Av: Hanne Stenshorne  Foto: Privat

Vinteren 2015 var av det glatte slaget i Oslo. Nesten overalt hvor jeg gikk med den høygravide magen min, var det speilblank is og holke. Bekkenløsningen gjorde det ikke akkurat enklere å bevege seg rundt, så jeg var veldig klar for snart å få møte vesla i magen.

Fødebagen var pakket om sikkert fire ganger, stellebord, sprinkelseng og vogn var kjøpt inn og montert, bilsetet sto i gangen. Etter en overtidskontroll åtte dager etter termin, begynte det endelig å skje noe. Magesmertene ble sterkere og sterkere, slik at jeg etter hvert måtte puste meg igjennom dem, der jeg satt hjemme i sofaen. Dette måtte da være rier? Det sies at man ikke er i tvil når riene virkelig har meldt sin ankomst. En halvtime til gikk, og nå var jeg sikker – dette var rier!

Jeg ringte Lars, samboeren min, på jobben etter at jeg hadde snakket med sykehuset, og han slapp alt han hadde i hendene for å hente meg.

På vei ut døra hjemme plukket jeg opp bilsetet fra gulvet i gangen og kjente jeg fikk klump i halsen. Det var nesten uvirkelig at vi endelig skulle få møte henne vi hadde ventet på i mange måneder! Jeg fikk en flyktig tanke om at jeg håpet alt var bra med henne, at hun ikke var syk på noe vis. Men jeg slo det fra meg i neste sekund, jeg har en tendens til å bekymre meg unødig.

***

Vel fremme på sykehuset ble jeg sjekket på mottaket. Jordmoren som undersøkte meg, utbrøt bestemt:”Her blir det barn før midnatt!” Riene ble mer og mer intense, og pausen imellom var stort sett på maks ett minutt. Da jeg omsider fikk epidural, var livet en fest. Vi tok bilder av meg som poserte i sykehusbleie og skjorte, og tullet og fjaset.

Etter å ha vært på sykehuset i nesten 12 timer var det blitt tidlig morgen 6. mars, og det var endelig tid for selve fødselen. Etter en halvtime med det som føltes som en hard og fin fødsel, så lille Ida endelig dagens lys. Jeg så bort på Lars, han hadde tårer i øynene. Nå var hun her! Et skrukkete og rødt lite ansikt, masse hår på hodet, lubben og god. Var armene litt slappe?

Hun lå på siden og laget noen kremtelyder mens hun åpnet øynene sine og søkte med blikket. Jeg spurte om hun ikke skulle gråte snart. ”Hon er lite chockad,” sa jordmor ømt og masserte henne med noen tørre håndklær. Hun gråt fortsatt ikke, og jeg spurte igjen om hun ikke skulle gråte snart. Etter ett minutt klippet jordmor navlestrengen hennes brått og løp ut med henne. Jeg likte det ikke, men jeg visste at det ikke var unormalt at babyer kunne trenge litt starthjelp. Jeg spurte jordmor om de hadde opplevd dette før, og hun sa at det innimellom var sånn at babyene måtte ha litt hjelp. Minuttene gikk, og da det hadde gått nærmere et kvarter, begynte jeg å bli veldig bekymret. Hvorfor kom ingen med henne? Hvorfor fikk vi ingen beskjeder? De kommer nok snart, de kommer med henne i armene hvert øyeblikk. Jeg spurte jordmor igjen om de hadde opplevd dette før. Da svarte hun litt mer vagt, at nå var det barnelegene som jobbet med henne, så det var vanskelig for henne å svare på. Hver gang jeg hørte at døra inn til fødestua vår gikk opp, så jeg for meg at noen kom til oss med Ida i armene. Men det var bare en barnepleier, eller en lege. Ingen Ida.

Jordmor sa hun skulle gå inn på rommet hvor legene jobbet med Ida og se hvordan det gikk. Da jordmor kom tilbake, sa hun at legene holdt på med Ida, men at hun ikke responderte på behandlingen, slik de forventet, og at de ikke forsto hvorfor. Hjertet sank i meg. Det var ikke vanskelig å forstå at dette var kritisk. Frykten herjet, tankene raste. Kanskje hun kom til å bli hjerneskadet? Men frykten for at hun skulle dø, var sterkere. En hjerneskade skulle vi klare.

Etter nesten en og en halv time, kom jordmor inn døra tett fulgt av to leger i lange hvite frakker. De var helt grå i ansiktet alle tre. ”Vi klarte dessverre ikke å redde henne”, sa overlegen, som sto fremst. Lars hadde stått i hjørnet bak meg, nå falt han sammen på gulvet mens han holdt hendene for ansiktet. Jeg stirret ut i luften, hadde kun én klar tanke i hodet. «Livet mitt er forandret for alltid.»

Samtidig var jeg i sjokk. Vi skulle jo få møte babyen vår, og så skulle vi ikke det likevel? Jeg skjønte ingenting. Og når kunne vi dra hjem? Jeg regnet i hodet. Om vi kom hjem fra sykehuset om to dager, på søndag, kunne jeg være tilbake på jobb igjen på mandag?

«Vil dere se henne?» Ville vi se henne. Ville vi se henne? Hvorfor skulle vi det, hun var jo død. Jeg syntes det var skummelt, ekkelt, ukjent. Legene fortalte oss at mange foreldre som opplevde dette, hadde glede og nytte av å være sammen med barnet sitt. Vi sa at vi ville se henne. Klokken var et sted mellom 8 og 9, det var frokost. Vi fikk servert hvert vårt brett med brødskiver og juice, jeg fikk piller for å stoppe melkeproduksjonen. Snart skulle vi se babyen vår.

Først nå kom vi til å tenke på familiene våre, burde vi ikke ringe dem? De hadde ikke fått noen oppdateringer på flere timer, og vi visste at de var veldig spente. Vi ble enige om at vi måtte starte samtalen med at vi hadde en forferdelig trist beskjed. Det var livets tøffeste telefoner.

Etter frokosten ble vi hentet og fulgt inn på en annen fødestue der det satt en jordmor sammen med Ida. Babyen vår lå i en nyfødtseng, en slik alle nyfødte blir lagt i. Hun hadde fått på seg en sykehusbody og en lue, og hun lå godt under dyna. Ved siden av sengen hennes var det tent et lys. Jeg så på babyen min. Endelig fikk jeg sett godt på henne, men hun lå så altfor stille. Vi løftet henne opp og holdt henne i armene våre. Hun var fortsatt varm og god.

Nybakte foreldre holder sitt lille spedbarn i armene

Vi fikk etter hvert et eget rom på OBS-posten for gravide, vi skulle få slippe å høre babygråt. Ida ble igjen på fødestuen. Fra rommet vårt på OBS-posten så vi rett over gata til barselavdelingen. Nybakte mødre og fedre som bysset barnet sitt, fargerike tulipaner i vinduet, ballonger. Nå var det ett rom ledig der.

Svigerfar var den første fra familiene våre, som kom på sykehuset. Han kom inn med tårevåte øyne og hadde kjøpt med Solo, Cola og Freia melkehjerter. Han hadde lest at sukker hjalp mot sjokk. Etter hvert kom resten av familien, også de i sjokk. Jordmor spurte om hun skulle trille Ida inn til oss. Døren åpnet seg, og inn kom nyfødtsengen med vår perfekte, nyfødte baby. Det var stille i rommet, og det var hikst som ikke lot seg holde igjen. De fikk alle holde henne, barnebarnet sitt, niesen sin. Hun lå så stille, men hun var så fin.

I løpet av de fem dagene vi bodde på OBS-posten, ble vinter til vår. Ida kom med våren. Vi hadde fire faste jordmødre som fulgte oss. Jeg tygget mye på det ordet. Jord. Mor. Det var sånn de var, de var jorda selv, de var definisjonen av mor. De bar oss gjennom dagene og nettene. De småpratet med Ida da de trillet henne til eller fra rommet vårt, de anerkjente henne som et fullverdig, lite menneske.

Pappa holder sitt nyfødte barn

Fra rommet vårt på OBS-posten så vi rett over gata til barselavdelingen. Nå var det ett rom ledig der.

De spurte om vi ville ta med oss Ida hjem en tur. Vi så på hverandre. Noe sånt hadde vi aldri turt å spørre om. Vi kjente raskt at det ville vi. Sykehuset lånte oss en vognbag som Ida kunne ligge i på veien hjem. Men for å få plass til vognbagen i baksetet, måtte vi montere ned bilsetet som sto klart i bilen. Mens vi sto der og klønte med å få ned setet, kom det en dame som hadde parkert ved siden av oss. Hun så på oss og smilte lurt. Tenkte nok at her har vi noen førstegangsforeldre som skal hente babyen sin. Og det skulle vi jo, men det var et kortvarig lån.

Vi kjørte hjem, jeg satt i baksetet med Ida i vognbagen. Hjem i vårsola, på ring 2 gjennom Majorstukrysset. Alt var perfekt, bortsett fra at hun ikke levde. Vel hjemme kjørte vi helt til døra før vi skyndet oss inn. I galgenhumorens navn spøkte vi med at noen naboer kunne se oss og be om å få se babyen. Det var en helt absurd situasjon. Hjemme fikk hun ligge i senga si, på stellebordet, i lekegrinda, i vogna. Lars bar henne bort til stuevinduet og sa «her er hagen vår». Det var godt å ha henne fysisk hjemme. Vi var der sammen, alle sammen.

De fem dagene vi var sammen med henne, talte jeg ofte kroppene våre. En, to, tre. Vi er sammen, vi er her alle sammen. På lånt tid.

***

Vi hadde mye kontakt med sykehuspresten i dagene fra Ida ble født til hun ble bisatt. Vårt første møte med ham var fødselsdagen, og det første han sa til oss var: «Gratulerer.» Det var så godt, selv om det var uendelig trist også. Han loset oss gjennom prosessen frem mot begravelsen. Vi utsatte den litt, fordi vi ikke var klare. Det var mange ting vi måtte ta stilling til. Skulle hun begraves eller kremeres? Hvilke sanger skulle vi ha? Hva skulle vi si i talen til henne? Hvem skulle komme i bisettelsen? Hvor skulle hun ha graven sin? Hva slags gravstein skulle hun ha? Hvem skulle kjøre henne til krematoriet?

Foto av lille Ida

Begravelsen ble verdig og ”fin”, selv om jeg følte at jeg ikke var helt til stede. Alt var så absurd og uvirkelig, jeg følte meg anspent. Vi kjørte henne selv til krematoriet og tok farvel med henne. Hun fikk med seg en bamse, noen bilder av oss, og teksten vi hadde skrevet til henne. Samt et armbånd jeg fikk til min dåp, og et halvt sølvhjerte der det var gravert ”mamma og pappa”.

***

Etter begravelsen var det stille. Jeg var fortsatt i barselpermisjon, og Lars var sykmeldt. De første dagene og ukene hadde foreldrene våre laget en vaktliste, som gikk ut på at en av dem daglig kom til oss med middag og spiste og snakket med oss. Noe av det mest energikrevende var å lage mat, vi hadde hverken lyst eller tiltak. Det var veldig godt å bli passet på.

Påsken kom ganske rett etter begravelsen. Vi valgte bort hyttetur og ble hjemme i Oslo. Vi dro på bilturer, spiste lunsj ute og så på at verden spant videre som om ingenting hadde skjedd. Vi vasket vinduene hjemme i leiligheten, og etterpå satte vi oss i hagen og drakk champagne. Vi gjorde det som falt oss inn. En dag vi satt i hagen, kom en mann med en dachs forbi hekken. Dachsens ben gikk som trommestikker, men kroppen beveget seg knapt fremover. Vi fikk helt latterkrampe. Og det var så godt å le. Hver pause fra sorgen var kjærkommen, for snart slo den inn over oss med full styrke igjen.

I starten orket vi ikke å være alene, jeg kunne ikke slippe Lars ut av syne mens jeg var på badet engang. Jeg lurte på om jeg noen gang ville takle å være alene igjen. Vi måtte sove tett inntil hverandre med hele kroppen.

Jeg var veldig redd for at flere rundt meg skulle dø. Var redd for Lars bare han skulle kjøre til jobb eller ut en liten tur. Livet føltes så veldig skjørt. Angsten for ikke å få flere barn hang som en mørk skygge over meg. Ida måtte bli storesøster en dag.

***

Jeg gikk mye turer i vårsola, og barnevognene spratt frem overalt. Høygravide mager var uutholdelig å se. De hadde gått gravide samtidig med meg, men de hadde fortsatt et vinnerlodd. Jeg følte meg mislykket og annerledes som ikke hadde babyen min. Jeg hadde barselkropp og barnevogn, men ingen baby å legge i vognen. Det føltes blodig urettferdig. Da var det godt med moren min ved siden av meg, som på en av turene vi gikk, hvisket til meg når vi så gravide mager eller barnevogner: «Nå går vi bort og bokser til dem”. Svart humor.

***

Etter noen måneder var obduksjonsrapporten klar, og vi fikk svar på hva som hadde skjedd. På vei ut av magen hadde Ida sannsynligvis fått akutt oksygenmangel og derfor prøvd å puste med lungene. Hun hadde tatt massive innpust, lille venn. Siden hun var over termin, var det en del vernix i fostervannet, det hvite fettet som dekker huden mens babyen ligger i magen. Dette hadde hun pustet inn sammen med fostervannet, noe som førte til at lungene tettet seg helt. Legene prøvde lenge, men de klarte ikke å suge det opp. Ida var frisk og helt klar for livet, men en ulykke rammet på målstreken. En sånn ting som aldri virkelig skjer, men det skjedde med vår lille familie. Det var godt å høre at hun var helt frisk, men så meningsløst at livet ble tatt fra henne nesten før det fikk starte.

***

4. mai 2016. Det er grytidlig morgen, Lars og jeg besøker Idas grav. «Nå blir du snart storesøster», hvisker vi. Ni blytunge måneder nærmer seg slutten, vi tør å tro at vi får med lillesøster hjem. Rett før klokken 13, kommer hun ut på keiserlig vis. Jeg rekker ikke å tenke før hun setter i det høyeste skriket, jeg gråter av lettelse. Hun er så fin!

Etter et par timer på postoperativ, der jeg må være til jeg klarer å løfte baken fra sengen jeg ligger i, kan jeg trilles ned til barselavdelingen. Hun og jeg sammen, Idas lillesøster, min levende baby. Jeg har en euforisk følelse i kroppen idet jeg kommer inn i korridoren på «barsel». Nå skal jeg hit. Endelig! Sammen med de andre mødrene som nettopp har født. Jeg skal hit med den levende babyen min, og Lars og jeg skal få bo på rom sammen.

Sorgen over Ida er ikke borte, men det har åpnet seg enda et nytt rom i hjertet. Et rom for lillesøster ved siden av Idas rom. Ida brakte med seg våren, lillesøster brakte med seg sommeren. Bilsetet står klart i bilen, som står i parkeringshuset på Ullevål. Nå skal jeg ut og trille i sola.

 

En liten jente og liten gutt koser
Idas lillesøster og lillebror i dag.

 

Historier som beveger - et prosjekt støttet av Stiftelsen Dam

LUBs medlemmer bærer på sterke livserfaringer. Gjennom prosjektet «Historier som beveger» får 8 medlemmer i LUB veiledning av forfatter Kjersti Wold i å skrive sin historie - både for å hjelpe seg selv og for å gi trøst, innsikter og gjenkjennelse til andre. "Idas historie" er fjerde historie som publiseres.

Les mer om prosjektet her

i

Les også historiene:

Arven etter Alma

I ruinene av ditt liv forsøker vi å gå videre

Død og liv på samme tid

Saman

17 minutter

Døden banker på døra