”Dette skulle jeg ha båret for deg”. (Bestefar til sin datter)

 

Mange besteforeldre blir verdifulle støttespillere for de etterlatte foreldrene. Samtidig er dette en oppgave som krever stor tålmodighet og forståelse. Det er en ekstra utfordring når man selv er i sorg. Du kan ikke fjerne smerten, men du kan hjelpe ditt voksne barn og svigerbarn til å finne en måte å leve videre med tapet. Men hva skal til for at dere skal kunne være til hjelp?

 

Besteforeldre har som regel gode forutsetninger for å kunne bli viktige støttespillere for foreldrene. Samtidig kan en foreldre-barn relasjon og en svigerforeldre-svigerbarn relasjon innebære utfordringer. Det er stor variasjon i besteforeldres kapasitet til å støtte og hjelpe den etterlatte familien. Noen er spreke, mens andre er svekket av alder eller sykdom og har derfor vansker med å stille opp så mye som de skulle ønsket. Enkelte familier sliter med konflikter eller vanskelige forhold. Uansett kan det være viktig å lete etter muligheter til å være til følelsesmessig eller praktisk støtte. 

 

Åpenhet

”Jeg er oppdratt til å skjule mine følelser. Jeg tror ikke min datter vet hvor vondt jeg har av henne. Jeg vet ikke hvordan jeg skal fortelle henne det”. (Bestefar)

For de fleste foreldre er det viktig å kunne få snakke åpent og direkte om barnet de har mistet, også lenge etter at dødsfallet har skjedd. Behov for å snakke kan variere mye. Det er bra om du kan vise at du ønsker å være der for foreldrene, og at du gjerne lytter til dem. Vær samtidig gjerne ærlig på at dette er vanskelig og at du er usikker ved for eksempel å si: ”Jeg vet ikke hva jeg skal si. Ordene blir så tomme.” Ofte kan det være bra å spørre direkte om hvordan de vil ha det. Vær imidlertid oppmerksom på at behovene endrer seg. Gjenta gjerne tilbud om å snakke sammen eller andre tilbud om hjelp. Det kan være at foreldrene ønsker å skåne besteforeldrene, og derfor unngår å snakke om tapet og sorgen med dem. For å hindre misforståelser kan det være viktig å si noe om dette og finne fram til en riktig balanse. Åpenhet kan være vanskelig. Ikke se det som et nederlag om du ikke får til den ”gode” samtalen. Det finnes andre måter å vise åpenhet på. En handling, et bilde på veggen, en minnegjenstand som står framme, kan også si mye. 

 

Å støtte på foreldrenes premisser

Det er viktig å akseptere foreldrenes reaksjoner og hvilken støtte de selv mener de trenger. Det er lett å gå inn i foreldrerollen for sine barn og ta over styringen med det som skjer. Noe kan være til hjelp, men samtidig kan foreldrene oppleve det negativt hvis besteforeldrene blander seg for mye inn, pådytter meninger og ikke respekterer foreldrenes rett til egne valg. Det kan være en vanskelig balansegang mellom å være hjelpsom og ivaretakende og det å blande seg for mye inn. Still gjerne spørsmål som: Hva kan vi gjøre? Hvordan skal vi gjøre det? Maser vi for mye nå? Slike spørsmål kan sørge for at støtten blir tilpasset foreldrenes behov og kan redusere egen usikkerhet. 

 

Å tåle å bli avvist

Det er ikke uvanlig at besteforeldre kan føle seg avvist av de etterlatte foreldrene. Det kan være sårende når velmente forsøk på å hjelpe, blir avvist eller når foreldrene blir såret eller sinte på deg uten at du forstår hvorfor. Det er viktig at du ikke slutter med å tilby din støtte. Husk at sorgen kan gjøre foreldrene irritable og sårbare. De orker ikke alltid å ta i mot hjelp, og klarer kanskje ikke å vise takknemlighet. Avvisning og negative reaksjoner betyr ikke at de ikke har behov for støtte. Kanskje det ikke passet akkurat da. Eller kanskje du må være mer varsom i dine forsøk på å hjelpe, og finne ut hva de faktisk ønsker at du skal gjøre for dem. Tilgi foreldrene om de sårer deg. Aksepter at foreldrene til tider kan virke urimelige og kanskje gjør ting annerledes enn du selv kunne ønske. 

 

De unge søker ofte andre på egen alder for å få støtte og hjelp. Avvisning av besteforeldres forsøk på støtte kan bunne i at de får dekket behovet gjennom andre. Dette betyr ikke at besteforeldre er uviktige, de kan være til hjelp på andre måter.

 

”Jeg, som mange andre besteforeldre, har opplevd at man kan snakke forbi hverandre. Bruk av feil ord kan føre til konflikter i slike spesielle situasjoner. Jeg nevnte for eksempel en gang at jeg syntes det var ”kjekt” å gå på kirkegården. Dette opplevde datteren min, Gro, som støtende: man kan ikke bruke ordet ”kjekt” om det å gå på kirkegården, mente hun. Jeg hadde også et sterkt behov for å se til Martines (barnebarnets) grav, og arbeidssituasjonen min åpnet for at jeg kunne besøke den hver dag. Men dette ble vanskelig i forhold til Gro. Hun opplevde at hun, som mor til det døde barnet, kom i et dårligere lys enn bestefar som hadde anledning til å besøke graven hennes daglig – og hvorfor skulle jeg være ”bedre” enn henne?” (Bestefar)

 

Hva er viktig den første tiden?

Besteforeldre kan være til stor støtte den første tiden etter dødsfallet. Kanskje foreldrene trenger hjelp til å kontakte begravelsesbyrå, prest eller helsevesen. Det kan være behov for hjelp til å forberede begravelse, men husk at det er viktig at foreldrene tar sine egne valg. Dette er det siste de kan gjøre for barnet sitt. Noen foreldre opplever det som en støtte å være mye sammen med andre den første tiden, og de kan ha behov for å ha besteforeldre boende hjemme hos seg. Du kan hjelpe til med daglige gjøremål, og med å få rutiner i gang igjen for eventuelle søsken (se også avsnittet ”Søskens sorg”). En bestemor forteller at det viktigste hun kunne gjøre var å ta i mot blomster og svare på telefonen den første tiden.

 

Hvordan støtte over tid

Den viktigste støtten fra besteforeldre over tid, er å være til stede for den etterlatte familien. Det kan være godt å kunne dele sorgen med de etterlatte foreldrene. Det vil imidlertid være forskjell på hvor mye det er naturlig å dele med dem. Husk at de har sin egen sorg og ikke kan forventes å være hjelpere. Vis at du bryr deg og er glad i dem, og vær tilgjengelig. Aksepter også hvis de ikke ønsker å snakke om tapet. Å være til stede kan også bety å være sammen i stillhet. Ikke si at du forstår hvordan de har det hvis du ikke selv har mistet et barn. Selv om din sorg over barnebarnet er stor, er den også forskjellig. Sorg er personlig, derfor kan det virke uheldig å gi råd. Det du eventuelt selv har opplevd som viktig og riktig i egen sorg behøver ikke å være det for andre. Vis respekt for foreldrenes reaksjoner og tålmodighet dersom de strever lenge. Vær varsom med å bagatellisere foreldrenes følelser med utsagn som: ”Nå burde du ha kommet over dette”, ”Du har i det minste de andre barna” eller ”Dere kan jo få et nytt barn”. Et barn kan ikke erstattes. 

 

Praktisk hjelp kan også være kjærkommen over tid, som hjelp til husarbeid, matlaging og barnepass. Husk å spørre foreldrene først. Å gjøre praktiske ting er ofte bra når man sliter med vonde tanker. 

 

Vis at du husker på barnebarnet. Bruk gjerne det døde barnebarnets navn der det er naturlig. Ofte tolkes fraværet av at barnet nevnes som tegn på at det er glemt, og det gjør vondt. Det kan være godt for foreldrene å se at du har bilder av barnebarnet, eller andre minner (tegning, fotavtrykk etc) synlig. Over tid er det særlig viktig at du husker på barnets fødselsdag, dødsdag og andre merkedager. Jul og andre høytider kan være spesielt tunge. Da er det godt å merke at flere husker på barnet. Samtidig er det viktig å ta hensyn til foreldrenes ønsker om markeringer og hvor lenge det er naturlig for dem å minnes viktige datoer i fellesskap med andre familiemedlemmer. 

 

Stimuler gjerne foreldrene til å delta i sosiale aktiviteter og være aktive etter hvert. Kanskje kan du be dem med ut på tur, kino eller lignende?Ta gjerne initiativ, men vær forberedt på at de ikke vil eller orker. Si at du forstår at det ikke passer nå, og at du vil spørre igjen senere. Selv om foreldrene ikke viser like mye initiativ tilbake, kan din omtanke gjøre dem godt.

 

Utfordringer og vanskeligheter

”Jeg mistet i en lengre periode helt kontakten med datteren min etter at hun mistet barnet sitt. Jeg forsto ikke hva galt jeg hadde gjort, jeg ønsket jo bare å hjelpe.” (Bestemor)

 

Til tross for et godt forhold mellom besteforeldrene og de etterlatte foreldrene, kan det skjære seg når sorgen rammer. Sorgen gjør mange ekstra irritable. Foreldrene kan kjenne seg ”invadert” av besteforeldre som griper for mye inn i livet deres, og kan reagere negativt. Også skuffelse over mangel på støtte eller forståelse fra besteforeldre, kan føre til at de etterlatte foreldrene skyver besteforeldrene unna. Ved å sette ord på hva som er vanskelig i kommunikasjonen, kan noen av vanskelighetene reduseres. Dersom det har blitt vanskelig mellom dere, så bør du forsøke å finne ut om dere har misforstått hverandre. 

 

Det kan være en ekstra utfordring å nå fram til de etterlatte foreldrene for besteforeldre dersom forholdet er vanskelig fra før. Kanskje det er vonde og uløste konflikter, kanskje er det lite kontakt, eller man klarer ikke å snakke godt sammen? Det kan være en utfordring å vise at en bryr seg om andre når en selv er sårbar. Man kan støte på mange ”sårflater” hos hverandre.  Det kan likevel være fint å våge å vise at man bryr seg om de etterlatte foreldrene og det døde barnebarnet. En kan for eksempel si: ”Jeg har det så vondt selv, og jeg har så vondt av dere. Jeg vil så gjerne være til stede for dere nå, men jeg vet ikke hvordan...”. Dersom foreldrene ønsker å markere merkedager, kan en for eksempel støtte dem i dette.