Det er ikke uvanlig at besteforeldre nesten sliter seg ut i sine forsøk på å stille opp for de etterlatte foreldrene og hele familien sin. Hvis en bare står på og ikke tar hensyn til egen sorg i den første tiden, kan noen oppleve at sorgen kommer med full tyngde etter en tid. En sa det slik: ”Nå er det endelig bestemors tur til å sørge.”Hun trengte litt ro og omsorg for egen del. I perioder kan det være naturlig å ha hovedfokus på den etterlatte familien. Dette kan også kjennes godt for en selv. Likevel er det viktig at du som bestemor eller bestefar over tid finner en balanse mellom å stille opp for foreldrene og eventuelle søsken, og å ta vare på deg selv. 

 

Omsorgstretthet og utbrenning

”Jeg følte meg som et bilbatteri som sakte, men sikkert gikk mot full utlading for så til slutt å ikke starte igjen” (Bestemor)

 

Det er ikke uvanlig at besteforeldre utvikler såkalt ”omsorgstretthet” som resultat av å gi omsorg og støtte til den etterlatte familien. Å bli utbrent er den meste ekstreme formen for omsorgstretthet. Vi hører om utbrente besteforeldre som til slutt må søke profesjonell hjelp. Vanligvis ses en del tegn og faresignaler før man blir utbrent. Man går fra involvering til overinvolvering, og deretter fra omsorgstretthet til utbrenthet.  Personer som er preget av omsorgstretthet, vil ha en lavere frustrasjonsterskel. Man vil også kunne ha vansker med å sette grenser for eget engasjement. Den som holder på å bli utbrent, føler seg svært trøtt og utilstrekkelig. Utbrenthet kjennetegnes av emosjonell utmattelse, ekstrem trøtthet, tomhet og opplevelse av meningsløshet.  Man står i fare for overinvolvering dersom man har lite tilgang på tilbakemeldinger fra andre. Dersom man står alene som støtteperson over tid og ikke har noen å drøfte situasjonen med, øker også faren for utbrenning. (Se også boken Sosial nettverksstøtte ved brå død). 

Hvem kan støtte besteforeldrene?

Besteforeldre trenger også å snakke med noen som kan lytte og vise omsorg og forståelse, noen som ikke er de rammede foreldrene. Kanskje kan det være andre i familien eller vennekretsen det er naturlig å snakke med, eller gjøre hyggelig ting sammen med? Andre besteforeldre som har vært i samme situasjon, kan være gode samtalepartnere og gi viktig støtte og forståelse.

”Det verste med å være besteforeldre i vår situasjon er at du alltid har dårlig samvittighet. Slike ting kan en bare diskutere med erfarne besteforeldre.” (Bestemor)

Det er også viktig at besteforeldre blir sett og støttet i sin rolle som støtteperson for den etterlatte familien. Familie og venner som står rundt de etterlatte, kan støtte hverandre gjennom å dele tanker, opplevelser og inntrykk. Det kan være viktig å ta pauser fra hjelperollen innimellom. Snakk med de andre om hvordan dere kan støtte og avlaste hverandre som hjelpere. Kanskje er det ulike ting dere er gode på, slik at noen tar seg av den praktiske støtten, mens andre stiller mer opp til samtale og nærvær. I noen familier er det naturlig å sette opp en plan for hvem som skal ha hovedansvaret for å holde kontakt med den etterlatte familien til ulike tider framover. Dette må skje i samsvar med de etterlatte foreldrenes behov.  Slik kan dere bytte om på å ha ”vakt” og få pauser til å hente dere inn igjen. Den støtten du får fra familiemedlemmer, venner og eventuelt andre i nettverket, vil ofte være tilstrekkelig. Men noen kan ha ønske om og utbytte av å diskutere med fagfolk, som for eksempel en psykolog. 

Å finne pusterom og hente krefter

Å være i sorg kan være utmattende. Man kan ha lite lyst og overskudd til å delta i sosialt liv, arbeid og å være i fysisk aktivitet. Å være mer aktiv og deltakende, kan hjelpe deg til ikke å bli stengt inne med vanskelige tanker. Man trenger pusterom i sorgen. Å gå turer eller være i annen fysisk aktivitet gir mer energi og krefter, reduserer spenninger i kroppen og bidrar til bedre søvn. Kanskje du i starten må presse deg litt for å gjøre ting du tidligere satte pris på? Selv om et tap krever mye av ens oppmerksomhet, kan en trenge å delta i sammenhenger der en får bekreftelse på andre sider ved seg selv.

Personlig endring og vekst

”Noen ganger tenker jeg: Har vi virkelig opplevd å miste et barnebarn? Har vi klart å komme oss gjennom dette her? Har vi opplevd å se datteren vår gå oppreist etterpå? Vi fant en styrke vi ikke ante var der. Hendelsen har forandret livet mitt. Jeg skiller fort ut hva som er viktig å bry seg om eller ikke. Livet har gjort noe med oss. Livet er det viktigste vi har.” (Bestemor)

Eksempelet over viser at opplevelser som en for alt i verden skulle ha unngått, likevel kan bidra til vekst og modning ved at en forstår mer og får et nytt syn på hva som er viktig i livet. Det kan skape et nytt alvor, men også livsintensitet og livsglede. Dette er erfaringer som kan komme i etterkant av store tap i livet, selv om det virker helt usannsynlig når en er midt i en dyp sorg.  

Komplisert sorg - når skal profesjonell hjelp kobles inn?

Om du ser at foreldrene sliter lenge uten å få hjelp, kan du kanskje motivere dem til å oppsøke faglig hjelp. Det kan gjelde dersom sorgreaksjonene fortsetter like intenst utover de første månedene, at de øker i stedet for å avtaog blir hemmende i hverdagen. Andre faresignaler kan være at man ikke fungerer i arbeid eller fritid, og isolerer seg fra omgivelsene. Dersom familien strever med konflikter, kan rådgivning fra f.eks. familievernkontor være nyttig. Disse faresignalene kan du også være oppmerksom når det gjelder deg selv. Du skal ikke behøve å bære all din smerte alene.

Landsforeningen uventet barnedød (LUB)

Gjennom LUB kan du få kontakt med andre besteforeldre som har mistet barnebarn, og som ønsker å bruke sin dyrekjøpte erfaring for å støtte andre. De er såkalte "kontaktpersoner" i LUB, noe som innebærer at de har gjennomført kurs i sorgstøtte. Ta kontakt med LUB, tlf: 22 54 52 00 / epost: post@lub.no.

”Da jeg følte meg trygg på min egen sorg, meldte jeg meg inn i LUB og ble senere kontaktperson. Jeg håpet at min erfaring kunne være til trøst og hjelp for andre besteforeldre”. (Bestemor og kontaktperson i LUB)