Tekst: Silje Storesund  Foto: Privat

- Gjett hvor mange barn jeg kan se på skjermen? spør gynekologen den vordende pappaen. Min samboer stotrer fram: "To?" "Nei, her er det tre!" utbryter gynekologen.

Vi er på ultralyd i uke 11. Beskjeden om trillinger gjorde oss overlykkelige og svangerskapet utviklet seg bra. Jeg følte meg frisk og rask. Da jeg begynte å kjenne bevegelser, kunne jeg kjenne igjen hvem av de tre jentene våre som sparket. Mange rundt oss var spente. Trillinger er ikke hverdagskost. Etter lykkerusen kom også bekymringene, trillingsvangerskap er jo ikke risikofritt.

Februar 2012- Tre flotte jenter

I uke 24 startet komplikasjonene og fire uker senere gikk plutselig vannet. Det bar i hui og hast ned på kvinneklinikken. Keisersnitt var uunngåelig. På få minutter var alle tre ute i den kalde, hektiske verden, omgitt av støy og skarpe lys. Fremmede ansikter omkranset våre tre bitte små, vitale jenter. Profesjonelle hender og stetoskop begynte arbeidet med å stabilisere dem. Barna ble raskt adskilt fra oss og tatt med til barneklinikken. Det var godt å tenke på at jentene hadde hverandre siden vi ikke kunne være der og passe på dem, det gav meg trygghet. Vi var lykkelige, stolte og sjokkerte på samme tid. Redselen for at det skulle gå galt lå der, men vi valgte å tro at dette skulle gå bra!

Sjokkmeldingen

Ni timer senere, tidlig om morgenen. Julie blir akutt dårlig og jeg blir transportert bort på Barneklinikken. Jeg får hilse på de andre to jentene. Julie får vi ikke se fordi legene jobber for å stabilisere henne. Etterhvert kommer barnelegen ut og møter meg med beskjeden ”Dette går ikke”. Vi blir ført inn til henne og ser henne livløs i den åpne kuvøsen. Mens hun fremdeles er varm får vi henne i armene. Presten døper henne, og vi gråter over at hun er i ferd med å forlate oss. Til tross for hastekeisersnitt og sjokket over Julies død måtte jeg komme meg fort på bena for å være hos hennes søstre. Etter at vi mistet Julie, var jeg livredd for å miste de andre to. Jeg mobiliserte alt jeg hadde av krefter for å være hos dem så mye jeg kunne. Julie lå på et annet rom på avdelingen, alene, kald og død. Vi vekslet mellom å være hos henne og søstrene de første dagene. De emosjonelle kontrastene var ubeskrivelige. Jeg fikk aldri hilst på Julie i live, ei heller gitt henne den morskjærligheten hun så sårt trengte i sine siste timer. Det er en tung erkjennelse å leve videre med.

Ensom sorg

Det å miste et barn rundt fødsel betegnes ofte som en ensom sorg. Det er vondt å måtte kjempe for barnets minne. Støtten fra familie og venner var uunnværlig i starten, men etter en tid går deres liv raskt videre. Besøkene er blitt færre og telefonen stilner. Det snakkes lite om barnet, og avstanden mellom vår sorg og omgivelsenes oppfatning av den kan være enorm. Vår ensomhet i sorgen forsterkes av at det er vanskelig for folk å forstå dimensjonene ved å miste et barn i flerbarnsvangerskap. Forventninger om at man fort må "komme seg videre" og "skjerpe seg" for å fokusere på de gjenlevende barna er tydelig til stede hos mange. Disse forventningene er ekstremt krevende og energitappende, og jeg hverken kan eller vil leve opp til dem. Sorgen over det døde barnet er nemlig så sterk, og går, må gå, hånd i hånd med gleden over de gjenlevende barna.

Hjem igjen med ett barn for lite

Etter 11 uker på Barneklinikken var dagen kommet for hjemreise. Å stå i heisen på vei hjem var en gledelig, men også en trist stund. Savnet etter Julie var sterkt. Det at hun ikke skulle få komme hjem sammen med oss var så smertefullt. I tiden etterpå hadde jeg behov for å prate med mennesker som hadde opplevd liknende. Jeg pratet med andre mødre som også hadde mistet barn, men følte meg like alene. Jeg søkte stadig etter informasjon på nettet, men jeg fant ikke det jeg hadde behov for; det er jo ikke mange som har mistet en trilling! På forespørsel fra LUB ble jeg oppfordret til selv å skrive ned de vanskelige følelsene etter en flerlingedød, Det er godt å kunne bidra til mer oppmerksomhet omkring dette.

Er det plass til emosjonelle kontraster?

Det har vært svært krevende å finne rom til alle de sterke følelsene som et slikt tap kan romme; glede, sorg, sinne, skyld, maktesløshet og hjelpesløshet. Det var først etter at jentene ble utskrevet at jeg for alvor tok sorgen, som nærmest hadde stått på vent, innover meg. Men travle dager med to små førte til et oppstykket sorgarbeid. Dessuten var vi i utakt med omgivelsene, som trodde at det gikk bedre med oss. Det var jo gått tre måneder! Men sånn fungerer det ikke. Sorgen vil alltid være der, og "går ikke over etter litt tid". Jeg har savnet å kunne prate med noen som vet hvordan gleden over de overlevende barna er til stede samtidig med smertefull sorg og skyldfølelse over det døde barnet. Maktesløsheten og hjelpesløsheten som står i sterk kontrast til stoltheten og lykken over at vi har blitt foreldre. Samtidig kjenner jeg skyldfølelse når jeg kjenner glede. Hvordan kan jeg være glad og sørgende på samme tid? Hvordan kan jeg le når jeg nylig har mistet mitt barn? Likefullt kan jeg kjenne på skyldfølelse når jeg sørger. Kan sorgen påvirke mine to gjenlevende døtre?

Hvem er jeg nå?

Man føler seg todelt og usikker på hvem man er; er man en sørgende mor som har mistet sitt barn eller er man en lykkelig, nybakt mor? Vil familie og venner tro at jeg ikke sørger mer siden jeg viser så mye glede over Julies søstre? Prosessen med å innlemme krisen som en del av ens videre liv er krevende. Hvordan vil mitt nye liv bli, hvem er mitt "nye jeg" etter alt som nå har skjedd? ”Dere er heldige som har fått tvillinger!” Det har forståelig nok vært vanskelig for familie, venner og bekjente å forholde seg til oss. Noen er tause, andre har overrasket. Jeg opplever at sorg er tabu, død er tabu, og dermed at sorg over et dødt barn er tabu. Min samboer og jeg deler reaksjonene fra omgivelsene opp i tre; fullt fokus på våre to gjenlevende barn: en enkel fluktreaksjon der Julie ikke blir nevnt. Andre er veldig fokusert på at vi mistet henne, og lar det overskygge at vi faktisk er nybakte foreldre til tre jenter. Noen uttrykker anerkjennelse for både sorgen og gleden vi opplever, og integrerer det i møtet med oss. Disse menneskene er vi svært glade for at finnes! Mange kommentarer er sikkert velmente og et forsøk på trøst. For oss kan de likevel virke tankeløse og sårende.

"Dere er heldige som har fått tvillinger"

"Tenk på alt strevet om dere hadde hatt tre babyer å ta dere av". "Du må komme deg videre nå, du har jo to som trenger fokuset ditt". "Jeg håper gleden over de to små er større enn sorgen over Julie". "Du har jo to igjen. Det hadde sikkert vært verre om hun hadde vært 10 år da hun døde". Folk gratulerte oss med "tvillingene" etter fødselen. Det overrasket oss at få forstod at det å omdefinere jentene på en slik måte kunne såre oss. At Julie døde etter fødselen betyr ikke at hun aldri har vært. For oss vil jentene alltid være trillinger, men dette må vi ofte forsvare. Jeg må stadig kjempe små slag for Julies eksistens og minne. Hvorfor er omgivelsene redde for å nevne henne? Frykter de å minne oss på det som vi uansett allerede tenker på? Hvordan kan de minne meg på noe som jeg for alltid vil leve med og bære med meg i hjertet? Vi vil ikke at Julie skal bli glemt. Julies eksistens og minne er høyst reelle for oss.

Gi anerkjennelse!

Vi trenger forståelse for hvorfor vi sørger og anerkjennelse av tapet. Manglende anerkjennelse av sorgen kan medføre at sorgarbeidet settes flere skritt tilbake. Sorgen må, sammen med gleden over de andre barna, få plass i relasjonen til vår familie, venner og bekjente! Det er viktig støtte i vår kontrastfylte hverdag. I tillegg til tapet over Julie sørger vi også over tapet av det å skulle oppdra trillinger. Julies søstre når stadig nye milepæler, og de to vil, på godt og vondt, alltid minne oss ekstra om tapet av Julie. De var ment å være tre... Og jo større de blir, desto mer vil de forstå og involveres i familiens tapshistorie. Spørsmålene blir sikkert mange. Hvorfor defineres sorgen over det døde barnet avhengig av hvor mange levende barn man har igjen? De kontrastfylte følelsene sorg og glede utjevner ikke hverandre. De tilhører to forskjellige regnskap og er til stede i varierende grad i løpet av dagen, side om side, minutt for minutt. Selv om vi har to barn igjen er det ikke slik at sorgen over Julie blir mindre. Hvorfor skal alt sammenliknes?

En liten hake, to små hender…

Det å oppleve at sorgen vår bagatelliseres fordi vi har to barn igjen er sårt og vanskelig å håndtere. En tvilling eller en trilling er like fullt et barn og må ikke sees på som et halvt eller et tredjedels barn. Vår lille Julie var et lite individ med en bestemt liten hake, to små hender og to små føtter. Hun var Amalies og Johannes trillingsøster. Det er slik jeg ønsker at også andre vil minnes henne.

Se også:

Å miste en tvilling eller flerling