https://lub.no/sorg-og-stotte/sorgpodden/Tekst og foto: Line Schrader

– Er troen bare noe vi klamrer oss til for finne trøst? Kunne jeg tro på en Gud når jeg opplevde noe så meningsløst som å miste et barn? undret Alf Kjetil, som er forfatter og kulturredaktør i Vårt Land.

I sin nye bok «Du som er i himmelen» blottstiller han prosessen han har vært igjennom i de to årene som er gått siden Tomine døde. Mange vil kanskje tenke at en sterk tro på Gud er en selvfølge for han som har vokst opp med en barnetro, i et kristent miljø på Vestlandet, og til og med jobber i en kristen avis. Men som Alf Kjetil skriver: «Tru er verken eit paradenummer eller eit vasstett system. Trua er noko lite og sårbart. Det kjennest skummelt å vise henne fram.»

Da Tomine døde, var Alf Kjetil i sluttfasen av å skrive en introduksjonsbok til Bibelen, «Røff guide til Bibelen».

– Jeg jobbet med bibeltekster som går ganske langt inn i desperasjonen og mørket, det er mye eksistensielt mørke i Bibelen, samtidig som den også formidler håp, forteller Alf Kjetil som fikk behov for også å gå personlig til verks.

– Å skrive om dette var en bearbeiding av sorgen, samtidig som det føltes tvingende nødvendig å tenke gjennom de store spørsmålene på nytt. Tror jeg på en himmel? Eller er alt slutt nå? Jeg måtte gå de rundene og ikke ta min egen tro for gitt.

"Finst det ein Gud? Tapet av eit barn driv meg til å tenke gjennom spørsmålet på nytt. Det verkar maktpåliggande å ta eit fornya standpunkt, å slutte seg til håpet eller vende seg bort i sinne."

Å ha en tro i møte med sorg

Elisabeth Thorsen, domkirkeprest i Oslo, mener en ransakelse av troen slik som Alf Kjetil har gjort, er bra. Å tvile er en viktig del av det å tro.

– Jeg synes man bør tvile på alt, undersøke alt. Å godta ting passivt kan bli en flukt fra sorgen istedenfor en tilflukt, sier hun, og forklarer hva hun mener med disse to formene for tro i møte med sorg: Dersom det blir en flukt, kommer troen i veien for sorgen, for man erkjenner ikke hva det innebærer at den man har mistet faktisk er borte. Det er en fare i å legge alt fokus på at den man har mistet er i himmelen og at man skal møtes igjen der, uten å tillate seg å kjenne på den store smerten det er å ha mistet et menneske her på jorden, at livet til den som betydde så mye, er slutt.

Å ha troen som tilflukt innebærer derimot at man finner håp og en hjelp til å leve med sorgen. Tilflukt er et sted man får litt fred, litt hvile.

– Vi skal sørge over livet som er borte. Vi aner jo ikke hva som faktisk skjer etter døden, sier Elisabeth som advarer mot å dyrke et bilde av himmelen istedenfor det håpet som himmelbildene representerer. Det er dumt å dyrke en metafor eller låse håpsforestillingene våre til ett bilde. Kristendom er en dynamisk tro, sier Thorsen. Den er noe som trenger å være i prosess for å leve. Akkurat som mennesket selv. Hun snakker også av egen erfaring, hun møtte døden tidlig i livet. Hun var tre og et halvt år gammel da storebroren døde.

– Jeg tenkte det var kjempeviktig at jeg tror på Gud så jeg får treffe broren min igjen. Men så ble jeg redd for at han ikke hadde trodd, for da ville vi likevel ikke møtes igjen. Dette var ikke en tro som var til hjelp, sier hun. Møtet med døden var viktig for hennes ønske om å bli prest, hun ble opptatt av at hun selv ville finne ut av sin tro på bakgrunn av sine egne erfaringer.

– Jeg har ingen fasit på troen. Den må man finne fram til selv, sier Elisabeth. Som prest møter hun mange mennesker i stor sorg. Hun er opptatt av å møte mennesker med åpenhet i deres strev med eksistensielle spørsmål i sorgen, gi dem frihet og bekreftelse. Ettersom kirkelig begravelse er svært utbredt i Norge, uansett hva man tror på, møter hun sørgende med alle slags livssyn.
 

Portrett Elisabeth Thorsen
– Jeg synes man bør tvile på alt, undersøke alt. Å godta ting passivt kan bli en flukt fra sorgen istedenfor en tilflukt, sier domkirkeprest i Oslo Elisabeth Thorsen. Foto: Kim Erlandsen/NRK.

 

Livet er sterkere enn døden

– I kristendommen er det en tanke om at livet er sterkere enn døden, at lyset er sterkere enn mørket. For kona mi, Tone, og meg, ble det et håp å klynge seg til i mørket vi befant oss i, forteller Alf Kjetil. Et eksempel på dette var feiringen av datteren Sunniva som fylte to år to dager før begravelse. Midt i sorgen hadde de lyst til å feire livet. Alf Kjetil understreker at dette like gjerne kan være et ikke-religiøst eksempel på at det i en stor sorg går an å være takknemlig for det vi har og feire livet. Det ble faktisk en god feiring med latter og glede midt i den svarte sorgen.

– At livet er sterkere enn døden har både et religiøst og et allmenngyldig aspekt. Det ble tydelig for meg ganske raskt at jeg ønsket å ha den religiøse dimensjonen med meg, sier Alf Kjetil, som forklarer at dette innebærer en tro og et håp om at Tomine er på et godt sted, at hun ikke har det vondt.

– At Tomine nå er i det som enkelt sagt kalles for himmelen.

Alf Kjetil og Tone har også vært så heldige å få et barn igjen, lille Amund som nå er ett år. De har mye å være takknemlige for.

Elisabeth Thorsen mener at budskapet om at livet er sterkere enn døden, er det viktigste troen kan hjelpe med i sorgen. Hun tror på en tro som skal styrke livet.

– Det håpet troen kan hjelpe med å gi, er viktig. Det er et håp om at vi skal overleve sorgen og klare å leve i hverdagen, et håp om at vi en dag skal klare å dø uten å få panikkangst, og et håp om at kjærlighet er noe som fortsetter - og at vi er en del – ikke bare av det skapte, men også av Skaperen selv – også etter døden.

Elisabeth mener målet må være å leve fullt og helt. Ta imot de dagene en har fått med tillit.
 

Skulle ønske flere ble sinte på Gud

Jeg spør om Elisabeth møter mange som blir sinte på Gud når de står i stor sorg.

– Noen blir sinte, men jeg skulle ønske det var flere som ble det! Jeg tror sinne er en ressurs i sorgen. Det er kraft i det, et sted å snakke fra. Det er helt ufarlig å bli sint på Gud, det er bedre enn å rette sinnet mot seg selv eller mot andre, sier hun. En trenger jo ikke ta ansvar for Gud, slik som en må ta ansvar for sine medmennesker.

Samtidig er noen former for tro sårbare i møte med store tap.

– Hvis du tror at troen på Gud gjør at du er beskyttet mot lidelse, mister du fort troen i møte med tap av barn. Det er smertefullt å oppdage at man ikke har en slik uangripelig trygg plass på Guds fang. Men, selv om det gjør vondt å bli konfrontert med virkeligheten, bør en slik tro bli utfordret, mener Elisabeth. En slik tro på at en er i en eksklusiv posisjon, tjener jo ikke til solidaritet med mennesker som lider eller til at man tar tak i livet sitt.

Hun peker på alt det vonde som skjer i verden, som alle menneskene som lever i krig og på flukt. Det blir urimelig å tro på en Gud som skulle beskytte de rettroende. Elisabeth framhever at sorg og fortvilelse er viktig i Bibelen. Hun tror det er slik fordi sorg og fortvilelse også er en viktig del av det å leve ærlig.

– Psykologene sier at det er viktig at de voksne lærer barna om sorg. Jeg tror det er like viktig å ha en religion som viser hva sorg gjør med deg. Det kan legitimere sorgens uttrykk, sier Elisabeth. At religionen fremstiller en lidende og redd Kristus, gir en slags verdighet i sorgen. At det mellom bibelens permer finnes en rekke helter som sliter med det samme som meg, kan gi identifikasjonsfigurer som gjør at vi på et vis henger sammen også når vi kjenner oss revet i stykker.

– Da jeg som liten lærte om dette, følte jeg at jeg fikk et slags fellesskap. Det hjalp mot ensomheten som følger sorgen. Følelsen av å miste grepet, «bli gal».

– Hva er religiøs tro? Er det tillit eller underkastelse? Er det å kutte ut fornuften eller å bruke fornuften på flere måter? spør Elisabeth. Tro kan være så mye. Hun er mest opptatt av at troen skal styrke livet:

– Vi skal hjelpe med en tro som gjør mennesker bedre i stand til å holde fast ved det livet vi har. Troen skal gi mot til å leve.

Det med å legge vekt på å tro på livet, er noe mange kan kjenne seg igjen i uavhengig av om de har en religiøs tro eller ei. Vi møter det ofte blant medlemmene i LUB som alle har mistet barn, de tar ikke lenger livet som en selvfølge. Livet blir mer verdifullt i møte med døden, og noe man må forvalte så godt som mulig.
 

Velger barnetroen

I sin ransakelsesprosess går Alf Kjetil gjennom den troen og mangelen på tro han har opplevd gjennom livet, og er innom ulike teologiske problemstillinger, som det ondes problem om hvordan kan Gud være god når det er så mye vondt i verden? Til slutt lander han på den enkle barnetroen.

– Teologiske refleksjoner blir altfor intellektuelt når man er i sorg, i hvert fall for min del. Jeg velger å holde fast ved den enkle tanken at midt i dette grusomme, så finnes det en god Gud, og det er ikke han som står bak det vonde i verden, det er ikke Gud som står bak at Tomine døde, sier Alf Kjetil, som ikke tror på en Gud som trekker i alle tråder.

Han illustrerer hva han mener med barnetro med en opplevelse som var forløsende for han og Tone. Noen måneder etter at Tomine døde, var de på en utstilling der de så et bilde av Jesus som holdt et spedbarn. Datteren Sunniva utbrøt: «Der er Tomine hos Jesus». Barnets enkle tro på at Tomine er sammen med Jesus i himmelen, som et bilde på at hun har det godt og blir ivaretatt, var en tanke som var veldig god for dem.
 

Ingen enkel løsning

Kanskje noen tenker at det å tro at Tomine er i himmelen, er en enkel løsning. Men Alf Kjetil framhever at å jobbe med disse spørsmålene er noe av det vanskeligste vi gjør som mennesker. Det er noe menneskene har strevd med i all vår levetid uten at man har kommet fram til noe enerådende svar.

– Det finnes veldig mange ulike svar over hele verden. Kristendommen har ett svar som jeg slutter meg til. Jeg har ingen bevis. Jeg kan ikke være Guds skrankeadvokat. Men intuitivt tror jeg at det finnes en Gud som vi kan ha et håp og tillit til, sier Alf Kjetil, og fortsetter:

– Det er en trøst i troen og håpet, men det gjør ikke sorgen enkel å bære.

Alf Kjetil viser til Jesus, hans lidelse var ikke en enkel vei.

– Vi er i lidelsen slik Jesus også var. Troen fjerner på ingen måte det.

Alf Kjetil og Tone opplevde at sorgen kom sterkt opp igjen ved Allehelgensdag, da var det to år siden Tomine døde.

– Det er noe vi må bære med oss sannsynligvis resten av livet. Da er det fint å ha denne hjelpen i å fokusere på livet her og håpet om at Tomine er på et godt sted. Det ligger der som et håp om at vi en gang skal høre latteren hennes. Slik som barnelatter på jorda kanskje er det nærmeste vi kommer himmelen, vil vi kanskje få høre Tomines latter i himmelen, sier Alf Kjetil. Men himmelen er ikke noe han tenker så mye på.

– Det handler om ikke å bli slukt av mørket. Det er lyset og livet som er det sterkeste ved håpet. Et lys og liv som skinner her i verden.


Opprinnelig trykket i medlemsbladet "Oss foreldre imellom" 2.18

Se også:

I SORGpodden kan du høre domkirkeprest Elisabeth Thorsen i samtale med psykologspesialist Kari Halstensen og programleder Kjersti Kanestrøm Lie om de store eksistensielle spørsmålene som møtet med døden kan reise. Se lub.no/sorgpodden.

Presten som mistet to barn og troen på Gud - Intervju med prest og forfatter Odd Eidner