Jeg har alltid ønsket meg en sønn. Selvfølgelig hadde jeg blitt like glad om det ble ei jente, men sannheten er vel at mange menn ønsker seg en sønn. En gutt som kan følge i dine fotspor, en gutt som ligner på deg når du var liten. Og en sønn - det fikk jeg. En perfekt gutt, en stor gutt, en frisk, sunn og nydelig sønn. Kjærlighet med første blikk. Vi visste ikke hvilket kjønn det var før fødselen, jeg fikk velge navn til deg. Jeg valgte Loke, for jeg syntes du så ut om en liten luring. Mammaen din la til Alexander, som betyr beskytter. Loke Alexander. Verdens fineste gutt. Verdens stolteste pappa. Lykkelig uvitende om at jeg skulle bære kisten din til graven syv måneder senere.

Jeg hadde gledet meg slik til å gå ut i permisjon med deg. Det hadde seg nemlig slik at jeg hadde fått innvilget alle 40 ukene i fellesperioden siden mammaen din studerte, og jeg hadde rett på foreldrepenger. Vi skulle kose oss. Trille. Finne på pappa-og-sønn-ting. Jeg skulle pusse opp, vi hadde akkurat flyttet. Nygifte. Håpefulle. Hadde hele livet foran oss. Plutselig knuste alt.

Natt til 12. mai 2015. Natt til tirsdag. Mamma skulle ha eksamen. Du hadde akkurat fått pupp, mett og fornøyd. Klokken var to. Du var våken, ville ikke sove. Ville bli bysset til søvn. Jeg tok deg med ned, tenkte at mamma skulle få sove.

...Jeg skulle liksom passe på deg. Du koste deg imens jeg bar deg ned trappen, du elsket å bli båret. Jeg satt meg ned i sofaen, du sovnet i armene mine. Sovnet på meg for siste gang, og jeg la deg fra meg, et lite stykke unna meg. La kosepleddet ditt forsiktig oppå den lille bollemagen din. Jeg skulle liksom passe på deg. Men jeg sovnet, jeg greide ikke å passe på deg.

Klokken er 3, jeg kjenner at noen sparker meg i leggen. Det er mammaen din. Hun hyler at du ikke puster og at jeg må ringe nødnummeret. Hun holder deg i armene, helt slapp. Hendene dine bare henger ned, ingen ben som spreller. Jeg ringer nødnummeret med en gang, mammaen din prøver å puste inn i deg før hun legger deg ned på bakken. Jeg begynner med livredning, slik som hun i telefonen sa. Du skulle ligge rett ned og rak i ryggen, fire pust inn... Nei, det var mer, jeg husker ikke. Tretti hjertekompresjoner. Slik fortsatte det, ingen lyd. Jeg håpte at du plutselig skulle åpne øynene, at du skulle våkne opp igjen, men det gjorde du ikke.

...Jeg skulle liksom redde deg, få deg til å puste igjen. Jeg fikk det ikke til.

Jeg kommer aldri til å glemme hylene. De er som brent inn i ørene mine. Hylene til en mor som har funnet sin egen baby død. ''NEI, DETTE KAN IKKE SKJE!! NEI, NEINEEI!''. Jeg har aldri hørt noen hyle så høyt før, aldri hørt noen hyle så smertefullt. Aldri hørt noen hyle av ren panikk på den måten. Jeg har aldri hørt noen hyle fordi de har funnet sitt eget barn dødt før. Hun sprang rundt og rundt og kunne ikke stoppe, og det var ingenting jeg kunne gjøre. Jeg måtte bare prøve å få deg til å puste igjen, men det fikk jeg ikke til. Jeg mislyktes. Jeg greide ikke å redde min egen sønn.

''Hvordan går det med Marte?'' og ''ta godt vare på kona di'', er setninger jeg ofte møter. Noen ganger virker det som om mange glemmer at jeg også har mistet et lite barn. Fedre druknes i mors sorg. Det er ikke ofte at noen spør meg hvordan det går, og jeg har ikke fått noe særlig til hjelp. Jeg fikk et hefte fra sykehuset. Jeg må klare meg selv.

Jeg har opplevd flere tap i livet, men det er ingen tvil at dette er et tap som stikker dypere enn noe annet. Jeg har mistet en bror, en far, og nå en sønn. De tidligere tapene har uten tvil vært vonde, og der og da trodde jeg at jeg aldri fikk oppleve noe verre. Jeg skulle ønske jeg hadde rett, og at dette tapet ikke var så vond på en helt annen måte. Denne sorgen er lammende og ubeskrivelig.

Jeg tror at jeg aldri kommer over skyldfølelsen over at jeg skulle passe på deg. Jeg kommer aldri over at jeg har en sønn, men at du ikke er her med oss lengre. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne gå tilbake i tid, og gjøre noe annerledes. Kanskje hadde jeg reddet deg.

Denne teksten ble først publisert som gjesteinnlegg på bloggen Jenta med det blå håret - turkistliv.blogg.no, i forbindelse med farsdagen i november 2015.  Marte Olines kommentar 10 ting du aldri må si til en mor som har mistet sitt barn ble fjorårets mest leste på Kvinneguiden.

i

Se også kommentar fra psykolog Oddbjørn Sandvik: – Protester på tilsidesettelsen, pappaer!

Annen ny litteratur skrevet av fedre:

BokomslagSmå føtter setter også spor. Alt om Julia
Alberto Rodriguez
Forglemmegei forlag, 2015

Pappa Alberto Rodriguez forteller historien om lille Julias kamp for livet etter at hun ble født altfor tidlig. Han forteller om sine tanker og følelser underveis, om hvordan han holdt fast ved håpet helt til siste slutt. Men til slutt klarer ikke Julia mer, hjerneskadene er for store, smertene er for store, og behandlingen må avsluttes. Alberto forteller om sorgen og om livet fram til de får en ny datter, Sofia. Født nøyaktig ett år etter at Julia døde.

"En av konsekvensene av slike påkjenninger er å måtte bygge seg opp på nytt. Livets verdier har fått en ny skala".


Forside hefteNår en far mister sin sønn
Heine Vihovde Vestvik
Foreningen "Vi som har et barn for lite", 2015
Brosjyren er gratis, kun porto belastes. Kan også lastes ned på www.etbarnforlite.no

Dette er historien om Elias sitt korte liv - og død sett fra far Heine Vihovde Vestviks perspektiv. Vi får være med på hele prosessen fra graviditet, fødsel og død til begravelse og sorggruppe. Brosjyren gir et godt  innblikk i hvordan en far opplever å miste barnet sitt.