Endelig er tiden kommet! Det nye barnet er født og det lever. Det var målet for en lang og vanskelig tid. Men lykken kommer ikke automatisk med et nytt barn. For mange er barseltiden en ny tid med uro. «Kan vi virkelig tro på at vi kan klare dette?  Vi har mislyktes før, kanskje vi ikke er gode nok foreldre?»

Husk at alle nybakte foreldre føler seg usikre, spesielt første gang. Når man har mistet et barn forsterkes disse følelsene kraftig. Man føler behov for alle de hjelpemidler som finnes, man vil overvåke barnet og jobber hardt for å skape ro og trygge omgivelser for barnet.

Frykten for krybbedød er stor hos de fleste. Behovet for å sjekke barnets pust gjentatte ganger i løpet av natten er vanlig i begynnelsen, noe som fører til lite søvn og utmattelse hos mor/far. Noen velger derfor pustealarm, baby call etc. dersom barnet sover for seg selv, andre opplever dette som en stressfaktor. Noen mødre sender far ut for å sjekke barnet i sengen eller i vognen av frykt for å skulle være den første som finner barnet livløst. Andre velger samsoving for å være sammen med barnet hele tiden, men stresses kanskje av frykten for å skulle kvele barnet i foreldresengen.

For mange er også sykdom hos spedbarnet forbundet med frykt. I tiden rett etter fødsel, vil selv en lett forkjølelse kunne føre til at foreldre frykter at det verste skal kunne skje. Noen begynner å planlegge barnets begravelse. Dersom man blir for overbeskyttende, kontrollerende eller engstelig kan dette bli problematisk for resten av familien og være psykisk belastende. Derfor er det viktig å finne løsninger for å håndtere egen bekymring og uro, både av hensyn til seg selv, sin partner og barnet. Les mer om dette på under Selvhjelpsmetoder.

Når foreldre får et barn som lever, opplever mange et sterkt savn etter barnet som døde. Noen sliter med å skille det nye barnet fra det barnet som døde og overfører det døde barnets personlighet til det nyfødte barnet. Andre får dårlig samvittighet for at de nå kan være praktiserende mamma og pappa og for at de kjenner glede over et nytt barn. Det er nå de skjønner hva tapet av et barn innebærer.

«Jeg hadde dårlig samvittighet for sønnen min i starten. Klarte ikke å synge vuggevise til veslesøster, måtte synge til dem begge. Jeg har dårlig samvittighet overfor veslesøster for at jeg tenkte så mye på storebror og for at jeg sammenlignet dem».
Mor, mistet i dødfødsel

Når man gjennomlever en livskrise er det naturlig å trenge hjelp og støtte fra andre. Foreldre må oppfordres til å ta imot hjelp og bruk alle omkring seg som kan være til støtte. La andre ta del i ansvaret til de selv har fått tro på at det vil gå bra. Helsestasjonen kan for mange være en viktig støttespiller i tillegg til familie, venner eller naboer.  Foreldrene må signalisere hvilke behov de har for at andre skal kunne hjelpe.


Barnevakt?

Det er vanlig å ikke klare å overlate barnet til en barnevakt den første tiden. Dette handler om en sterk bekymring og uro, og behovet for å være til stede «dersom noe skulle skje». Fordi man har opplevd det verste som kan skje, føler man at nå kan alt skje. Verden er blitt et utrygt sted å være, og man må øve seg på å leve med sin usikkerhet slik at den ikke tar kontroll over eget liv. Dere må selv bestemme tempo for sorgbearbeiding og tilpasninger til et stadig mer normalt hverdagsliv og teste ut grenser for tillit til andre som omsorgspersoner for barnet.


Tilknytning

Etter et svangerskap preget av forbehold, distanse og følelsesmessig kaos, kan det være vanskelig å knytte seg til et nytt barn fordi man ikke tør tro på at det skal kunne vokse opp. Dette er vanlig uavhengig av barnets helsetilstand. Fortsatt kan mange slite med katastrofetanker og angst som også vanskeliggjør en god tilknytning til barnet. Foreldre forteller at de gleder seg over barnet med «forbehold om at det kan dø». For noen kan det ta måneder før man våger å slippe barnet innpå seg. Dersom dette blir et problem som vedvarer må dere søke hjelp hos fastlegen eller på helsestasjonen.


Søsken

Det er viktig å involvere søsken i det nye svangerskapet. Jo mindre barna er, desto mer kan de uttrykke bekymring for at barnet ikke kommer til å leve opp fordi «guttebarn dør jo i magen de». Eller treåringen som har mistet en søster i krybbedød kan si «når hun blir ett år kommer også hun til å dø». Det kan være hardt å høre slike kommentarer, men samtidig gir dette mulighet til å snakke med barna om redselen alle sitter med; at babyen eller andre i familien kan dø. 

Redselen for å miste andre er ofte forsterket etter dødsfall i familien og gjelder både barn og voksne. Derfor kan det at mannen kommer for seint hjem fra jobb eller et barn ikke tar telefonen når foreldrene ringer, utløse panikkreaksjon hos de voksne.

La det være åpenhet om dette og la barn få forklaringer på hva som skjer og hvorfor. Søsken kan oppleve separasjonsangst etter at de har mistet et søsken eller sjalusi overfor barnet som døde og kan derfor ha krevende og klengete adferd. Det å snakke med barnet om at man er like glad i alle barna og trygge barnet på at familien skal være sammen i tiden som kommer er viktig. Det å gi rom for spørsmål og tanker, viser at det er lov å snakke om vanskelige følelser og virker beroligende på både voksne og barn.

Snakk gjerne med barnas barnehage og skole for å gi informasjon og for å kunne få signaler som kan tyde på at søsken har det vanskelig og trenger hjelp.

Les mer om barn og sorg i LUBs informasjonshefter «Når de minste sørger», «Søskenfortellinger», «Skolebarn og sorg» og nettsiden Ungdom og sorg.

Foreldre som mister barn vil alltid ha et barn for lite. Nye barn i familien er aldri en erstatning, men «et barn til». Det å få ett eller flere barn etter å ha mistet, er for mange til hjelp i en sorgprosess og det gir mening og livsinnhold til livet som brått tok en annen vending enn ønsket og forventet. Barnet som døde vil aldri glemmes og savnet vil alltid være der. Men over tid blekner det vonde og minnene om barnet blir en naturlig del av livet. De andre barna som lever gir livet viktig livsinnhold og gjør livet verdt å leve igjen.