Å møte noen som virkelig forstår

En likeperson (kontaktperson) i LUB har selv mistet barn eller barnebarn og bruker sin erfaring til å hjelpe og støtte andre. Alle har tatt vårt kurs i frivillig sorgstøttearbeid. Neste kurs er 31. mai til 2. juni i Oslo, meld deg på her.

– Å snakke med noen som har tråkket opp veien før oss, har vært viktigere enn noe annet, forteller Lindy og John, som har fått støtte fra likepersonene Charlotte og Sven etter at de mistet datteren Vilma i dødfødsel.

– Med en gang jeg fikk Charlotte som kontaktperson, og fikk snakket med henne, følte jeg meg endelig sett i den bunnløse sorgen, forteller Mie. Støtten fra likepersoner Charlotte og Philip ble avgjørende for Mie og Torbjørn etter at de mistet lille Vebjørn i krybbedød.

Lindy og John forteller:

En varm sommerdag stilnet det i den voksende magen.

Jeg klarte ikke se på ultralydskjermen, jeg klarte ikke se på et hjerte som ikke slo. Et hjerte som slo akkurat som det skulle to dager før. Et barn som sparket og turnet som normalt. 48 timer seinere er stillhet det eneste vi hører fra apparatene på sykehuset. Blikket til legen, den varme hånden på min og setningen «jeg beklager» har brent seg fast.

Etter en psykisk tung fødsel, og en stille vakker jente liggende med øynene igjen på mammas bryst, starter livet uten henne. Ingen pust, ingen gråt og ingen bevegelser. Bare en enorm stillhet. Rommet er fylt med kjærlighet og bunnløs sorg.

På utsiden av sykehuset er det også helt stille - hjelpen kommer ikke! Hvorfor kommer den ikke automatisk?

Å melde seg inn i LUB Østfolds facebookgruppe var et stille klikk, men denne gangen var tilbakemeldingen høylytt. Endelig kom hjelpen vi så sårt trengte.

Det tok ikke lang tid før vi fikk tildelt en kontaktperson, og ikke bare én, men et voksent par med ryggsekken full av erfaring, trygghet, omtanke og varme. Vi stolte på dem fra første samtale.

Jeg husker jeg tittet på dem begge og tenkte «de lever, de overlevde». Da er det kanskje håp for oss også?

Å snakke med noen som har tråkket opp veien før oss har vært viktigere enn noe annet.

«Jeg skjønner hva du mener» har aldri vært riktigere!

Charlotte og Svend ga oss håp om at livet en dag blir bedre, at livet læres å leve igjen litt etter litt!

Kontakten er tett og god. Rundt bordet er det mer glede nå, og vi snakker ikke lenger bare om død. Vi snakker om livet før Vilma, timene vi hadde med Vilma og livet etter Vilma. Vi deler erfaringer, drikker kaffe, spiser kake, ler og gråter. Sorgen er så mye lettere å bære når den deles med andre.

Takk LUB og våre kontaktpersoner for at livet igjen kan begynne å leves så smått.

Dere tenner lyset litt etter litt, og tråkker opp veien videre sammen med oss. Dere går både foran, sammen og bak oss. Vi er ikke lenger alene om følelsene og tankene våre!

Se også: I filmen «Stille fødsel» deler Charlotte og Svend sin erfaring med å miste et barn i dødfødsel. 

Mie og Torbjørn forteller:

– Vebjørn ble født 11. januar 2023. En gutt med knallblå øyne, med et stort smil som lyste opp dagene våre. Flere leger ga oss beskjed om at Vebjørn var en sterk og frisk gutt fra dagen han ble født. Vebjørn er vårt første og eneste barn.

– Natt til 7. mars våknet jeg, Mie, og fant Vebjørn livløs i sengen. Jeg var alene hjemme, og jeg måtte ringe 113. Mens jeg ventet på ambulansen, måtte jeg utføre hjerte-lungeredning på mitt eget barn. Jeg vet ikke hva som var mest traumatisk, å måtte gjøre dette selv eller å stå og se på ambulansepersonellet gjøre det, mens jeg måtte ringe ektemannen min og fortelle at barnet vårt ikke pustet. 

Torbjørn vil aldri glemme telefonen han fikk av Mie da han var på jobb denne natten.
– Jeg kjørte hjem med en gang. Synet av sønnen vår liggende på gulvet med flere ambulansepersoner over seg, sitter fortsatt sterkt i minnet. 

De mistet det kjæreste de hadde. Det er ingen svar på hvorfor Vebjørn sluttet å puste, han var helt frisk.

Et tungt år

– Det har vært et tungt år, med mye påminnelser om hva de har mistet. Tiden har for oss stått stille, mens verden rundt har fortsatt som om ingenting har skjedd. Det har vært så mange turer til kirkegården at kirketjenerne har måkt vei for oss i den dype snøen til Vebjørns grav.

Å møte noen som forsto

Å få likepersoner gjennom LUB, som hadde liknende historie som dem selv, ble viktig.

– Med en gang jeg fikk Charlotte som kontaktperson, og fikk snakket med henne, følte jeg meg endelig sett i den bunnløse sorgen, forteller Mie, som har hatt jevnlige samtaler med Charlotte, mens Torbjørn har snakket med Philip. Philip og Charlotte har selv mistet et barn i krybbedød.

– Selv om vi hadde mange rundt oss, følte vi allikevel på ensomheten i sorgen. Vi hadde mange å snakke med før LUB kontaktet oss, men samtalene fikk en ny dimensjon da jeg fikk snakke med en som har opplevd det samme, forteller Torbjørn,

– Da Philip sendte meg melding og lurte på om vi skulle snakke sammen første gangen, utsatte jeg det en dag. Jeg kjente at dette ble tøft. I telefonen dagen etter, sa han noe sånt som "Hei, Torbjørn. Jeg vet hvordan du har det!" Jeg knakk totalt sammen. Det har vært mange tøffe samtaler, mange tårer, men det har vært til god hjelp. Det er godt å snakke om Vebjørn, selv om det vekker minner og følelser som er tunge å møte.

– Charlotte kunne sette ord på de eksakte følelsene jeg satt med, men som i tankekaoset og sorgen bare eksisterte og murret i bakhodet. Det ga meg håp å se at man kunne leve et godt liv videre, til tross for at man har mistet et barn, sier Mie.

– For meg har likepersonstøtten vært helt avgjørende. I en situasjon hvor man føler at man fomler rundt i blinde i ensomhet og krise, var det godt å få kontakt med en person som forsto hvordan jeg hadde det, sier Torbjørn.

– Alt i alt tror jeg det er forståelse vi trenger når livet er som tøffest. Mange kan prøve å sette seg inn i situasjonen din, og prøve å hjelpe. Men jeg tror ekte forståelse kommer fra erfaring, og i vårt tilfelle så trengte vi dessverre noen å snakke med som også hadde mistet det umistelige.