Den vanskelige, men viktige returen til arbeidslivet

Tekst: Trine Giving Kalstad

Kathrine rakk å jobbe i et halvt år etter siste fødselspermisjon før hun fant ut at hun var gravid på nytt med sitt tredje barn.

– Jeg gledet meg sånn til å skulle få en travel småbarnstid, sier Kathrine. Etter middag pleide hun alltid å ha «Lillesøster og meg tid». Det gjorde hun også 5. mars 2020, tre uker før termin.

– Men denne dagen sparket hun ikke. Jeg begynte å stresse. Jeg fant frem godteri og drakk saft, alt som før hadde fungert for å få spark. 

Tre timer senere begynner hun å tro at babyen er død og drar til fødavdelingen alene. Etter grundige undersøkelser kommer legen inn med ultralydapparat og bekrefter at det ikke er hjertelyd. 

­Hele verden raser sammen. Så nære målstreken. De små nydelige kjolene henger klare på kleshengere. Kathrine ringer samboeren som kommer så raskt han kan. Hun sitter på sengekanten kvalm og bekymret. Hvordan skal de fortelle storebrødrene, besteforeldre, søsken og alle venner og kollegaer om dette?

Kathrine er så bekymret at hun kaster opp. Er redd for å miste alt hun hadde forventninger om. Og hva med rettighetene hun mister ved å føde et dødt barn?  

6. mars kommer Lillesøster til verden

– Jeg var så utrolig stolt over det lille vakre mennesket vi hadde skapt, sier Kathrine.   

– To brødre som ser triste foreldre komme tomhendt hjem fra sykehuset. En toåring som fortsatt venter på at lillesøster skal komme hjem. En seksåring som plutselig blir helt stille. Alt av utstyr som vi hadde satt fram sammen, som vi nå ikke får bruk for. Jeg går igjennom en så sterk smerte fysisk og psykisk, kroppen som skal trekke seg tilbake, et bekken som ikke spiller på lag, mange uker med blødninger og melkespreng som gjorde at jeg satt og gråt i timesvis.                                                                            

Ble alene da landet stengte ned

De kjenner snart behov for å møte barnehagen så barna får tenke på noe annet og de som kjærestepar får tid til å sørge og planlegge begravelse.

Men det ble bare tre dager i barnehagen før hele Norge stengte ned 13. mars.

– Vi ble plutselig helt alene, i en tid vi hadde behov for klemmer og besøk. Alt skulle nå foregå over nett og mobil, men vi var fortsatt sånn i sjokk at vi ikke klarte å formidle det vi følte sier Kathrine som kjente på frustrasjon over å ikke få hjelp fra kommunen.

–  Jeg hadde så behov for å snakke om vår historie, men hadde ingen utenom den nærmeste familien å snakke med. Hver gang jeg har prøvd å kontakte hjelp, får jeg beskjed om at sorg er noe man bare må gå igjennom, forteller Kathrine. Det ble viktig for henne å være sterk overfor barna, kjæresten og besteforeldre, så hun begynte å bruke natten som egentid. Da gråt hun og analyserte hva hun kunne ha gjort annerledes.

–  Plutselig havnet jeg i en ond sirkel. Jeg ble utslitt og fikk panikkanfall, gikk rundt i huset midt på natta og trodde jeg skulle dø. Jeg ble til og med redd for å gå i butikken. Jeg var redd for å møte noen jeg kjente, som ville si trøstende ord, men ikke kunne gi meg en klem hvis jeg begynte å gråte.

Tidlig kontakt med leder

Kathrine som har en 100 prosent stilling som barne- og ungdomsarbeider ved Nyborg skole i Trondheim, tok tidlig kontakt med sin leder.

– I en melding ba jeg han informere alle ansatte om situasjonen vi var i. Det var viktig for meg å ufarliggjøre situasjonen, slik at ansatte ikke skulle være redde for å ta kontakt med meg. Rektor ringte meg tilbake samme dag.

– Han kom med utrolig gode og trøstende ord. Det at han sa så tydelig at sorg tar tid, at jeg bare måtte ta den tiden jeg trengte og at jobben min fortsatt var der når jeg var klar for det, ble veldig viktig for meg.

De ble også enige om at alle foresatte og barn i klassen hennes skulle få samme informasjon.

– Da slapp jeg å forklare meg hvis jeg møtte noen.

Tilbake på jobb igjen

Kathrine begynner å jobbe to halve dager i uken i juni, tre måneder etter dødsfallet. Men det blir en tøff start. Hun føler seg utslitt og gråter mye når hun kommer hjem fra jobb.

– Kroppen var ikke i form, konsentrasjonen helt borte, mange spørsmål fra barn som var undrende, ansatte som ville bry seg, koronaregler som gjorde at jeg følte meg så alene. Jeg følte jeg skuffet barna hjemme ved å ikke kunne være 100 prosent til stede for dem. Også kjente jeg meg naken, og sjalu på alle høygravide og dem som trillet med barnevogner – jeg skulle jo også ha kost meg i permisjon!  

Jobben er viktig for Kathrine, hun ønsket å ha kontakt med dem hele veien. Til tross for fem ukers sommerferie blir det likevel for vanskelig å begynne på jobb igjen i august.

– Jeg møtte veggen, og har aldri vært så langt nede i mitt liv.

Å støtte som arbeidsgiver

Kathrines avdelingsleder Linda kontaktet henne og ba om et møte. Hennes støtte skulle bli avgjørende.

– Jeg grublet på tusen unnskyldninger for å klare å avlyse avtalen. Jeg fant ingen, og gråt hele kjøreturen inn til jobb. Da jeg kommer inn på kontoret til Linda knekker jeg helt sammen. Så sliten, så usikker, og i bunnløs sorg som jeg ikke klarer å sette ord på.

Dette var vondt for avdelingslederen å se på.

– Vi prøvde å legge opp til at Kathrine kunne komme tilbake gradvis, men det viste seg at kroppen og helsa hennes ikke var klar til å forholde seg til jobb enda.

Linda lurte på hvordan de som arbeidsgiver kunne bistå henne. Det å ikke vite helt hvilke reaksjoner man kan forvente seg fra den ansatte og hvilken hjelp man kan gi, var vanskelig å forholde seg til. Hun lurte også på om Kathrine fikk profesjonell hjelp til å håndtere sorgen og skjønte at sorggruppe en gang i måneden på sykehuset ikke var nok hjelp.

– Det å prøve å tilrettelegge for å komme tilbake til jobb, når man ikke vet helt hva som blir rett og galt, synes jeg var vanskelig. Jeg kontaktet bedriftshelsetjenesten og delte min bekymring for Kathrines psykiske helse, men der var svaret at hun var for syk til å kunne få hjelp der på dette tidspunktet. Det var når jeg spurte henne om hvem hun hadde snakket med i tida etter at hun mista Lillesøster, at LUB dukket opp.

– Jeg sa at jeg var sliten etter samtalen med LUB, men så lettet over å få sette av tid til å prate om Lillesøster. Linda ble nysgjerrig på hva LUB kunne bidra med så hun foreslo å ringe dem mens de satt sammen på møtet.

Viktig samtale med LUB

– Det ble en veldig viktig samtale både for meg som nærmeste leder og Kathrine selv. Vi fikk vite at alle reaksjonene hennes var helt normale og at dette var noe hun måtte gjennom, selv om det var veldig vondt. Som leder hadde jeg aldri møtt noen i tilsvarende situasjon, og det å finne ord som støtter og få forståelse for reaksjonene, var godt, sier Linda. Det var viktig å få større innblikk og forståelse for hva Kathrine faktisk gjennomgikk og hva tida framover kunne bringe. Hun oppfordrer andre arbeidsgivere til å gjøre det samme.

–  Det å kunne ha noen å spørre om råd og forstå den ansatte på best mulig måte, opplevdes trygt i tilretteleggingen for Kathrines vei tilbake til jobb.

Kathrine opplevde den felles samtalen med LUB veldig støttene.

– LUB forklarte oss at den vanskeligste perioden for mange var akkurat nå, ca. fire til seks måneder etter tapet. Jeg ble så rolig og lettet over at noen kunne sette ord på alt jeg ikke klarte å uttrykke for Linda. Jeg fikk motivasjon av å vite at ting ville snu og at livet sakte, men sikkert kommer til å bli bedre igjen. Jeg fikk troen på at jeg skulle komme meg tilbake på jobb, i mitt eget tempo.   

Motivert til å jobbe stadig mer

I dag jobber Kathrine 60 prosent, men har mulighet til å jobbe mer hvis hun kjenner at hun er klar for det. Siden hun har vært sykmeldt delvis gjennom hele svangerskapet, var hun redd for at det skulle ende med at hun måtte gå over på arbeidsavklaringspenger (AAP) og slik sette hele familien i en vanskelig økonomisk situasjon. Heldigvis har NAV samarbeidet godt, og kommet med flere muligheter for veien videre. Hun fikk en opptrappingsplan med lønnstilskudd fra NAV. Dette har gjort at hun ikke trenger flere sykmeldinger, og får styre arbeidshverdagen i eget tempo. Planen er å komme tilbake til jobb for fullt innen januar 2021.

– Jeg føler at min situasjon ble sett på med litt andre øyne etter samtalen med LUB. Men det skal sies at Linda ble min reddende engel, hun har et enormt omsorgshjerte. Gjennom utallige telefonsamtaler og noen fysiske møter har hun motivert meg, men også hatt forståelse for at enkelte dager er litt tyngre. Hun er spesielt god på å sende påminnelser om avtaler vi har. Linda ser meg ikke bare som arbeidstaker. Hun ser hele meg og hun ser en familie som er i sorg. Hun har gitt meg mulighet til å lykkes i arbeidet jeg gjør. Uten hennes stå på-vilje så hadde jeg ikke kommet så langt som jeg har gjort.