravid igjen, fikk jeg vite at brevet var sendt dit, uten å si fra til meg. Da ble jeg enda mer forbanna, forteller Stine.

Da bestemte Stine seg for å ta saken videre. Hun måtte kjempe Sebastians sak.

Sinne og hat

Både Stine og Kristin fikk et sterkt sinne og hat mot helsepersonellet som var involvert, og de kastet seg ut i et altoppslukende arbeid med klagesaker. Hvordan påvirket dette sorgen deres?

– Jeg synes det var vanskelig å sørge fordi jeg hadde et forferdelig hat og sinne. Jeg var sint på sykehuset, ønsket dem alt vondt, jeg ønsket dem døde. Det var nesten det eneste jeg tenkte på, forteller Kristin, som etter hvert ble sint på alt og alle. Hun syntes alt var urettferdig. Det var vondt å ha så mye hat inni seg.

Gjennom LUB ble Kristin kjent med andre mammaer som hadde mistet barn. Det var godt, men hun følte seg fortsatt veldig alene.

– Det var ingen i samme båt som meg. De andre var i sorg, men ikke i sorg og hat. Jeg var misunnelig på at de bare hadde sorgen. De slapp hatet.

For Kristin ble det aller viktigst å jobbe med klagesaken, her ble alle kreftene brukt.

– Det eneste jeg ønsker er at de hadde sagt: Beklager, det er vår skyld. Vi gjorde en feilvurdering. Da hadde jeg hatt en bedre sorgprosess. Da hadde jeg sluppet hatet, sier Kristin, som til slutt har klart å finne en måte å håndtere hatet:

– Jeg har klart å skyve hatet vekk. Det har hjulpet meg veldig mye. Før lå det i panna mi, men nå har jeg skjøvet det lenger og lenger bak i hodet. Nå er det veldig lenge siden jeg har tatt det fram, sier Kristin.

Stine er også klar på at de aldri ville gått videre med en sak dersom de hadde blitt behandlet ordentlig, lyttet til, og møtt med en beklagelse. Det var det som førte til det sterkeste sinnet. I dag, halvannet år etter hendelsen, er det vanskelig å forholde seg til den lokale helsetjenesten.

– Jeg takler ikke å møte jordmoren. De gangene jeg ser henne er det veldig ubehagelig, sier Stine, som bor på en liten plass der dette dessverre er umulig å unngå.

Sinnet og arbeidet med klagesaken, gjorde det vanskelig for Stine å få bearbeidet sorgen. Samtidig ble hun raskt gravid igjen. Sorgen ble satt på vent. Først etter at lillesøster Sofie ble født ett år senere, kom sorgreaksjonene over hva hun har mistet.

Håndteringen etterpå påfører det sterkeste traumet

Psykolog Atle Dyregrov ved Senter for Krisepsykologi i Bergen har lang erfaring med å hjelpe foreldre som har opplevd lignende hendelser som Kristin og Stine.

– Disse sakene viser at det ikke alltid er selve hendelsen, men håndteringen etterpå som påfører det sterkeste traumet, sier Dyregrov, som er oppgitt over hvordan helsevesenet møter disse foreldrene.

– Mange ganger rister jeg på hodet over hvor lite klok helsepersonellet kan være. Redselen for å bli tatt for retten gjør at de er redd for å innrømme feil, mener Dyregrov. Dette kan føre til en uheldig situasjon der de ikke bekrefter at de skulle ha lyttet mer til de pårørende.

– Sinnet oppstår fordi du ikke blir anerkjent for det du har opplevd av de personene som var viktigst i situasjonen, de som skapte den. Det gjør problemene enda verre. Den beste medisinen for mange er at det kommer noen som sier beklager, dette burde vi ha skjønt. Det hadde vært godt å kunne si for helsepersonellet også. Men noen sier at de ikke skal si dette, for da kan foreldrene gå til sak. Da blir den menneskelige varmen borte fra systemet, sier Dyregrov, som mener det er viktig at helsepersonellet lærer av slike saker slik at ikke flere utsettes for det.

– I all kriseintervensjon er det to ting som er viktig: det ene er informasjon om hva som har skjedd og det andre er omsorgen som gis rundt informasjonen. I disse sakene mangler omsorgen rundt informasjonen.

De som skal ha oppfølgingssamtaler der noe har gått galt, må tenke gjennom hvordan de skal opptre.

– Helst bør de komme familien i møte istedenfor å opptre som at de forbereder seg til neste møte med advokat. Det er viktig at foreldrene får vite hvordan helsepersonellet tenkte for å bringe ned hevntanker og sinne. Når de hører rasjonale bak en beslutning så dempes ofte sinnet fordi de tenker at slik kunne faktisk jeg også tenkt. De må ikke nødvendigvis si "det er vår skyld", men beklage for at det ikke gikk slik de hadde ment, sier Dyregrov som har vært med på flere slike samtaler der helsepersonellet har møtt foreldrene og sett og hørt hvordan de setter pris på det.

– De kan fremdeles være sinte på systemet, men de skjønner at det er noen som er berørt og lei seg, og at det ikke bare avfeies med "det er sånt som skjer".

Sorgen skyves i bakgrunn

Dyregrov kjenner igjen de to mødrenes beskrivelse av hvordan sorgen må vike for sinne og hat.

– Sorgen kan bli skjøvet helt i bakgrunnen av sinnet. Om disse følelsene fortsetter over lang tid med stor styrke, er det stor sjanse for at du vil få problemer, både på det psykiske og det fysiske plan. Det er som sinnet og hatet spiser dem opp fra innsiden. Det kan for eksempel medføre dårlig mage, mye hodepine eller sette seg i kroppen på annet vis. Det er heller ikke lett å leve i en familie der en eller flere er så sinte.

Dyregrov sier ofte til sine pasienter: "Det er viktig at du har gått til sak, men nå er det advokaten som skal få lov til å kjøre den slik at din energi ikke bindes opp av sinnet ditt, for det er ødeleggende for deg selv. Og det er ødeleggende for de rundt deg. Dette sier jeg ikke fordi du ikke skal være sint på sykehuset, jeg sier det fordi det har betydning for deg selv."

Trenger man profesjonell hjelp til å håndtere slikt sterkt sinne og hat?

– Hvis det har låst seg fast, trenger du hjelp. En ting er et sinne som er til stede i de første ukene som du forholder deg til, tar opp med de som du holder ansvarlig eller du på annen måte bestemmer deg for å gå videre med. Men hvis sinnet fortsetter med styrke, uten at det gis en retning eller konkretiseres, er du best tjent med å få profesjonell hjelp. Men dessverre er det ikke så lett å se det selv når du står midt oppi det. Da opplever du sinnet som berettiget og du ser kanskje ikke hvordan dette går ut over deg selv eller familien, sier Dyregrov.

Både Stine og Kristin har gått til behandling hos psykolog.

Se også: Hvordan få hjelp med sterkt sinne og hat etter barnedødsfall?

En hard kamp

Kristin og samboeren Øystein har kjørt to klagesaker: en på fødselen og en på mangelfull behandling på nyfødt intensivavdeling. Kristin er selv sykepleier, og kunne sette seg godt inn i saken.

– Du er så alene og hjelpeløs. Vi måtte selv finne ut av alt, sier Kristin som finleste obduksjonsrapporten, fant feil og stilte spørsmål.

De fikk hjelp av Pasientombudet til å vurdere juridiske spørsmål og formulere brevene, men måtte selv finne ut av alt det medisinske.

– Jeg savnet hjelp med saken. Jeg har presset alt av krefter for å få skrevet brevene, og ble helt utslitt. Det har vært en forferdelig tøff kamp, forteller Kristin.

Stine brukte også alle krefter til å jobbe med klagesaken. Først med å skrive brevet til sykehuset og deretter til å sette seg inn i alle papirer og klage til Fylkesmannen.

– Når jeg jobbet med saken, hadde jeg fullt fokus på den. Jeg fikk alltid en reaksjon etter å ha jobbet med å skrive brev, ble utmattet. Så måtte jeg legge det til side, kunne ikke la det ta helt overhånd.

Også Stine var i kontakt med Pasientombudet, men de var ikke til noe særlig hjelp. Da var det bra at LUB kunne tipse om Norsk Pasientforening der de endelig fikk god hjelp.

– Det var godt å møte noen som tok oss på alvor og satte seg inn i saken vår.

Ville kjempe for barnet sitt

Hvorfor var det så viktig for Stine og Kristin å gå til sak? Begge trekker fram samme sterke argumenter: De måtte kjempe for barnet de har mistet og for at ingen andre skulle oppleve det samme.

– Da Sebastian ble født fikk vi ikke tatt ham med hjem, han måtte bli med begravelsesbyrået i stedet. Jeg måtte gjøre noe for han, vise at han var ønsket, sier Stine, som også var svært opptatt av at helsepersonellet skulle lære av saken.

– De er nødt til å høre på den gravide!

Dette er Kristin hjertens enig i.

– Det viktigste for meg var å vise at jeg hadde rett, at føden hadde gjort feil. Jeg kjempet saken for William. Jeg kunne ikke gjøre så mye annet for han, sier Kristin, som understreker at de ikke gjør det for penger.

– Pengene du får for en baby er ikke verdt noe.

Atle Dyregrov kjenner godt igjen grunnene Stine og Kristin oppgir.

– Mange opplever at de må gjøre dette for barnet de mistet. Det er også nødvendig for å kunne gå videre. Ofte er det primært ikke for deres egen del, men de vil ikke at det skal skje andre. Det er en altruistisk holdning som er flott og forståelig, sier Dyregrov. Samtidig er dette igjen knyttet til hvordan de ble møtt:

– Jo mer de opplever at det har vært mangelfull omsorg, jo sterkere er behovet for å gå til sak.  

Fylkesmannen: Ikke ideell oppfølging

Stine og Ronnie fikk endelig svar fra fylkesmannen i høst. De vant ikke fram med saken. Fylkesmannen konkluderer med at jordmor ikke handlet medisinsk uforsvarlig, men før konklusjonen står det at Stine ideelt sett burde ha blitt sendt mye raskere til videre undersøkelse.

Stine er ganske fornøyd med svaret fra Fylkesmannen til tross for at de ikke vant.

– Det er det som står før konklusjonen som er viktigst. Jeg håper virkelig de lærer av dette! sier Stine som tror hun skal klare å slå seg til ro med dette svaret.

Litt godt og ulidelig sårt

Kristin og Øystein har fått medhold fra Fylkesmannen på saken mot nyfødt intensiv.

– Det står svart på hvitt at hvis de hadde gitt William blod, ville han med stor sannsynlighet overlevd. Det er litt godt og få rett, samtidig er det ulidelig sårt, sier Kristin.

De har derimot ikke fått medhold i saken om fødselen fordi den er for dårlig dokumentert.

– De har skrevet lite i journalen om hvor tøff fødselen var. Det bare dysses ned, sier Kristin som synes dette er bittert. Det var denne saken som var viktigst, for det var fødeavdelingen som ikke møtte dem på en god måte.

– Legen på Nyfødt intensiv har vært ydmyk og ordentlig. Jeg har ikke det sterke hatet mot dem.

Viktig å gå til sak

De to mødrene er samstemte i rådet til andre i lignende situasjoner:
– Gå til sak!

– Men jeg skjønner at mange ikke orker, for det er kjempetøft, sier Kristin.

– Det er en påkjenning der og da, men det er bedre å angre på det man har gjort, enn det man ikke har gjort, sier Stine.

– Jeg visste på forhånd at jeg ikke hadde en sterk sak. Men det var viktig for bearbeidingsprosessen. Det var det eneste jeg kunne gjøre for Sebastian.

Les mer om tematikken:

Hva gjør du om du tror barnet døde på grunn av svikt eller feilbehandling?

Hvordan få hjelp med sterkt sinne og hat etter barnedødsfall? Psykolog Atle Dyregrov deler noen av sine erfaringer og råd.