Når dere skal bestemme dere for hvordan dere vil ta endelig avskjed med barnet deres, er det viktig at dere lytter til dere selv og hverandre. Dere skal også vite at dere er midt i en prosess hvor det er vanlig å skifte mening mange ganger underveis.

Et menneske som er dødt skal normalt begraves eller kremeres senest åtte dager etter dødsfallet. Det er imidlertid mulig å utsette dette, for eksempel der obduksjonen tar lengre tid fordi man ønsker at alle organer skal legges tilbake i barnet (se avsnittet om Obduksjon). Dersom barnet kremeres, skal urnen gravlegges senest seks måneder etter dødsfallet. Fristene kan utsettes etter søknad til Kirkelig fellesråd. Dere har altså tid til å kjenne etter hva som er riktig for dere.


Kistegrav eller urnegrav?

Noe av det første dere må ta stilling til, er om dere ønsker å sette barnets kiste direkte i jorden eller om dere ønsker kremasjon og urnegrav. Hvis dere ønsker kistegrav, blir barnets kiste senket ned i jorden på kirkegården/gravlunden. Ved kremasjon blir barnets kiste brent i et krematorium. Asken samles i en urne som en tid etter avskjedsstunden (gravferdsseremonien) settes ned i jorden på kirkegården. Urnen oppbevares av krematoriet eller kirkegårdsmyndigheten i den kommunen hvor gravleggingen skal finne sted, fram til urnenedsettelsen. Dere kan få tillatelse til å spre asken dersom dere ønsker det. Dere må da søke fylkesmannen i det fylket dere ønsker at asken skal spres. Askespredning er ikke en del av det kirkelige ritualet.

Det finnes ingen begrensning på hvor gammelt et dødfødt barn må være for å kunne gravlegges. Dere kan gravlegge barnet deres selv om det har dødd svært tidlig i svangerskapet dersom dere ønsker det.

Dersom dere ikke ønsker å ordne med gravferden selv, vil sykehuset i samarbeid med kirkegårdsmyndighetene sørge for at det dødfødte barnet blir gravlagt i anonym, umerket grav i minnelund, eller eventuelt i egen minnelund for barn der dette finnes. Ved enkelte sykehus har de et fullmaktsskjema som dere skriver under på, og som dokumenterer hva dere har valgt i forhold til grav. Spør personalet om hva som er praksis på sykehuset der barnet deres er.
 

Religiøs, humanistisk eller livsynsåpen avskjedsseremoni?

Dere kan velge mellom ulike typer avskjedsseremoni:

  • En religiøs avskjedsseremoni er en livssynsseremoni i regi av et trossamfunn. Det vanligste i Norge er kirkelig seremoni ved Den norske kirke. Denne seremonien har et kristent innhold, følger kirkens liturgi og ledes av en prest. Dere kan selv velge salmer/sanger, musikk og medvirke til minnetalens innhold.
  • En humanistisk seremoni er livssynsseremoni i regi av Human-Etisk forbund. Seremonien er fri for religiøst innhold. En gravferdstaler fra forbundet kan bistå. Dere står relativt fritt til å velge regi, sanger, musikk og minnetalens innhold.
  • En livssynsåpen seremoni kan enten ha en religiøs eller en ikke-religiøs grunntone. Det kan også gis rom for flere livssyn i samme seremoni. Dere står helt fritt til å velge innhold, fokus og leder av seremonien. Begravelsesbyrået vil være behjelpelig med råd og gravferdstaler til seremonien. Dere kan også stå for tale og minnestund selv.

Det er også mulig å gjennomføre en gravferd uten en seremoni. I det følgende skilles det mellom ulike typer avskjedsseremonier kun på de steder der det er avgjørende praktiske forskjeller.
 

Andre kulturer/trossamfunn: Denne veiledningen tar utgangspunkt i norsk kultur og praksis, og når kirkelig gravferd omtales er det Den norske kirkes (statskirkens) praksis og regelverk det vises til. Likevel er informasjonen også aktuell dersom man tilhører et annet trossamfunn. Enkelte valg kan være begrenset innenfor andre religioner, eller man kan ha helt andre valgmuligheter enn det som nevnes her.


Bruk av begravelsesbyrå?

Mange tror at man må kontakte et begravelsesbyrå, men det er opp til dere om dere selv vil klare de praktiske forberedelsene til barnets gravferd. Dersom dere ønsker hjelp fra et begravelsesbyrå, er det ikke slik at de må brukes til alt fra A til Å. Dere kan selv bestemme akkurat hvor mye eller lite dere vil at begravelsesbyrået skal bidra med. Mange foreldre forteller at de ved selv å ha utført praktiske forberedelser til gravferden følte at de gjorde noe for barnet samtidig som de hadde noe viktig å foreta seg.

Begravelsesbyråene er gode hjelpere i alt det praktiske som må ordnes. De vet hva som må gjøres og kan ta seg av kontakten med offentlige myndigheter, sørge for at de nødvendige papirer blir sendt dit de skal, ta seg av søknad om gravferdsstønad fra NAV osv. Det kan være en avlastning for dere å slippe dette. Begravelsesbyråene skal også vite hvilke muligheter dere har, og kan veilede dere i valgene dere skal ta i forbindelse med gravferden. De kan hjelpe dere med å komme i kontakt med prest/gravferdstaler og andre som skal medvirke i gravferden. Mange begravelsesbyråer har også kunnskap om og kan bistå i ulike trossamfunns gravferdsritualer og seremonier.

”Da Line døde sto det klart for oss at ingen andre enn oss selv og familien kunne utføre arbeidet med å forberede begravelsen hennes. Vår omsorg for henne var like viktig selv om hun nå var død.”

 

Andre gode hjelpere

Ta kontakt med prest/gravferdstaler eller andre hjelpere så tidlig som mulig. Det kan gi dere et enda bedre utbytte av et eventuelt samarbeid med gravferdskonsulenten og være en hjelp i sorgen. Denne kontakten er også viktig for å få snakket om tid og sted for avskjedsseremonien med den som skal være sammen med dere den dagen (se også avsnittet ”Hvor og når skal gravferdsseremonien holdes?” nedenfor).

De fleste sykehusprester har god erfaring med å hjelpe til med avskjedsstunder for dødfødte og små barn, også mange menighetsprester har det. Noen krav må oppfylles for at det skal være en kirkelig seremoni, men det utvises vanligvis stor fleksibilitet på dette området. Tenk ikke på hvordan dere har opplevd en ”vanlig” voksenbegravelse når dere tar kontakt med prest for å få hjelp til avskjeden med barnet deres. Prester kan for øvrig være gode samtalepartnere for dere i denne vanskelige tiden; han/hun har ofte stor kjennskap til og erfaring med å ”gå et stykke vei” sammen med mennesker i sorg.

Spør gjerne presten/gravferdstaleren om det er mulig å få gravferdstalen etterpå. Mange foreldre har senere vært glade for å ha talen bevart fordi det kan være vanskelig å oppfatte så mye på gravferdsdagen.