Tekst: Line Schrader

Datteren min, Hedvig, plukket selv opp de to bøkene som var lagt fram på stua. Hun leste med stor iver. Etter å ha lest begge i en jafs, spurte hun om jeg ville høre, og leste høyt hele «Jeg er Døden». Dette grep henne tydelig.

Teksten er poetisk og illustrasjonene vakre og fargerike med en leken tilnærming til alvorlig tematikk. Forfatteren Elisabeth Helland Larsen jobber som sykehusklovn og har stor erfaring med å møte barn som er alvorlig syke og dødende.

I boken er Døden fremstilt som en slags liten jente med blomster i håret, som møter på alle – dyr, planter, fugler, mennesker. Selv om Døden «…kommer som oftest/ til de med rynker./ De som har levd lengst», så kommer hun også til barn i alle størrelser, til og med barna i magen:

Jeg møter også
de i magen,
de som ikke er født.

Jeg forteller om
Sommerfugler, løvetann og trær.
Om snøfnugg, skvulpende hav
Og nakne tær.
Om å elske og leve
i hverandres hjerter.

De ser på meg
med øyne som er
klokere enn mine,
som om de allerede
vet og kjenner alt.

Livet og Døden er tegnet nærmest som to venninner som holder sammen, Livet som en barnelignende skikkelse med fuglevinger. Døden og livet er avhengig av hverandre.

«Hvis jeg blir borte,/ hvem skal gi plass/ til alle som fødes/ på vår jord?» spør Døden. Og om noen skulle være redd for døden, har hun noen trøstende ord til slutt:

Kjærligheten dør ikke
selv om den treffer meg.

Jeg er Døden,
en del av livet,
kjærligheten
og deg.

 «Jeg er Livet» utfyller boken om døden godt, her er den barnelignende skikkelsen Livet hovedpersonen, imens «venninnen» Døden følger med. Akkurat som døden, kan livet være vanskelig å forstå og forholde seg til.

«Mange lurer på
hva som er
meningen med meg.

Noen hopper i fallskjerm
for å kjenne sug i magen
som bevis på at jeg fins.

Og andre er så redde
for å treffe meg at de
gjemmer seg i en krok»

Bøkene er gode utgangspunkt for å nærme oss de store vanskelige spørsmålene om livet og døden. Hedvig har ennå ikke opplevd å miste noen av sine nærmeste, men dette er likevel noe hun har vært opptatt av lenge. For hun vet jo at vi alle en dag skal dø. Da er det fint å kunne lese og reflektere sammen.

– Jeg synes det var bra bøker, de var lærerike og lette å forstå, er Hedvigs dom.

For barn som har mistet et søsken eller en annen nær, eller kanskje selv skal dø, er disse bøkene spesielt aktuelle. Samtidig er dette god litteratur også for voksne, for vi blir aldri for gamle til å undre oss over livet og døden.

Opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 2.17

Se også:

Barns sorg

Skolebarn og sorg (informasjonshefte)

Når de minste sørger (informasjonshefte)