På seminar for å lære å leve med sorgen
– Vi har fått bekreftet at tanker som er spinnville, er det andre som også tenker. Det har også vært godt å møte folk som har det bra igjen, sier Kristine og Vetle.
Tekst og foto: Line Schrader og Vilde von Krogh
Helgen 11.-13. februar kunne LUB endelig ønske velkommen til seminarhelgen «Å lære å leve med sorgen» igjen, etter avlysning i både 2020 og 2021 på grunn av pandemien. Det spøkte for arrangementet også denne gangen da smittevernsreglene ble stadig strengere på nyåret. Vi krysset fingrene og valgte å gjennomføre som planlagt, på Soria Moria hotell i Oslo. Lykken sto oss bi, for lørdag 12. februar kl. 10 ble alle koronarestriksjoner fjernet. Endelig kunne man omgås normalt, noe de rundt 50 deltakerne tydelig satte stor pris på.
Nyttige og gode samtaler
Kristine (28) og Vetle (28) fra Oslo er slitne, men fornøyde, når vi intervjuer dem rett etter at seminaret er avsluttet. De mistet sitt første barn, Lea Marie, i dødfødsel i mars 2021.
– Vi fikk helt bakoversveis av den første økta, da alle fortalte om tapet sitt. Det var fint, men overveldende, sier de.
– Jeg er mest overrasket over at det aller mest nyttige ikke har vært foredragene, men samtalene rundt bordene, forteller Vetle.
– Vi gruet oss, men så ble det veldig fint. Det har vært godt å snakke om Lea og sorgen på en naturlig måte, fortsetter han.
– Det har ikke vært skummelt, sier Kristine.
Et viktig mål med seminaret er å skape en trygg møteplass for foreldre som har mistet barn nylig og for en tid tilbake, og å tilrettelegge for nettverksbygging. Deltakerne sitter på faste gruppebord og det er lagt inn godt med tid til samtaler i alle sesjonene. Også i pausene og under måltidene er det god anledning til å knytte kontakter.
Vetle og Kristine hadde det så hyggelig sammen med de andre foreldrene at de ble sittende å snakke sammen til langt på kveld.
– Det fungerte bra når de delte gruppene inn i mammaene og pappaene, framhever Kristine.
Dette ble gjort i forbindelse med helgens første foredrag, der LUB-medlemmene Mikkel og Linnea holdt foredrag om å ta livet tilbake igjen etter at de mistet sitt første barn, Lavrans, i 2016. I grupper delte deltakerne erfaringer fra hvordan det er å være mamma og pappa med et barn for lite.
– Det er litt lettere å åpne seg når det bare er menn, sier Vetle.
Gravide igjen
Kristine og Vetle har hatt utbytte av helgens faglige innhold. Kristine trekker spesielt fram foredraget om nytt svangerskap etter å ha mistet barn ved LUB-medlem og osteopat Silje Osa. De er gravide selv, og har kommet halvveis i svangerskapet.
– Vi gruet oss til å være her som gravide, sier Vetle.
– Nå sitter jeg igjen med en følelse av at vi er skikkelig heldige som har blitt gravide så raskt igjen, sier Kristine.
– Etter at Lea døde i magen var tanken på å bli gravid igjen det eneste som holdt oss oppe. Vi var jo så redde for at vi ikke kunne få flere barn, så prøveperioden føltes ut som en evighet, selv om det egentlig gikk ganske fort. Det var en enorm skuffelse hver gang graviditetstesten var negativ. Da vi fikk positiv test ble vi selvfølgelig glade, men først og fremst lettet. Dette gikk fort over i engstelse.
Katastrofetanker
Foredraget om hvordan håndtere sterke følelser og vonde tanker i en sorgprosess, av Gyda Høgh, opplevde Kristine også som spesielt relevant.
– Jeg kjente meg veldig igjen i det foredraget. Det går jo greit, men jeg har hatt mye katastrofetanker og har det fortsatt, forteller Kristine. – Jeg har forsøkt å presse meg ut hver dag for å prøve å bli fysisk sliten og oppleve litt andre stimuli enn soverommet og leiligheten. Sorgen og alle tankene som følger er utrolig slitsomt, og de kommer ofte på natten og når jeg skal sove. Det å bli noe fysisk sliten i løpet av dagen har hjulpet en del på søvnen. Jeg har jobbet mye med dette, og har fått god hjelp av både psykolog og osteopat.
Både Kristine og Vetle er atferdsanalytikere, et felt innenfor psykologien, så de kunne en god del om depresjon og selvhjelp fra før. Begge syntes det var godt når Gyda snakket om dette.
Mistet barn under pandemien
– Det har vært fint å møte andre som mistet under pandemien, sier Kristine. Dette gjaldt mange av deltakerne på seminaret, som har opplevd dette som en ekstra belastning.
– Lea ble født under korona. Det var bare Vetle og jeg som fikk sett henne etter fødselen. Det har vært spesielt, forteller Kristine.
– Akkurat der og da var jeg glad for at Vetle fikk være med under fødselen, men når jeg tenker på det nå synes jeg det er veldig trist at nærmeste familie ikke fikk sett eller holdt Lea. Vi valgte å ha åpen kiste under begravelsen, men det var etter obduksjon, og da hadde hun forandret seg mye. Det er vondt å tenke på at de som var glad i henne ikke fikk sett henne slik hun egentlig så ut.
Grunnet restriksjonene på sykehuset måtte Kristine gå inn på sykehuset alene. Vetle måtte vente utenfor da det var ultralydundersøkelser.
– Jeg fikk beskjeden alene, sier Kristine.
– Det gikk ikke helt opp for meg da, men først da jeg måtte ringe for å fortelle Vetle det, det var det verste øyeblikket. Det var så vondt.
Vil bli tydeligere overfor nettverket
– I dag har vi tenkt over hvor godt nettverk vi har, forteller Kristine.
Helgens siste foredrag var av psykolog og parterapeut Martin Dam som snakket om forholdet til det sosiale nettverket. Her delte også et av foreldreparene som var med på helgen, fra sine erfaringer, i en samtale på scenekanten. Mange som mister barn opplever skuffelser i møte med sitt nettverk.
– Vi har veldig godt forhold til familie og nærmeste venner. Men andre, og særlig gjelder det jobben, vet ikke helt hvordan de skal snakke om tapet av Lea, forteller Vetle som startet i full jobb allerede to uker etter at de mistet datteren.
– Jeg har vært dårlig til å si ifra og har ikke åpnet ordentlig opp. Nå vil jeg si tydeligere ifra hva jeg trenger. Jeg har hørt at det har funket for andre og lært mer om hvordan sorg fungerer, sier han.
– Jeg har flere ganger forventet at folk skal se på meg at jeg er lei meg, sier Kristine, som har erfart at det jo ikke fungerte slik.
Hun må selv være tydeligere om det er noe hun trenger eller ikke orker.
Dette er noe av det de tar med seg hjem fra helgen.
– Det har vært veldig slitsomt, men veldig bra. Vi er glade for at vi kom, avslutter Vetle og Kristine.
– Det var utruleg fint å sjå korleis folk fann kvarandre
Kontaktperson Mia Svare var ressursperson på seminaret for første gang.
Det var ei utruleg fin helg å vere med på. Eg visste ikkje kva eg gjekk til sidan eg ikkje hadde vore med på nyrammahelg før, korkje som nyramma eller kontaktperson. Det var fint å vere med som kontaktperson, ein som har kome litt lengre enn mange av dei nyramma.
Det som brant seg fast i hovudet, var då vi hadde ei minnestund på kvelden. Alle hadde med seg bilder av barna sine, vi tente lys, laste dikt og spelte musikk. Det var ei trist, men kjærleg stemning i rommet. Då vi var ferdige, gjekk vi og åt middag og det var skåling og fliring og folk hadde det fint. Og eg tenkte: sånn er det! Vi må tillate oss sjølv å vere triste, og så må vi gå ut og byggje opp att livet. Pendling i praksis.
Det var utruleg fint å sjå korleis folk fann kvarandre. Vi har jo alle noko til felles, og det er så lett å starte ein samtale. Kven har du mista, når mista du, korleis mista du? Det er tema ein ikkje så lett kan ta opp i kvardagen, men med LUB-folk er det så leikande lett. Og så godt, og så viktig. Eg fekk venner den helga eg ikkje ville vore forutan. Og det trur eg veldig mange andre fekk òg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i LUB-magasinet 1.22