Å sørge over sitt døde barnebarn, og over sitt voksne barns tap, er en sunn og naturlig reaksjon. For mange tar det mye tid og krefter å gjennomleve sorgen. Men det vil ikke bestandig være like vondt. Ethvert menneske reagerer på sin måte, ulikt og i utakt med andre. Man trenger å få uttrykke sin sorg uten å møte krav om å måtte reagere på en bestemt måte. Det kan være mange forskjeller i sorg. Sorg kan oppleves som et krevende arbeid. Det er en myte at tiden leger alle sår. Likevel kan tiden hjelpe. Selv om en vil ha savn og vemod, kan gode minner bli mest fremtredende etter hvert.  Selv om en aldri glemmer det døde barnet, kan smertefulle sår gro.

 

Den første tiden

Den første tiden preges ofte av uvirkelighet både for foreldre og besteforeldre. Man klarer ikke å fatte hva som har skjedd. Denne første sjokkreaksjonen kan virke beskyttende. Den hjelper til gradvis å ta inn det som har hendt, og mange får ikke de sterke følelsene med en gang. Det kan gå timer, dager eller uker før det går helt opp for deg hva som har skjedd. Mange gråter først etter en tid, andre har ingen tårer. Omgivelsene kan feiloppfatte dette som at de er ”sterke”, eller som at de ikke sørger. Det er viktig å tillate seg selv å reagere på sin måte. Samtidig må du være klar over at foreldrene kan reagere annerledes enn deg selv eller det du forventer.

 

Sorgreaksjoner

Etter å ha mistet barn eller barnebarn opplever mange sterk lengsel, tomhet og tristhet. Sorg kan gi utslag i fysiske plager som tretthet og smerter. Mange får problemer med å sove. De fleste føler seg slitne og utmattet. Sorg kan være altoppslukende. Mange får konsentrasjonsvansker og hukommelsesproblemer. Dette kan gjøre det vanskelig å yte fullt på jobb eller å delta i sosiale aktiviteter i perioder. Noen blir sykmeldte i kortere eller lengre perioder. For andre kan det være godt å ha en jobb å gå til, slik at man ikke blir sperret inne med alle tankene. Støtte og forståelse på arbeidsplassen vil gjøre det enklere å være i jobb. 

 

Det er vanlig å gjenoppleve det som har skjedd, som det å få dødsbudskapet eller oppleve tiden sammen med det døde barnebarnet. Følelser av angster normale. I sorg kan folk oppleve sterke og ukjente reaksjoner og følelser som kan virke skremmende og "rare". Noen føler at en holder på å bli gal. Det er vanlig å føle økt redsel for å miste andre i familien. Noen frykter for at de etterlatte foreldrene vil gå til grunne i sorgen. 

 

Mange foreldre føler skyld og bebreider seg selv for at barnet døde. Tanker som ”jeg klarte ikke å føde et levende barn” og ”jeg klarte ikke å ta vare på barnet mitt” er vanlig. Besteforeldre kan også føle sterk skyld dersom de var til stede da barnebarnet brått døde, eller av andre grunner mener de burde forholdt seg annerledes. Irritabilitet og sinne er også vanlige reaksjoner, noe som oftest går ut over de nærmeste. Man blir mer sårbar og følsom overfor omgivelsene. Mange opplever en endring i verdier. 

 

Sorg tar tid. Ofte sørger foreldre lenger enn man forventer. Dette gjelder også mange besteforeldre. Sorgen kan oppleves tyngst en tid etter dødsfallet, når omgivelsene ikke lenger viser så mye oppmerksomhet. Foreldre/besteforeldre kan møte forventninger om at det nå bør gå bedre, samtidig som de selv opplever intens smerte. Kanskje du som besteforelder får de sterke reaksjonene først etter en stund, når du endelig tillater deg å kjenne på egen sorg etter å ha brukt alle krefter på å holde deg oppe for den etterlatte familien. Mange etterlatte foreldre og besteforeldre forteller at livet kan være tungt i flere år. De fleste opplever at sorgen går i bølger, det kan være lette og tunge perioder. Særlig kan merkedager som fødsels- og dødsdato og høytider være tøffe i flere år. Med tiden opplever de fleste at de ikke går så ofte og så langt ned i kjelleren, og de gode periodene blir lengre. De fleste finner tilbake til en meningsfull hverdag igjen der også gleden har sin plass. Det er likevel vanlig å kjenne savn og vemod over et barn som ikke fikk vokse opp.

 

Sorg går ikke over.
Den tar bare en annen form.
En sorg ligner på havet.
Til å begynne med er bølgene veldig krappe.
Så kommer dønningene,
men det blir aldri mer havblikk

 

Iben Sandemose

fra Himmelbrev - dikt til lindring i sorgen

Eline L'Abée-Lund 2009