Ta aktivt kontakt

I vårt møte med mennesker som har opplevd tap av en nær person er det ikke uvanlig at vi ikke vet hva vi skal si eller hva vi skal gjøre. På en måte blir vi handlingslammet, og ofte unnlater vi å gjøre noe i det hele tatt. Faktisk er det slik at mange etterlatte opplever at omgivelsene trekker seg unna. Dette gjelder spesielt etter plutselige dødsfall. Ingenting er mer smertefullt enn å bli overlatt til seg selv i en slik situasjon, uansett om motivene er at en ikke vil plage unødig, eller at en ikke vil røre ved noe som en tror de rammede forsøker å glemme. Erfaring fra møtet med mange etterlatte har vist at det nesten aldri blir opplevd negativt at en tar aktivt kontakt og viser at en er villig til å støtte og eventuelt også snakke om det som har hendt. Derimot oppleves det å trekke seg unna som svært negativt:

 

"Jeg synes hun som jeg jobbet side ved side med taklet det veldig dårlig. Jeg forventet at hun skulle spørre meg. Jeg forventet at hun skulle komme og ta i meg og riste i meg og være til stede for meg. Men det gjorde hun overhodet ikke, hun bare trakk seg unna. Hun torde ikke å gå inn i denne saken. Men jeg måtte prate om det, men følte hele tiden at hun trakk seg unna som nærmeste kollega." (etterlatt kvinne)

 

Hva bør en unngå å si?

Dersom du som leder møter en ansatt i sorg er det en del kommentarer og fraser du bør forsøke å unngå å bruke. Det gjelder først og fremst kommentarer som har det fellestrekk at de reduserer betydningen av det tapet personen har opplevd. Eksempler på dette vil være:

  • Tiden leger alle sår
  • Du har jo de andre barna
  • Du skal jo være glad du overlevde
  • Du har jo de andre å leve for
  • Du har jo livet foran deg
  • Du er jo sterk, så dette klarer du
  • Du får bite tennene sammen og se fremover   

 

Unngå også å fortelle om andre som har det like ille eller enda verre. Det synes nesten å være en allmennmenneskelig mekanisme at vi begynner å fortelle historier om andre i tilsvarende eller verre situasjoner når vi samtaler med noen som har opplevd noe vondt. Det kan godt være at de etterlatte selv vil sammenligne seg med andre, men forsøk å unngå slike former for velmenende, men lite hjelpende støtte. Ikke si “Jeg forstår hvordan du har det.” Dette er tomme ord, og viser at du ikke fatter hvor dyp smerten eller savnet kan være. Du bør også unngå å komme med velmenende råd tidlig i en sorgperiode. Selv om rådene uttrykker hva som har vært til hjelp for deg eller noen du kjenner, kan dette bli en ekstra belastning for den etterlatte. 

 

Et forhold som etterlatte opplever som smertefullt og støtende er alkoholpåvirkede kolleger eller ledere som ved bedriftstilstelninger begynner å snakke om den døde eller sorgen. Da blir de sentimentale og vil beklage at de ikke har stilt opp mer eller de sier hvor lei seg de er over det som har skjedd. Ved siden at dette ødelegger stemningen både for etterlatte og andre som er til stede, er det ubehagelig og vanskelig å takle. Dette kan ledere forebygge ved å si noen ord til kolleger i forkant av firmatur, julebord eller lignende.

 

Hva kan være bra å si?

Når vi har advart mot å bruke frasene som nettopp er gjennomgått, er det på sin plass å si noe om hva en kan si som bygger bro mer enn skaper avstand etter et dødsfall. Du kan si:

Er det noe spesielt jeg kan gjøre for å være til hjelp for deg?

  • Jeg tenker på deg
  • Jeg er her om du trenger meg
  • Om du ønsker å snakke om det som skjedde, så kan jeg lytte
  • Hvis du trenger selskap så kommer jeg 
  • Jeg vil gjøre mitt beste for å forstå hvordan du har det
  • Tiden leger ikke alle sår, men jeg har hørt at fagfolk sier at den er en venn
  • Jeg bryr meg virkelig om hvordan du har det
  • Om du merker jeg glemmer hva du har opplevd, så minn meg på det

 

Slike utsagn krever selvfølgelig at en virkelig mener det en sier. Etterlatte skiller fort det som kommer fra hjertet og det som er uekte. Mener en ikke det en sier kan det gjøre vondt verre med slik oppmerksomhet.

 

Møte andre i samme situasjon

Noe av den beste form for støtte som etterlatte opplever er å samtale med andre som har vært i en tilsvarende situasjon. Da får de en mulighet til å høre om hvordan det var for andre, og får støtte av noen som helt sikkert forstår hvordan de har det. Om du selv eller noen andre arbeidskolleger har vært i tilsvarende situasjon og du ønsker å hjelpe eller etablere kontakt mellom den etterlatte og en i samme situasjon, er det viktig å huske på at vi alle reagerer forskjellig, og at vi kommer oss igjennom slike hendelser på ulik måte. Vi kan ikke eksportere eller presse på andre vår måte å håndtere dette på. Vanligvis er etterlatte først rede for slik støtte når det er gått over en måned, fordi de ikke makter å forholde seg til andres sorg og erfaring når de har mer enn nok med sin egen. Å tipse den sørgende om relevante etterlatteorganisasjoner som for eksempel LUB - Landsforeningen uventet barnedød eller LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord, kan uansett være et godt tiltak slik at den etterlatte eventuelt kan nyttiggjøre seg av deres tilbud på et senere tidspunkt.

 

Åpenhet og samtalestøtte

Svært mange etterlatte har behov for å snakke om og dele tanker om det som opptar dem store deler av døgnet. Dersom de går tidlig ut i arbeid etter dødsfallet vil behovet for å ha noen å snakke med i løpet av arbeidsdagen ofte være stort. Likevel er det mange etterlatte som ikke klarer å ta initiativ og starte samtalen, og de er usikre på om de belaster utenforstående for mye. Mange etterlatte føler seg derfor mindre masete dersom initiativet til å snakke om avdøde kommer fra en arbeidskollega og ikke dem selv. Aller viktigst er det å bli møtt på egne behov og premisser. Den største hjelpen for etterlatte er derfor å få lov til å ”være på arbeid og bruke kolleger ved behov.” Selv om arbeidskolleger kjenner hverandre rimelig godt, kan den enkeltes behov være vanskelig å fange opp fordi reaksjonene etter dødsfallet skaper vanskelig og ukjent terreng for alle parter. Gjennom at etterlatte kommuniserer sine behov for hvordan de ønsker å bli møtt, gjør de også kolleger tryggere og mer kompetente til å støtte. 

"Ja, hadde jeg ikke fått tydelige signaler så ville jeg ha trukket meg tilbake tror jeg." (kollega etter dødsfall i bedriften)

Hvor mye etterlatte åpner seg henger ofte sammen med type arbeidsplass og det forholdet etterlatte har hatt til kolleger og ledelse forut for dødsfallet. Arbeid i en liten familiebasert bedrift kan være svært forskjellig fra kontorarbeid i et hektisk kontorlandskap. Uansett er det ofte holdningen og forståelsen blant arbeidskolleger og ledelse som avgjør hvor komfortabel etterlatte kjenner seg for å samtale. Dessuten vil noen etterlatte ha lettere for å åpne seg enn andre, og det vil variere i hvilken grad de har behov for å snakke med kolleger om det som har skjedd. Man skal også respektere at noen ikke har behov for, eller klarer å snakke om det som har skjedd. I slike tilfeller kommer man langt med å vise omsorg og anerkjennelse av sorgen på andre måter; en e-post, en klapp på skulderen eller en klem kan varme like mye som gode ord. Er relasjonen nær nok, gjør man sjelden en feil ved å tilby sin støtte og høre om den etterlatte ønsker å snakke om det som har hendt.