Det er spesielt tre forhold som er viktige for hvordan foreldre håndterer en ny graviditet emosjonelt; oppfølging etter barnets død, hvor raskt de ble gravide igjen og hvorvidt de har hatt en fast kontaktperson og /eller oppfølgingsplan ved nytt svangerskap.

Undersøkelser har vist at kvinner som mister barn før uke 25 i svangerskapet får mindre tilbud om hjelp og støtte i form av samtaler og grupper fra sykehus. Mange av disse kvinnene sliter mer med angst, katastrofetanker og tilknytningsproblematikk enn kvinner som mister mot termin.

Alle, enten de har mistet tidlig eller seint i svangerskap eller har opplevd at barnet levde en stund før det døde, må få god oppfølging etter dødsfallet. Generelt sett er det viktig at mor og far får så god informasjon og så gode svar som mulig omkring ny graviditet.
 

Det er særlig fem forhold som er avgjørende for god oppfølging under nytt svangerskap:

  • Forståelse og respekt  

For foreldre som har mistet et barn i dødfødsel vil alltid minnene om barnet være forbundet med oppholdet på sykehuset – både på godt og vondt. Mange går inn i nytt svangerskap med svekket tillit til helsevesenet. Det er derfor viktig å ta foreldrenes frykt på alvor selv om det klinisk sett ikke er noe risikosvangerskap. Foreldrene har behov for å bli sett og hørt, og emosjonell oppfølging blir vel så viktig som klinisk oppfølging. Det er ikke store grep som må til for at svangerskapet, fødselen og tiden med nytt barn blir en så god opplevelse som mulig. Tilrettelegging basert på kvinnenes opplevelser og erfaringer og noe fleksibilitet fra helsevesenets side, kan utgjøre den store forskjellen. Det å tilby ekstra kliniske undersøkelser ved behov er uttrykk for forståelse og respekt for deres situasjon.

  • Inkludering av far

En tydelig inkludering av mannen er sentralt for å ta mannens sorg og angst på alvor.  På samme måte som kvinner er menn redde for at barnet ikke skal vokse opp, og flere er redde for at kvinnen kan dø under fødselen på grunn av komplikasjoner. Det er avgjørende at helsepersonell henvender seg direkte til mannen og spør hvordan han har det og gir rom også for hans følelser og tanker. Mange opplever å få rygg- og magesmerter, søvnproblemer, vektøkning, hodepine etc. Dette er ofte symptomer på sorg og smerte og som noen kan trenge hjelp til å sette ord på og forstå.

  • Tilgjengelighet og kontinuitet

Kontinuitet er viktig. Kartlegging av omstendighetene rundt tidligere dødfødsel, tiden etter, milepæler og merkedager bør journalføres. Det er også en stor fordel om kvinnene har en fast kontaktperson i det nye svangerskapet, gjerne ved en person som tar ansvar for kontinuiteten i oppfølgingen helt fra starten av. Foreldrene bør kunne ta kontakt med sykehuset ved behov. Terskelen for å ta kontakt med sykehuset ved mistanke om at noe er galt er langt lavere for mange kvinner som tidligere har mistet barn. En «åpen dør»-politikk oppleves godt når redselen tar overhånd. Å vite at man har tilgang på hjelp dersom man skulle trenge det kan gi en følelse av kontroll som fører til at man kanskje ikke trenger å ta tilbudet i bruk.

  • Forutsigbarhet

Foreldre har behov for forutsigbarhet i det etterfølgende svangerskapet. Sykehuset bør, der kvinnen ønsker det, overta oppfølgingen så tidlig som mulig og det bør settes opp en oppfølgingsplan. Denne vil være noe avhengig av årsaken til dødfødselen eller barnets død etter fødsel og kvinnenes individuelle behov. Tidspunkt for kontroll rundt alle milepæler bør være en del av planen. Medbestemmelsesrett over timing av fødsel og forløsningsmetode er viktig for å redusere usikkerhet og stress og bør derfor tas opp i en samtale tidlig i svangerskapet. For mange kvinner er det utenkelig å gå frem til termindato.

  • Trygghet

Det er viktig at foreldrene føler trygghet rundt oppfølgingen i det etterfølgende svangerskapet. Dette kan gjøres:

  • Tidlig ultralyd for å få bekreftet liv
  • Mulighet for infeksjonstesting
  • Ekstra ultralyd
  • CTG ved behov
  • Mulighet for innleggelse mot slutten av svangerskapet


Slike tiltak kan gi en økt trygghetsfølelse. Det samme kan sparketelling og forsikring om at barnet kan forløses med keisersnitt dersom det oppstår komplikasjoner under fødsel.


Fødselen

For mange er det viktig å snakke seg igjennom den forestående fødselen med sykehuset i god tid før forløsningen. Kanskje trenger foreldrene å besøke fødeavdelingen som en del av sine mentale forberedelser. De fleste har behov for at fødselen skal være forutsigbar og kontrollert. Har foreldrene tidligere mistet barnet nær termin uten at det var noe synlig galt med barnet, er det svært viktig for mange at de innlegges eller fødselen igangsettes før dette tidspunktet i ny graviditet. Det er en stor psykisk belastning å vente på at noe lignende kan skje igjen.

Generelt øker foreldres stress- og angstnivået på slutten av svangerskapet. Mange opplever at denne redselen nesten ikke er til å bære. Måten sykehuset håndterer den forestående fødselen på har stor betydning, også for foreldrenes psykiske helse i eventuelt senere svangerskap. 

Få av dem som har mistet ved termin går i spontan fødsel ved nytt svangerskap. De fleste har normalfødsel, gjerne med planlagt induksjon (igangsetting av fødsel). Andre har planlagte keisersnitt. Avgjørelse om bruk av keisersnitt knyttes i hovedsak til medisinske grunner. Enkelte ganger foreslås keisersnitt på grunn av mors psykiske tilstand. Noen opplever at fødselen ender med hastekeisersnitt. Det er viktig for kvinnen å snakke med legen sin i forkant av fødselen slik at hun er best mulig forberedt på hvordan den vil forløpe og hva som vil skje dersom det oppstår komplikasjoner.

Dersom det inngås avtaler om hvordan fødselen skal forløpe, er det viktig at disse er kjent for alle som skal bidra under fødselen og at de overholdes. Behovet for kontroll, informasjon og forståelse er avgjørende faktorer for å redusere foreldrenes stress- og angstnivå. Foreldrene trenger å bli sett og hørt med sine bekymringer og å møte respekt for sine erfaringer. For dem er det ingen rutine å føde et levende barn, og dette må tas på alvor av helsepersonell. Dersom komplikasjoner oppstår under fødselen, forsterkes behovet for ekstra omsorg og helsepersonell utfordres til empatisk tilstedeværelse. Har man mistet et barn i sykdom etter fødsel eller i krybbedød kan et barn som blir lagt i respirator eller lignende være sterke triggere for redsel og frykt.

For mange kan det være viktig å få snakket igjennom fødselen, både den forrige og den de akkurat har gjennomlevd. Da kan de få sortert ut hva som skjedde og ikke skjedde, og de kan få mulighet til å stille spørsmål om det man lurer på. Dette kan hjelpe foreldrene til å få bearbeidet hendelsene.

«Jeg følte vel når jeg ser på det i ettertid at jeg hadde en slags fødselsangst. Jeg var opptatt av å skulle ha kontroll - og det er ikke lett når det gjelder fødsler og i tillegg en fødsel på et stort regionssykehus vi snakker om. Jeg fikk det vel egentlig som jeg ville til slutt, selv om ingenting ble lovet underveis – det gjør de jo ikke på dette sykehuset. Fødselen (indusert i uke 38) ble jo veldig rask og intens, og lettelsen stor når sønnen vår kom til verden med et hyl».
Mor, mistet i dødfødsel