Besteforeldre tilhører en annen generasjon enn foreldrene. Det kan hende du har en annen oppfatning av hvordan du skal forholde deg til det døde barnet og det å sørge enn de etterlatte foreldrene. Synet på sorg og forholdet til død har vært igjennom stor forandring de siste tiårene. Tidligere var en vanlig oppfatning at man skulle legge tapet bak seg så fort som mulig. Avskjedsritualene var også annerledes. Man skulle ikke se de døde barna, barna skulle glemmes. Etter en tid skulle man heller ikke snakke om det døde barnet, det kunne rippe opp i sorgen. Ved å unngå å snakke om barnet, trodde man at man skånet de etterlatte foreldrene. Eventuelle søsken skulle også skånes og fikk derfor ofte ikke ta del i ritualer, og de fikk lite informasjon om hva som hadde skjedd. I dag er det vanlig at foreldrene og også besteforeldre, søsken og andre nære personer ser og holder den døde, det blir tatt bilder og man tar avskjed. Å snakke om det døde barnet og være åpen om sorgen, er også vanlig. Man opprettholder en relasjon til det døde barnet.

 

Tidligere ble sorg sett på som noe fastlagt, man skulle gjennom bestemte sorgfaser. Sorgen ble betraktet som tidsavgrenset og sorgarbeidets viktigste oppgave var å løsrive seg fra den døde. Vi har i dag gått bort fra en slik sorgforståelse. Den stemmer ikke med sorgens mangfoldighet og medførte at etterlatte ofte ble møtt med forventninger og krav om hva de ”burde” føle og gjøre, og de fikk derfor ikke riktig hjelp.