Å miste et barnebarn er en ufattelig tragedie. Det er naturstridig at besteforeldre skal overleve sitt eget barnebarn, at ens egne barn skal miste sitt barn før de mister sine foreldre. Generasjonsrekkefølgen blir snudd på hodet.  

 

Som etterlatt bestemor eller bestefar, mormor eller morfar, farmor eller farfar har du en dobbel sorg: både over ditt barnebarn og over det tap ditt eget barn opplever. Det er forferdelig vondt å se sitt eget barn, svigerbarn og kanskje andre barnebarn lide uten å kunne ta bort det vonde. 

 

Mange besteforeldre setter egen sorg på vent. Kanskje har de særlig i starten ikke tanke for andre enn foreldrene? Det er lett å gå tom for krefter. Man trenger tid og rom for egen sorg. Det er ingen motsetning mellom å ta vare på deg selv og å støtte andre. Omgivelsene har også lett for raskt å glemme besteforeldrene. Dette kan gjøre det ekstra tungt, og opplevelsen av ensomhet kan være sterk.

 

Ønsket om å hjelpe sitt etterlatte barn er for mange det aller viktigste. Selv om du ikke kan ta bort det vonde, er det likevel mye du kan gjøre for å hjelpe ditt barn, svigerbarn og eventuelle barnebarn til å leve med tapet. Den viktigste støtten familier som mister barn får, er fra familie og nære venner. Noen etterlatte foreldre og besteforeldre forteller at de har kommet nærmere hverandre etter tragedien, familiebåndene kan bli sterkere og viktigere enn noensinne. Samtidig er det ikke uvanlig at konflikter, misforståelser og skuffelser oppstår. Det er lett å bli såret når man er i sorg. Man kan fort trå feil i forsøket på å hjelpe og støtte. Her er det mange usagte forventninger. Med økt innsikt i og kunnskap om sorg kan man lettere være til støtte for sine nærmeste. 

 

”Jeg kjente ikke på egne behov i begynnelsen, jeg var så opptatt av at datteren min skulle klare å overleve.” (Bestemor)

 

”Du står der og ser på de stolte og forventningsfulle unge foreldrene, gleden i deres øyne når de snakker om dette lille barnet som er i vente - skapt av deres egen ømhet og kjærlighet, de forteller at de leser for den lille - så deres stemmer skal være velkjente når han endelig møter verden. Han er allerede dyrebar før han blir født. Så kommer han - han er vakker, stor og flott, men han puster ikke. Ingen skal få lov til å gi ham all den kjærligheten som nå venter på ham. Min datter måtte føde et dødt barn og hun hadde fått beskjed om dette etter at hun kom inn på fødeavdelingen samme dag, Olivers dag. Den grenseløse sorgen, sårheten over å se de unge knuge deres vakre lille sønn inntil seg, og den meningsløse begravelsen er en ubeskrivelig sterk fysisk smerte. Det var ingenting i veien med ham - ingen fant noe å utsette på hverken ham eller mammaen. Hvorfor må dette skje? Selve livsoppfatningen blir rokket ved og vi går utrolig fattige videre.” Olivers bestemor

 

Heftet er utgitt av Landsforeningen uventet barnedødmed midler fra ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering og i samarbeid med Foreningen ”Vi som har et barn for lite”. Tekst ved fagkonsulent Line Schrader og fagsjef Trine Giving Kalstad i samarbeid med en referansegruppe bestående av psykolog Reidun Ingebretsen, besteforeldre Gunhild Halvorsli Kvear og Marit Synnøve LieHermanrud, og generalsekretær i Foreningen ”Vi som har et barn for lite” Anne Giertsen.  

Illustrasjon: Anne Kristin Hagesæther

Produksjon og layout: Petter Holtmann

Opprinnelig utgitt Desember 2010.