Sorgarbeid handler om hvordan man mestrer og tilpasser seg de praktiske og sosiale forandringer som et nært tap medfører. Sorg kommer til uttrykk i den sørgendes relasjon til andre mennesker, og sorgarbeid består blant annet av å bygge opp igjen relasjoner til omgivelsene der sorgen over avdøde ikke tar for mye plass slik at den skaper vansker i samspillet. Samtidig må den sørgende møtes av omgivelser hvor det er plass til sorgen over den som er borte. En slik fleksibilitet i de sosiale omgivelsene gjør at den sørgende gradvis kan finne mening og glede i sine aktiviteter og sitt liv. Før etterreaksjonene beskrives er det viktig å fremheve at dette er vanlige reaksjoner som mange har, og at reaksjonene fra naturens side tjener en hensikt for oss. F.eks. kan den angst eller frykt som mange opplever avspeile større årvåkenhet i tiden etter at noe har truet vår eksistens, mens minner om det som hendte tvinger oss til å konfrontere og bearbeide dødsfallet. Etterreaksjonene avspeiler altså ikke sykdomsprosesser, men reaksjoner som på ulikt vis hjelper oss i tiden etter et dødsfall. 

De vanligste etterreaksjonene etter plutselige dødsfall er:

  • Savn, lengsel og smerte
  • Gjenopplevelser av det som har skjedd
  • Søvnforstyrrelser
  • Skyldfølelse og selvbebreidelse
  • Grubling om hvorfor det skjedd
  • Angst og sårbarhet
  • Konsentrasjons- og hukommelsesvansker
  • Kroppslige plager
  • Irritasjon og sinne
  • Problemer i samspillet med omgivelsene
     

Savn, lengsel og smerte

Det sterke savnet, lengselen og smerten melder seg som oftest sterkest etter begravelsen, når hverdagen skal møtes. Savnet av den døde er allestedsnærværende. Det er både det fysiske fraværet av kroppskontakten, men ikke minst er det fraværet av alle de aktivitetene i hverdagen som knytter en til den døde. De fleste etterlatte forteller at den tyngste tiden kommer når omgivelsene ikke viser så mye oppmerksomhet lengre, når andre begynner å forvente at ”nå må da hun/han begynne å se fremover.” Etterlatte kan selv ha forventninger til at ”nå må jo det begynne å bli lettere”, samtidig som det kan gå andre veien. For svært mange er tiden fra tre til tolv måneder etter dødsfallet den tyngste perioden. Hele tiden omgis en av minner om den døde, og alle høytider, årstider og årsdager (fødselsdag, dødsdag, evt. bryllupsdag, m.m.) oppleves for første gang uten den døde. Sterkt savn svekker arbeidsglede og arbeidsmotivasjon og gjør det vanskeligere å arbeide. 

Gjenopplevelser

Deler av det som skjedde i forbindelse med dødsfallet kan ha brent seg inn for etterlattes indre øye, eller om de ikke var til stede; festet seg som fantasier om hva som foregikk og hvordan deres kjære døde. Andre ting som fester seg sterkt kan være: telefonsamtalen med den triste beskjeden, presten eller politiet som kom på døren med dødsbudskapet, ventingen på beskjed, det siste de sa til eller gjorde sammen med den døde m.m. Skjedde dødsfallet som følge av sykdom kan det være sterke øyeblikk under sykdomsperioden som har ”brent seg inn”. Gjenopplevelser av disse minnene eller fantasiene kan være plagsomme, og de kan komme uten at etterlatte opplever at de har kontroll med dem. Skjer dette på arbeid, igangsettes sterke følelser som kan medføre vansker med å konsentrere seg, og gjør det vanskelig å utføre arbeidsoppgaver.

Søvnforstyrrelser

Ofte kommer tankene på tapet og den døde sterkere når etterlatte legger seg, slik at de får søvnforstyrrelser. De fleste strever med å sovne fordi disse tankene gjør kroppen urolig. Noen sovner greit, men våkner tidlig på morgenkvisten uten sjanse til å få sove igjen. Om søvnkvaliteten går ned over en lengre periode kan det lett føre til at andre etterreaksjoner forverres. En del opplever mareritt, gjerne så ubehagelige at de utsetter å gå og legge seg. Med dårligere eller mindre søvn enn vanlig kan kvaliteten på utført arbeid svekkes og i tillegg orker en ikke å gjøre så mye.

Skyldfølelser og selvbebreidelser

Ikke sjelden oppleves selvbebreidelser og skyldfølelser, selv om det ikke er noe ytre grunnlag for disse. “Hva kunne jeg ha gjort for å hindre det som skjedde?” Slik “hvis bare...” tenkning er vanlig, spesielt etter plutselige dødsfall. Etter selvmord er slike tanker spesielt sterke, og etterlatte kan trenge faglig hjelp om de ikke får grep om tankene. Mange angrer ting de har sagt eller gjort i forhold til den døde, eller de tenker på ting de så gjerne skulle ha sagt til vedkommende. Ikke få grubler over eller leter etter en hensikt og mening med det som skjedde, og noen ganger er de opptatt av om det som skjedde er en straff for noe. Ved barnedødsfall er også skam en vanlig reaksjon; ”Jeg klarte ikke å ta vare på barnet mitt.” 

Selvbebreidelser kan også ha en viktig funksjon, i alle fall like etter dødsfallet. Når vi grundig gjennomgår alt vi kunne/ikke skulle ha gjort, tenkt eller sagt, arbeider hjernen med å trekke ut informasjon fra våre erfaringer som kan være til nytte senere i livet. Om vi ikke hadde denne mekanismen ville vi ikke ha kunnet lære av feil, endre vår atferd og utvikle oss som art. I utgangspunktet er dette derfor en viktig mekanisme for å lære av erfaring, og det er først når vi fortsetter med selvbebreidende tanker etter at all erfaring er ”hentet ut”, at mekanismen blir selvdestruktiv. Derfor er det viktig å respektere at det ofte vil komme en slik selvransakelsesperiode like etter et dødsfall, at dette må få sin tid. Det først er etter flere uker at vi kan vite om mekanismen har låst seg fast og etterlatte trenger ytre hjelp for ikke å bli værende i selvfordømmelse.


Grubling om hvorfor det skjedde

For mange følger grubling i kjølvannet av dødsfall. Den kan produsere skyld- og selvbebreidelser som beskrevet over, men kan også ha annet innhold. Spesielt etter plutselige dødsfall eller dødsfall som er forårsaket av andre (ulykker, mord og selvmord), er dette svært vanlig. ”Hvordan kunne det skje?” ”Og hvorfor skjedde det med han eller henne?” Grubling er ofte knyttet til selvbebreidelser og skyldfølelser. Mange selvmord skjer uten at den døde har etterlatt seg selvmordsbrev. Dødsfallet kommer, slik etterlatte opplever det, som lyn fra klar himmel. Da er det vanskelig å legge tankene på hvorfor unna. Grublerier forbruker svært mye mental energi og svekker ens arbeidskapasitet. 

Angst og sårbarhet

Økt angst og frykt er en annen svært vanlig reaksjon. Angst og frykt etter dødsfall avspeiler ofte økt sårbarhet: “Det har skjedd ett dødsfall, hvorfor skulle det ikke skje ett til?” Fra å være en trygg plass å ferdes i, oppleves verden som utrygg. Er det et barn som døde og en har andre barn, er angsten for at noe skal skje med dem noen ganger nesten ikke til å holde ut. Om dødsfallet skjedde plutselig kan etterlatte oppleve at kroppen er satt i alarmberedskap og alle forandringer i omgivelsene, fra smell til plutselige bevegelser, blir avlest som fare og utløser en reaksjon. Mange etterlatte får sin utrygghet forsterket ved at de leser aviser, ser nyheter etc. med nye og vaktsomme øyne, og legger merke til at ”det skjer jo så mye mer nå enn tidligere”. Mange i omgivelsene gjør det ikke bedre når de forteller etterlatte om sine egne eller andres tap, ofte fordi de tror dette er til hjelp. Det gir etterlatte en opplevelse av at dødsfall skjer ofte og utryggheten forsterkes. All engstelse innebærer et høyt energiforbruk, svekket oppmerksomhet og muligheter for reduksjon av arbeidskapasitet.

Konsentrasjon- og hukommelsesvansker

Sorg innvirker på konsentrasjon og hukommelse. Mange tenker at de er i ferd med å bli tidlig senile, gale eller at deres tankeevne er blitt permanent svekket. De forteller at de ordner livet sitt ved hjelp av å skrive beskjeder til seg selv på ”post-it-lapper” for å huske daglige gjøremål. Hva som er årsakene til disse tankemessige vanskene er usikkert, men de kan henge sammen med at den høynede beredskapen for å oppdage fare bruker mye av hjernens informasjonsbehandlings-kapasitet. I tillegg kan påtrengende minner og tanker om tapet som stadig bryter inn gjøre en ukonsentrert, og føre til forsøk på å unngå slike minner og tanker. Dette vil også forbruke hjernens ressurser og mindre av disse blir tilgjengelige for andre arbeidsoppgaver. Senket tanketempo som følge av tristhet kan også bidra. Uansett årsak er det mange som forteller om svekket korttidshukommelse og problemer med å holde tankene samlet om oppgaver som krever komplisert tankevirksomhet. 

Fordi slike problemer kan vedvare over lang tid kan de skape vansker i arbeidssituasjonen. Både vansker med å treffe beslutninger, få arbeid unna og en økning i feilhandlinger, kan forekomme. Kolleger og ledere som ikke forstår denne sammenhengen kan irritere seg over at oppgaver blir glemt, tar lengre tid å utføre eller ikke har samme kvalitet som før. For de som opplever mye av akkurat disse reaksjonene er det vesentlig at arbeidssituasjonen tilpasses den midlertidig svekkede kapasiteten, slik at ikke etterlatte sliter seg ut med å forsøke å greie sine oppgaver som før. God forståelse og ivaretakelse fra arbeidsleders side vil kunne bidra til at medarbeideren opplever seg mer velkommen og kommer raskere tilbake i arbeid.

Kroppslige plager

Mange etterlatte opplever ulike kroppslige plager som økt tretthet, manglende energi, dårlig matlyst, anspenthet, hodepine og uro i mage/tarm. Om en daglig går og uroer seg og er på vakt mot ting som kan skje er det svært energikrevende, og gir tretthet. Det er likevel ikke en tretthet som gjør at en sover godt. Kombinert med dårligere søvn, mange og til dels forvirrende tanker, og dårligere matlyst er det ikke så rart at mange opplever energiløshet. Smerte og verk i muskler og plager med fordøyelsen er ikke uvanlig. En del etterlatte sier at de lettere får influensa og forkjølelse, noe som kan reflektere at immunsystemet ikke fungerer så bra. Med slike plager må det forventes noe mer arbeidsfravær.

Irritasjon og sinne

Irritabilitet, utålmodighet og sinne er også vanlige reaksjoner. Mange mener dette skyldes noen av de forhold som er nevnt over; at reaksjonene kommer som følge av at en tappes for energi, sover dårligere etc. Det er også slik at den sensitiviteten en har for omgivelsenes reaksjoner og den endring i verdier som mange opplever, gjør at etterlatte stiller andre krav til sine sosiale omgivelser enn før, og derfor lettere kan bli irriterte eller sinte. Noen ganger er det et berettiget sinne mot den som var ansvarlig for dødsfallet, enten det var en trafikkulykke, en sykehustabbe, et mord eller en person som tok sitt liv. Andre har sinne mot et helsevesen de ikke synes gjorde sitt arbeid godt nok, eller som påførte dem store ekstrabelastninger. 

Problemer i samspillet med omgivelsene

Mange etterlatte opplever at arbeidskolleger og andre viser stor forståelse den første tiden etter et dødsfall, men at oppmerksomhet og støtte raskt avtar. Derfor kan det over tid bli et nokså anspent forhold til familiemedlemmer, venner eller arbeidskolleger, hvor de etterlatte opplever at andre i liten grad forstår hvordan de reagerer. Ikke få etterlatte opplever at andre mennesker trekker seg unna og ikke bryr seg, mens virkeligheten kan være at de ikke vet hvordan de skal hjelpe eller selv er så berørt at de ikke orker å ta kontakt. Dersom etterlatte i tillegg opplever mangel på forståelse og omsorg på arbeidsstedet, er ikke veien lang til sykemelding. Resten av dette heftet vil forhåpentligvis være med å forhindre dette.