Hvordan skal vi klare oss uten deg? Brevet til Oskar
«Nå er det snart gått seks år siden den varme sommerdagen 27. mai, den dagen du døde, den dagen jeg holdt deg, vasket og sang for deg for siste gang.»
Den 27. mai 2018 våkner folk på Bergenskanten til det som kan kalles årets første sommerdag. Varmen er kjærkommen og etterlengtet, og Askøy-familien på fem bestemmer seg for å spise frokost ute. De fyller bassenget på terrassen og etterpå skal de bade.
Ungene leker rundt bordet, og utenfra må dette ha sett både hyggelig og idyllisk ut. Ingen kunne ane at en livsendrende ulykke snart ville ramme familien.
Oskar på halvannet år blir kort tid etter frokosten påkjørt utenfor huset. Han blir fraktet til Haukeland sykehus, men livet står ikke til å redde.
Familien på fem, som våknet til strålende sol, går til sengs den kvelden i sjokk og bunnløs sorg. Silje og Jonas har mistet sønnen sin, Even og Eline har mistet lillebroren sin.
Hvordan overlever en et slikt tap, både som enkeltmenneske og som familie?
Våren 2024 skriver mamma Silje et brev til Oskar for å fortelle om hvordan det er gått med dem.
Hør Silje lese sin historien i Sorgpodden
Kjære Oskar
Nå er det snart gått seks år siden den varme sommerdagen 27. mai, den dagen du døde, den dagen jeg holdt deg, vasket og sang for deg for siste gang. Jeg kom inn på Haukeland sykehus med det kjæreste jeg eide og gikk ut igjen sent om kvelden med et fotavtrykk.
Jeg kom inn på Haukeland sykehus med det kjæreste jeg eide og gikk ut igjen sent om kvelden med et fotavtrykk.
Hvordan skal vi leve videre uten deg?
Dagene etter ulykken var som et vakuum, vi flyttet inn til mormor og morfar en stund.
Det var nydelig vær. Tante Bente og Eline reiste på shopping, det ble badedrakt og solhatt og etterpå fylte vi bassenget. Even og Eline fikk besøk av venner og vi prøvde raskt å gå tilbake til hverdagen med skole og barnehage.
Våre dager var preget av tårer og tomhet. Vi hadde møter med kriseteam, prest og begravelsesbyrå.
Rundt oss hadde vi en fantastisk familie som lagde mat, de var der når vi trengte en klem og ikke minst holdt de et øye med Even og Eline når vennegjengen vår inviterte oss på båttur og grilling.
To dager etter ulykken skulle Eline på førskoledag. Vi hadde nok av tilbud som ville hjelpe oss med dette, men jeg takket høflig nei. Dette måtte jeg gjøre selv, det ble ekstra viktig å være der for dine storesøsken.
Det var vanskelig å skulle møte så mange kjente og ukjente mennesker så kort tid etter vi mistet deg, jeg var sårbar og i sjokk, men jeg er glad jeg klarte å gjennomføre det, både for min egen del og ikke minst for Eline. Det ble en form for normalitet for hun som stod midt i en stor forandring med skolestart, og som nettopp hadde mistet lillebroren sin.
Storesøsknene dine hjalp oss å håndtere den forferdelige situasjonen vi var i. I det ene øyeblikket lurte de på hvor du var, mens i neste øyeblikk ville de bade eller leke med vennene sine. Det gjorde at vi fulgte deres tempo, så litt uvitende kanskje gikk vi inn og ut av sorgen sammen med Even og Eline.
Det var både vondt og godt på samme tid.
Det blir bedre, sa de rundt oss.
Hvem tror at det blir bedre når man har opplevd det verste som kan skje?
Det var så mørkt, og det føltes som om kroppen min bare eksisterte.
Det blir bedre, sa de rundt oss.
Hvem tror at det blir bedre når man har opplevd det verste som kan skje?
Nå skjønner jeg at det aldri vil gå over, men det er blitt bedre, det er blitt lettere, og nå har vi hverdager igjen.
Du vil alltid være med oss i hjertene våre og minnene våre, vi vil aldri glemme deg!
Eline og Even har små album med fine bilder av deg, og de skifter mellom å ha ulike innrammede bilder fremme. Det som står på nattbordet til Eline akkurat nå, er det siste bildet vi har av deg, tatt rett etter frokost på terrassen med to capser på hodet og påleggspakken i hånden, så fint og så sårt.
Eline savner deg, det er vanskelig å miste en lillebror som deg, du var et lykketroll.
Eline savner deg, det er vanskelig å miste en lillebror som deg, du var et lykketroll.
Det har av og til vært vanskelige dager på skolen for henne, når minnene og savnet etter deg har presset på, men vi trøster og tørker tårer.
Hun skal alltid få lov til å være lei seg, men ofte er det best å prøve å tenke på noe annet, og så la de vonde tankene få komme når hun er hjemme hos oss. Her kan vi snakke om deg akkurat slik vi husker deg, og vi kan sammen være lei oss fordi vi savner deg.
Støtte fra en god venn hjelper også, og heldigvis har Eline mange gode venner som har vært der for henne hele veien.
Vi skulle ha giftet oss 2. juni, og du skulle være med, du skulle jo være med på alle de store begivenhetene – resten av livet.
Slik ble det ikke, i stedet for å planlegge bryllupet, måtte vi følge deg til graven, så urettferdig og vondt!
I stedet for å planlegge bryllupet, måtte vi følge deg til graven, så urettferdig og vondt!
Kirken var nydelig pyntet til begravelsen din, med blomster i hvitt og blått.
Vi satt på første rad og jeg kastet et blikk bakover – kirken var full.
Even ville være med og bære kisten. Det var så vondt å se Even bære sin lillebror til graven. Det skulle jo ikke være sånn. Dere skulle leke dere gjennom livet sammen.
Eline og jeg gikk bak med hver vår rose, jeg klarte ikke løfte blikket mot folkehavet i kirken, jeg fokuserte på Eline ved min side og kisten som var like foran meg.
Dere er så sterke, sa folk. Vi prøvde bare å overleve.
Hvordan skulle vi overleve det å miste et barn?
Hvordan skulle man leve livet?
Kom det til å gå bra?
Hvordan skulle vi overleve det å miste et barn? Hvordan skulle man leve livet?
Kom det til å gå bra?
Alle spurte hvordan vi hadde det. Hva svarer man på det?
Det går jo ikke akkurat bra – det går greit!
Det skjønte de fleste, og det var jo sånn noenlunde riktig. Da hadde jeg hvert fall et svar på det hver gang noen spurte.
Slike hverdagslige ting ble vanskelig da vi mistet deg, men vi fant en vei gjennom det. Vi lagde noen svar som kunne brukes når det ble vanskelig å finne ord, og vi prøvde å være ærlige om hvordan dagene var.
Etter noen måneder fant vi LUB, en forening for de som har mistet barn.
Vi bestemte oss for å gå på et arrangement den 15. oktober, Wave of Light. Det er den internasjonale minnedagen for barn som døde i mors liv, ved fødselen eller tidlig i livet.
Jeg syntes det var vanskelig å gå, ombestemte meg mange ganger på veien inn til arrangementet.
Men pappa sa vi var enige om å være åpne for alt og prøve, og hvis vi ikke liker det, så går vi hjem, og så trenger vi ikke gjøre det flere ganger.
Eline og Even var med og fikk pynte gravlys og lage armbånd. Det var mange andre barn der, som også hadde opplevd å miste en bror eller søster. Det var fint å vite at det var flere som hadde opplevd det samme, selv om barna ikke snakket så mye om det.
På vei hjem fra det første møtet, var vi enige om at det var en veldig fin stund og at «Dette er Oskar-tid.»
Siden er det blitt mange arrangementer og møter med LUB.
Møtene med LUB ble veldig viktige og meningsfulle.
Vi ble kjent med mennesker som forsto oss på en helt annen måte enn nettverket vårt. Det var mange som hadde opplevd det å miste et barn, og som satt med de samme tankene som oss. Det ble så godt å finne likepersonstøtte.
Jeg har lært så mye siden 27. mai 2018 om det å miste et barn, det kjæreste man eier.
Det har blitt viktig for meg å være der for de som kommer etter oss.
Jeg tror på verdien av å treffe noen som har vært i samme situasjon og se at det kan gå fint om en stund, at det er noen lyspunkter der fremme.
Det har blitt viktig for meg å være der for de som kommer etter oss.
Jeg tror på verdien av å treffe noen som har vært i samme situasjon
og se at det kan gå fint om en stund, at det er noen lyspunkter der fremme.
Jeg tok kurs i frivillig sorgstøttearbeid i regi av LUB og har vært med og lede to sorggrupper for foreldre som har mistet sine barn. Jeg har engasjert meg i styret i LUB Vestland fylkeslag og i år ble jeg også valgt inn i landsstyret.
Det er veldig verdifullt for meg å få ta del i dette arbeidet lokalt og nå sentralt. Det gir meg energi, og for meg er det Oskar-tid.
Å miste deg har lært meg utrolig mye om sorg, meg selv og hvordan vi mennesker evner å mobilisere krefter jeg ikke visste vi hadde.
Selv om alt aller helst skulle vært annerledes, er det som en del av deg er med meg videre i det arbeidet jeg gjør i LUB.
Selv om alt aller helst skulle vært annerledes
er det som en del av deg er med meg videre i det arbeidet jeg gjør i LUB.
I 2019 kom lillesøster Solveig – hjerteplasteret – etter enhver storm kommer det en sol – det er henne. Hun er magisk.
Hun er opptatt av det store bildet av deg som henger i stuen, lagd av gatekunstneren Joy. Det er gutten med vannkannen og lavendelen i potten, han med et stort smil om munnen.
Det er akkurat slik vi husker deg og nesten nøyaktig samme størrelse som du var den dagen du døde.
Solveig lurer på hvem du er og hvor du er – hun sa tidlig navnet ditt når vi gikk på graven for å stelle blomster og tenne lys. Vi to gikk ofte tur til gravplassen, en kort trilletur fra huset vårt. Når vi runder svingen mot gravplassen, løfter hun hånden og peker opp mot bakken hvor graven din er – «Oskar», sier hun.
Jeg bekrefter at vi skal til deg.
Det er vanskelig for henne å forstå at ikke du er her med oss, hun sier ofte at det er trist at du døde.
Jeg tror hun forstår at du var en viktig brikke i vårt puslespill, som for alltid vil mangle en bit.
Men hun spør mye og hun forteller gjerne om deg i barnehagen også, og vi svarer så godt vi kan.
Barnehagen gir også Solveig svar, på tankene hun har om storebror som ikke er der, som hun aldri har kjent og som vi andre i familien husker så godt. De som jobber i barnehagen, husker deg også veldig godt, og de sier til Solveig at de husker Oskar, at de kjente deg og at du var en så fin gutt.
For oss var det helt naturlig at Solveig skulle begynne i samme barnehage som deg, det var som en trygghet, de kjente Oskar, de kjente historien vår og de kjente oss så godt.
Du var savnet blant personalet og barn i barnehagen, vi fikk ofte høre at det var mange som snakket om deg i barnehagen, det er fint å høre.
Litt etter litt måtte jeg pakke vekk alle tingene dine, nattdrakten som jeg ennå kunne kjenne lukten av Oskar på, yttertøy, strikkeklær og bamser.
Da Solveig ble født fikk hun en rosa kosebamse. Den var helt lik din blå kanin. Innimellom forsvinner den rosa kaninen, en kveld var savnet så stort at vi måtte finne frem kosebamsen din, da kunne Solveig passe på den for deg inntil hennes var tilbake. Den får hun låne av og til, det er fint at Solveig kan passe på bamsen din.
Oskar holder den blå kaninen sin.
Den får lillesøster Solveig låne av og til.
Det er fint at Solveig kan passe på bamsen din.
Du er med oss, jeg tenker på deg hver dag.
Du skulle gå mellom Even og Eline opp kirkegulvet når vi skulle gifte oss 2. juni 2018.
Klærne dine var allerede prøvd, mens du hastet rundt i stuen med helt andre planer enn å prøve klær. Sixpence og bukseseler lå klare til den store dagen, men slik ble det ikke.
Vi følte også at du var med oss da vi giftet oss ett år etter at du døde.
Da vi tok brudebilder nede ved Byfjorden, dukket det opp en spesiell sky over oss. Fotografen sa «oi, det er et hjerte på himmelen». Vi tenkte ikke så mye over det, men da bildene ble fremkalt, så vi at det var en fin hjertesky på himmelen.
Du skulle vokse opp og vi skulle heie på deg hele veien.
Det kom mange tårer da jeg ikke fikk se deg på avslutningen i barnehagen og den dagen du stolt skulle ha gått til skolen med ny skolesekk.
Det kom overraskende på meg at det var så vondt, jeg var ikke helt forberedt på det. Men det var godt å la tårene trille og kjenne at vi fortsatt er veldig lei oss for at du ikke er her, selv om det er flest bra dager, så er det helt greit at noen dager er vonde. Sånn vil det alltid være.
Og det vil være mange begivenheter hvor du skulle vært med oss og mange begivenheter vi skulle ha fulgt deg fra sidelinjen, som stolte foreldre.
Du skulle vært 3. klasse-gutt nå, kanskje du ville spilt fotball – hvem ville være dine venner?
Kanskje du også ville kjørt motorsykkel som pappa og Even?
Uansett, såret jeg fikk da du døde, det blør ikke så mye lenger, men arret vil alltid være der.
Men det ER lettere, det ble bedre! Selv om jeg ikke trodde det da alt var så mørkt.
Nå kan jeg minnes deg uten alltid å felle tårer, jeg kan minnes en glad og travel gutt som alltid hadde et smil på lur!
Du var familiens lille klovn, hvis vi ikke passet på, tømte du kjøkkenskapene på tre sekunder. Jeg ser det tydelig for meg, med rumpen i været tømte du kjøkkenskapene så fort du kunne. Jeg ga til slutt opp å stoppe deg, det gikk så fort. Som en virvelvind tømte du kasseroller og matbokser utover gulvet.
Og latteren din, den fantastiske, trillende latteren som runget når vi tullet og tøyset med deg.
Vi må huske de fine stundene, huske deg slik du var.
Eline sa to dager etter at du døde: «Jeg husker ikke hvordan Oskar gråt.» Du gråt så sjelden og hvis du gråt – da var du sint!!
Eline og Even hadde mange spørsmål etter at du døde, hva som skjedde med deg nå, og hva om kisten ble for liten når du ble større?
Vi har alltid prøvd å svare så godt vi kan, men det er ikke alltid gode svar på alt.
Vi hadde så mye gøy sammen, og det må vi huske, derfor må vi snakke om deg og de fine stundene vi fikk sammen.
Dagene er så annerledes uten deg.
Jeg husker at jeg ønsket å gjøre hva som helst for at dagene skulle bli like travle som før, bare du kunne være sammen med oss.
Å høre deg rope «Mamma!» fra rommet ditt tidlig om morgenen, synge «Labbetussemann» for deg mens jeg byttet bleiene dine, og synge «So ro lillemann» som fast godnattsang om kvelden.
Tenk at det skulle bli en hverdag igjen… Hvem skulle trodd det?
Tenk at det skulle bli en hverdag igjen… Hvem skulle trodd det?
Even er ferdig på ungdomsskolen, det går fint, han synes tiden har gått fort og at det er rart at du skulle blitt 8 år og begynt i 3. klasse.
Han har blitt kjent med en jente vi traff på familiehelg med LUB. Kanskje de av og til snakker om deg?
Vi snakket om at nå var det 6 år siden du døde, det er rart at du skulle blitt 8 år, og at tiden er gått veldig fort.
Eline går i 7. klasse – hun savner deg ofte, men vi snakker masse om at det er helt greit, det er greit å være lei seg.
Det er fint å se på bilder og videoer av deg, det er mange fine minner som vi skal prøve å ta ekstra godt vare på.
Før var det mest vondt å se, nå smiler vi ofte når vi får opp disse bildene som minner.
Disse mai-dagene som alltid påvirker meg. I år har mai vært nydelig varm og fin, akkurat som i 2018, det bringer så mange minner.
Mai måned bringer med seg et snev av vår, det begynner å spire og blomstre, det blir varmere i luften og det lukter vår.
Dette gjør også noe med kroppen, det bygger seg opp en uro frem mot 27. mai, som jeg ikke alltid merker så tydelig.
Alt blir bedre, men merkedagene føles sterkere. Rett etter at du døde, var hverdags-sorgen så sterk at merkedagene passerte forholdsvis greit.
Men etter hvert som vi har lært oss å bære deg i hjertet vårt, så er det som om disse merkedagene blir litt vanskeligere.
Det bygger seg opp gjennom hele mai, gjerne helt uten at jeg vet det! Lyder, lukter, vår og sommer. Jeg øver meg på å akseptere det, men kommer sikkert til å øve lenge – kanskje alltid.
Det varierer hvordan det påvirker meg fra år til år.
Det er helt greit, det er godt å kjenne at vi savner deg, det er godt å få la tårene trille når savnet blir for sterkt.
Det er godt å kjenne at vi savner deg.
Det er godt å få la tårene trille når savnet blir for sterkt.
Det sto en lavendel i en stor potte på terrassen i mai 2018, du klarte ikke holde hendene unna denne blomsten, du var stadig borte og plukket av den blålilla blomsten på toppen av stilken.
Pappa sa noen dager etter at du døde: «Bare ikke la lavendelen dø.» Naboene vannet den flittig den varme sommeren i 2018.
Hver sommer kjøper vi en ny lavendel.
Graven din er alltid pyntet. Etter begravelsen var den pyntet med malte steiner, biler og kosebamser. Den gule bilen står der ennå, den har stått der i 6 år.
Vi pynter med flagg og ballonger til 17. mai og når du har bursdag, vi tenner lys hver gang vi savner deg.
Jeg lager krans til jul og om våren, og legger på graven din, den er laget med kjærlighet. Den blir laget på kransebinding med LUB. Det er så fint å få lage krans med LUB-foreldre, da snakker vi om barna vi savner mens vi lager noe fint til minnestedet.
Det føles så godt å få pynte graven din med noe jeg har laget selv.
Vi har også plantet et tre i hagen – til minne om deg – et hjertetre.
Jeg ønsket å ha noe som var litt nærmere enn graven, selv om den ikke er langt vekk.
Det står så fint – grønne blader formet som hjerter, og når høsten kommer blir bladene bronsefarget før de faller av. Da lukter det kanel og deilig gjærbakst.
Vi bor i huset vårt, der står treet i hagen. Det er jo huset og hjemmet vårt, selv om det har vært vanskelig dager med minner fra ulykken utenfor.
Det var dette som var hjemmet vårt og selv om noen minner ikke er gode, så er det også mange gode minner vi har hatt her sammen med deg.
Du vil alltid mangle, hver 17. mai, hver jul, konfirmasjon, bryllup og bursdag. På alle de store begivenhetene mangler vi en som skulle vært med og feire.
Det er rart å skulle feire uten deg, du skulle være med oss, vi skulle spise kake og åpne gaver.
I stedet henger vi opp din julekule som pynt på juletreet – til minne om deg!
Vi setter flagget på graven på 17. mai og når du skulle feiret bursdagene dine.
Vi tenner lys hos deg når vi kjenner savnet.
Uansett hvor du er, hvor enn jeg er – jeg sparer en plass til deg ved siden av meg – sammen med oss!
For alltid – Mamma
Historier som beveger
LUBs medlemmer bærer på sterke livserfaringer. Gjennom prosjektet «Historier som beveger» har medlemmer i LUB fått veiledning av forfatter Kjersti Wold i å skrive sin historie - både for å hjelpe seg selv og for å gi trøst, innsikter og gjenkjennelse til andre. Prosjektet er støttet av Stiftelsen Dam.