Gravferdsveiledning - nettversjon
Tiden etterpå
Det finnes ikke to mennesker som reagerer helt likt på sorgen over å miste et barn. Ethvert menneske sørger på sin måte – og man trenger å få lov til å vise sin sorg uten å måtte reagere på en bestemt måte. I tiden som kommer kan det oppstå mange situasjoner der dere ikke vil kunne kjenne igjen eller forstå deres egne og hverandres reaksjoner. (Se også heftet ”Parforhold og sorg ved tap av barn”).
I begynnelsen kan følelsene være veldig voldsomme, og man kan miste kontrollen over seg selv en stund. Man brister plutselig i gråt, blir sint eller føler seg så bitter og fortvilet at man er redd for å miste ”forstanden”. Noen drømmer eller mener at de ser eller hører barnet sitt. Andre føler seg tomme, apatiske og innestengt i en fornemmelse av at alt er uvirkelig. Kanskje går det flere dager der man er ute av stand til å føle noe som helst og derfor føler seg skamfull over ikke å kunne sørge. Hvis barnet deres døde etter en lengre sykdomsperiode, er det også vanlig å føle lettelse. Det kan være veldig sjokkerende å oppleve at man har den slags følelser midt i sorgen. Det er også vanlig å reagere veldig fornuftig i tiden rundt gravferden. Noen blir svært handlekraftige.
Nesten alle foreldre kjenner stor skyldfølelse over barnets død. Det er normalt å søke forklaringer på hvorfor barnet døde. Ofte anklager spesielt kvinner seg selv hvis det ikke kan påvises en klar dødsårsak. Også selvbebreidelser over kanskje ikke å ha vært nok til stede hos barnet, eller å ha hatt negative tanker om barnet, kan melde seg med større eller mindre kraft. Det kan være en god ide å snakke om disse følelsene med noen dere kjenner godt, eller kanskje foreldre i lignende situasjon (se også avsnittet ”Andre å snakke med” nedenfor).
Sorg over et barn er en prosess som tar tid, men det vil ikke alltid være like vondt. Man kommer igjennom sorgen ved å gi den tid og plass. Med tiden blir tapet et minne som man kan leve med uten at det blir en skygge over resten av livet.
Omgivelsenes reaksjoner
Hvis dere har andre barn, er det viktig å snakke med dem om det som har skjedd og det som skjer nå – med et språk de forstår. Dere behøver ikke skjule sorgen deres for dem. Det er lett å tro at vi skåner barna ved ikke å involvere dem. Ved selv å være åpne og ærlige, gir dere barna mulighet til å gjennomleve sin egen sorg og forstå mer av sine egne reaksjoner. De har ikke bare mistet en søster eller bror, som de kanskje var sterkt knyttet til eller gledet seg til. De har også for en stund mistet den hverdagen de kjenner og er trygge på. Vær oppmerksom på at barn reagerer annerledes enn voksne. Kanskje de viser tydelige reaksjoner først når de merker konkrete konsekvenser av at barnet døde. (Se også heftene ”Når de minste sørger”, "Skolebarn og sorg" og "Ungdom og sorg").
Mange opplever god støtte fra sitt sosiale nettverk, særlig den første tiden. Men det er heller ikke uvanlig at det oppstår en forlegenhet overfor familie, venner, bekjente og arbeidskolleger. Andre kan trekke seg vekk fra dere fordi de ikke vet hvordan de skal forholde seg til at dere har mistet barnet deres. Derfor er det viktig at dere raskt får fortalt familie, venner og kolleger hvordan det føles å gjennomleve den store sorgen det er å miste et barn. Ved å slippe andre inn i sorgen og smerten deres, vil det bli lettere for både dem og dere å snakke naturlig om det. Å isolere seg er uheldig, men det er viktig å ta hensyn til redusert kapasitet og bruke det man har av energi på mennesker det er godt å være sammen med.
Det vil også være lettere for andre å støtte dere hvis dere forteller dem hva dere trenger. For mange foreldre i deres situasjon har det vært en hjelp å gi familie, venner og kolleger brosjyrene ”Plutselig dødsfall – hvordan kan du hjelpe” og "Når sorgen rammer en av dine ansatte". Besteforeldre kan ha god nytte av å heftet "Den doble sorgen - besteforeldres sorg når et barnebarn dør").
Hvis dere likevel skulle oppleve at noen rundt dere har vanskelig for å forholde seg til sorgen deres, må dere be dem om å respektere dere. De behøver ikke å forstå følelsene deres fullt ut, men hvis de aksepterer at reaksjonene deres er naturlige for dere, vil dere kunne få et bedre forhold til hverandre.
Barselpermisjon/sykepenger
Hvis barnet var dødfødt etter 26. svangerskapsuke, får mor seks ukers barselpermisjon med stønad dersom hun har opptjent rett til fødselspenger. Dette gjelder også hvis barnet var levende født før 27. svangerskapsuke selv om det døde kort tid etter. Mor kan eventuelt frasi seg retten til fødselspenger og heller velge engangsstønad dersom hun ønsker det. Dersom mor ikke har opptjent rett til fødselspenger, kan hun ved dødfødsel få utbetalt en engangsstønad som hun også ville fått dersom barnet var levende. Far har rett til to uker ulønnet permisjon i forbindelse med fødsel, og denne retten beholder han dersom barnet er dødfødt/dør etter fødselen.
Dersom barnet døde i barselpermisjonsperioden/stønadsperioden, kan mor eller far (dersom det er far som tar ut permisjonen) fortsette barselpermisjonen og motta fødselspenger i inntil seks uker av den gjenværende permisjonsperioden.
Dersom barnet døde etter at barselpermisjonsperioden var over, kan foreldrene med en sykemelding fra egen lege eller sykehusets lege få sykepenger. Det samme gjelder dersom barnet var dødfødt før 27. svangerskapsuke, og i andre tilfeller der mor og/eller far er arbeidsufør.
Se også Foreldres rettigheter når et barn dør.
Psykosoial hjelp
Psykologer og andre profesjonelle hjelpere som psykiatriske sykepleiere og sosionomer, kan være til hjelp dersom dere sliter med ulike vansker etter å ha mistet barn.
HELFO (Helseøkonomiforvaltningen) yter stønad til behandling hos psykolog som er godkjent spesialist i klinisk psykologi. Psykologen må ha avtale om driftstilskudd med et regionalt helseforetak. For å finne ut om psykologen har driftstilskudd, kan man enten spørre psykologen direkte eller kontakte det regionale helseforetaket. For å få stønad, må man få henvisning fra lege. Se helfo.no eller kontakt HELFO på 815 70 030, eller kontakt legen eller psykologen for mer informasjon.
Kommunene har ulike tilbud knyttet til psykisk helsetjeneste, som for eksempel med psykiatrisk sykepleier. Undersøk med egen kommunen om hvilket helsetjenestetilbud som finnes. Fastlege, spesialisthelsetjeneste eller annen kommunal helse- og sosialtjeneste kan hjelpe med å ta kontakt.
Dersom dere opplever samlivsproblemer og/eller andre relasjonsproblemer i familien etter å ha mistet barn, kan dere få hjelp ved familievernkontor. Både enkeltpersoner, par og familier kan ta kontakt. Tilbudet er gratis, og det er ikke nødvendig med henvisning. På kontorene arbeider i hovedsak psykologer og sosionomer med videreutdanning i familieterapi.
Andre å snakke med eller søke støtte hos
Det kan være godt å treffe andre som har opplevd det samme eller noe lignende som dere selv. Noen sykehus har sorggrupper for foreldre som har mistet barn. Enkelte steder finnes det ulike former for sorggrupper og individuell sorgoppfølging for både voksne og barn. Den kommunale helsetjenesten/spesialisthelsetjenesten (sykehuset) skal ha oversikt over de offentlige sorgstøttetilbud som finnes der dere bor. De kan også ha oversikt over andre eksisterende sorgstøttetilbud.
Sorggrupper og/eller individuell sorgoppfølging tilbys også av ulike frivillige organisasjoner. LUB tilbyr familier som har mistet et lite barn oppfølging fra frivillige kontaktpersoner som selv har mistet barn. Noen steder arrangerer LUB også sorggrupper. For kontakt eller mer informasjon, ring LUB på tlf. 22 54 52 00. Nettportalen Sorggrupper.no skal ha oversikt over ulike sorggruppetilbud over hele landet.
Sykehusprestene og prester generelt kan være gode å snakke med uansett hvilket livssyn dere har. De er utdannet til å snakke med mennesker i sorg og krise, og har gjerne stor erfaring.