Barseltid uten barn

Det å miste et barn i svangerskapet, ved fødsel eller i barseltiden er preget av stort fysisk og psykisk kaos.  Voldsomme svingninger i følelser, fysiske smerter etter fødsel og mange valg og avgjørelser rundt avskjed og begravelse av det døde barnet preger den første tiden etter katastrofen. Mors kropp er i konstant beredskap med melkespreng, blødninger, etterrier, fordøyelsesproblemer og hormonelle forandringer. En barselkvinne uten barn opplever ofte sterke psykiske forandringer fordi sorg og savn over ikke (lenger) å ha barnet hos seg krever mye energi. Følelser som skam, skyld, sjalusi, mislykkethet, angst, sinne og bitterhet er alle normale følelser både hos mor og far.

Mange kvinner opplever det som svært ubehagelig å leve i sin egen kropp, særlig etter dødfødsel eller barnedød rett etter fødsel. Overskudd til å trene for å finne tilbake til kroppen, er fraværende. Det kan være vanskelig å delta i barselgym eller andre sosiale sammenhenger. Da er det viktig å huske på at det å gå en tur, gjerne sammen med partner eller en venn, både er fin mosjon og ofte gir rom for gode samtaler.

Dyp sorg fører til utmattelse og det kan være vanskelig å samle krefter til daglige gjøremål og aktiviteter. Konsentrasjonen svikter og tanken på å vende tilbake til jobb og kollegaer som ikke vet eller forstår, kan være tung. Som del av sorgen kommer skyldfølelsen: «Gjorde jeg noe galt? Er jeg ikke god nok? Hva vil nå skje med meg eller andre jeg er glad i?»


Barselpappa uten barn

Fedre merker ikke på samme måte fysiske ettervirkninger, men de psykiske kjenner de ofte svært godt. En del menn er sinte og opptatte av å plassere ansvar. Samtidig tar menn ofte praktisk ansvar og rollen som omsorgsperson overfor mor. Helsepersonell forsterker gjerne denne rollen ved å henvende seg til far som den som «kan ordne opp».

De fleste menn er raskere tilbake i jobb enn partneren, noe som kan tolkes som at sorgen ikke preger menns hverdag like intenst eller like lenge. Dette betyr ikke at menn ikke sørger. Menn har ofte andre uttrykk og strategier for å uttrykke og mestre sorg. Mens mange kvinner har større behov for å snakke om det som har skjedd og hvordan hun har det, tar menn oftere «time out» fra sorgen og er mer handlingsorienterte. Jo mer foreldre vet om ulike måter å sørge på, desto mer kan de forstå hva som skjer og selv ta kontroll over egen sorgprosess (se mer i heftet «Parforhold og sorg ved tap av barn» utgitt av LUB).           

«Vi snakker ikke så mye om gutten mer nå, men da jeg nylig lurte på hvorfor, sa han at han ble så veldig trist av det mens jeg bare synes det er flott å snakke om den fine gutten vår».
Mor, 2 år etter guttens dødfødsel
 

Vente eller ikke vente?

Tanken på et nytt barn kommer ofte veldig raskt, samtidig som paret er i dyp sorg. Denne tanken etterfølges gjerne av uro og frykt: «Tenk om jeg ikke blir gravid igjen? Hvilke konsekvenser har det for et nytt svangerskap at vi har mistet et barn? Vil et nytt barn gjøre sorgen lettere å bære?»

Noen opplever sorgen som en så stor belastning på parforholdet at de ikke tør ta sjansen igjen. For andre kan angsten for hva som kan skje bli så sterk at de ikke våger flere svangerskap. De orker ikke å utsette seg for risikoen for å oppleve det samme en gang til. Andre klarer ikke å bli gravide igjen, selv om ønsket om et barn er stort. Det å ikke få et nytt barn kan være en stor belastning og gi nye tapsopplevelser.

Tanken på et nytt barn kan skyve bort den umiddelbare sorgen og gi trøst og håp. Dette handler ikke om å erstatte barnet som døde, men å oppfylle ønsket om å være foreldre, å fylle de tomme armene, en følelse av å gi livet en ny sjanse. Nye spørsmål melder seg gjerne like raskt: «Tør vi å tenke på å få et nytt barn? Og når bør vi bli gravide igjen?»

Medisinsk sett er det ingen klare råd, og rådene fra helsevesenet varierer. Kvinnens hormonelle syklus må komme i balanse før ny graviditet. Dette skjer gjerne i løpet av noen få måneder. Det er imidlertid de psykiske aspektene som er avgjørende for når foreldrene vil og tør prøve å bli gravide igjen. Sammen med andre stressfaktorer kan det å være i sorg være så belastende at kroppen ikke er mottakelig for å kunne bli gravid. For dem som ønsker å bli raskt gravide igjen, kan dette øke stresset og føre til at det blir enda vanskeligere å bli gravid. Det å stoppe opp og sortere vanskelige følelser, enten sammen med andre etterlatte foreldre eller fagpersoner, kan hjelpe i en slik situasjon.

«Alt dreide seg om å bli gravid igjen – jeg satte livet mitt på vent.»
Mor, mistet i fødsel

En del foreldre erfarer i ettertid at de helst skulle ha ventet noen måneder med å bli gravid igjen fordi de motstridende følelsene under svangerskapet var så utmattende. Det er komplisert å skulle sørge over det døde barnet samtidig som en skal glede seg over det neste som er i vente.

Andre forteller at det å få et barn til var det eneste riktige å gjøre for å komme seg igjennom sorgen. Det ga dem et annet fokus og litt «fri» fra sorgen og meningsløsheten. Like fullt oppleves ofte svangerskapet som tøft fordi angst kan overskygge gleden over å bære på et nytt liv, og følelsesmessig distanse hindrer tilknytning til barnet.

Ønsket om å bli raskt gravide igjen, kan også være motivert av et ønske om å «skru tiden tilbake». Et håp om at et nytt barn kan fylle tomrommet og gi mening i meningsløsheten kan være en viktig drivkraft. Også følelsen av frykt for at dette var «min eneste sjanse til å få barn» er sterk hos mange, særlig førstegangsforeldre. Dette kan føre til et sterkt fokus og press på at man må lykkes og derfor raskt vil sette i gang igjen. Et slikt ønske gjør at man ikke skyr noen midler for å sikre rask graviditet.