Å få en positiv graviditetstest, kanskje etter flere måneder med prøving, beskrives av mange som at en byrde letter fra skuldrene. Graviditeten bekrefter at man er en fruktbar og fullverdig kvinne som kan bli gravid igjen. Men, gleden og lettelsen over å oppdage at man er gravid kan ganske raskt avløses av negative følelser som panikk, redsel for at det skal gå galt igjen, en uventet tomhet og en sterk skyldfølelse overfor barnet som døde. Jo kortere tid det er mellom svangerskapene, desto større sannsynlighet er det for at disse følelsene kommer.

Å være gravid igjen beskrives som en følelsesmessig berg- og dalbane. Ofte preges svangerskapet av uro og følelser som usikkerhet og glede, redsel for å knytte seg til barnet, skyldfølelse, overveldende kjærlighet og panikk.  Samtidig som det nye barnet kan innebære håp og forventninger om et liv som igjen gir mening, distanserer mange seg fra barnet i magen i redsel for at det også skal dø – gjerne etterfulgt av dårlig samvittighet for ikke å klare å knytte seg ordentlig til barnet


Å holde graviditeten skjult

Foreldre til et dødt barn går inn i ny graviditet med ekstra bagasje. Hele svangerskapet vil kunne være preget av forbehold om et levende barn i den andre enden. Enten foreldre har mistet et barn i dødfødsel, ved fødsel eller etter å ha levd en stund, vil barnet som døde også være med inn i det nye svangerskapet. Foreldre ønsker ikke at han eller hun skal glemmes selv om de venter et barn til. Det oppleves som vanskelig når omgivelsene snakker om barnet som skal komme istedenfor barnet som døde.

Mange holder derfor graviditeten skjult for omgivelsene så lenge som mulig for å unngå positiv oppmerksomhet. På et tidspunkt blir det synlig for alle at et barn til er på vei. Da blir det viktig å sette grenser for hva det er komfortabelt å dele med andre. Det kan være lurt å snakke med kollegaer, venner og familie om hvordan det føles og være åpne om de følelsesmessige kontrastene.

«Då eg hadde passert 22 veker av graviditeten og enno ikkje kjend på den gleda eg har hatt i tidlegare svangerskap, og tore å førebu meg på noko som helst fordi eg var så usikker på resultatet, måtte eg ta eit val. Eg bestemde meg for å gleda meg over den tida eg var i, tora å tru at dette skal gå godt, og gjera ting som eg hadde lyst til. For å halde det, valde eg å seia det høgt til dei rundt meg, og ikkje la graviditeten hindre meg i ting som eg kjenner gjer meg godt».
Mor til dødfødt gutt, i nytt svangerskap fire år senere

Vi vet at kvinner med tapsopplevelser har høyere risiko for depresjon og posttraumatisk stresslidelse i det etterfølgende svangerskapet enn kvinner uten tapserfaring. En etterfølgende graviditet er ofte preget av stress, angst og katastrofetanker. Det er ikke uvanlig å planlegge fødselsannonsen parallelt med dødsannonsen. Det er vanskelig å stille seg på utsiden av angsten. Det å ha mistet et barn betyr ofte en generell redsel for tap av det nye barnet i lang tid. Undersøkelser viser imidlertid at for kvinner som har mistet i andre trimester av svangerskapet vil ofte hele svangerskapet være preget av angst, mens kvinner som mistet mot termin gjerne har en noe lettere periode i andre trimester. Generelt kan etterlatte foreldre oppleve økt angst i forbindelse med ordinære svangerskapskontroller; tenk om det har gått galt igjen?

Alderen på barnet som døde vil ofte representere en magisk grense, enten dette er i svangerskapet eller sped- og småbarnstiden. Dersom barnet døde i uke 35 i svangerskapet, erfarer mange at intensiteten i vonde og ofte skremmende følelser øker rundt denne tiden i det nye svangerskapet. På samme måte vil det å ha mistet et tre måneder eller tre år gammelt barn kunne gjøre tiden rett før og rundt denne alderen spesielt tøff.  Det døde barnets alder en magisk grense, vil man «overleve» alderen på det døde barnet?