Skolebarn og sorg - nettversjon

Alle rundt barna, også besteforeldre, naboer, lærere, venner av familien og venner av barna, kan støtte opp under barnas behov og ønsker.

Det er mange likheter i barns reaksjoner til tross for ulik kulturbakgrunn. De grunnleggende behovene er like. Derfor er det viktig å møte barn fra andre kulturer som opplever sorg og kriser med samme tilbud om støtte og hjelp. Samtidig må vi være oppmerksomme på og ha respekt for ulike reaksjoner, behov og tradisjoner og ta høyde for at misforståelser kan oppstå der det finnes språklige og kulturelle barrierer.

Fortrolighet

Barn trenger å snakke med noen de er fortrolige med og som kan være til støtte over lengre tid. Å ha tillit til at de voksne vil forstå og er til å stole på er sentralt for at barn vil tørre å fortelle det de tenker. Som oftest er en eller begge foreldrene barnas nærmeste fortrolige, men også lærere, helsesøstere eller naboer kan være viktige fortrolige.

Jeg (mor) prøver å støtte og bekrefte barnas tanker. De kan si; jeg vil dø, jeg vil til pappa. Jeg avfeier ikke sånne tanker. Jeg tenker at det er bedre å snakke om disse vanskelige følelsene, så slipper de å sitte alene med tankene sine.

Åpenhet og kunnskap

Det er viktig at de voksne er åpne overfor barna om hva som har skjedd og om sorgens mange uttrykk. Barn vil trenge nye forklaringer og bekreftelser etter hvert som de utvikler seg og forstår mer. Det er derfor ikke nok med åpenhet umiddelbart etter selve hendelsen, men at dette følger barnet oppover i livet.

Barn som har foreldre som er syke eller i en vanskelig livssituasjon trenger å få vite mye om det som skjer. De ønsker å få vite sannheten og bli oppdatert også når det er dårlige nyheter. ”Jeg kan aldri føle meg helt trygg hvis jeg ikke vet akkurat hva som skjer.” Dette kan være vanskelig for foreldre. Det viktigste er at man prøver og gir barna tid til å forstå.

Det er ikke alltid lett for den voksne å svare på spørsmål, like fullt er det viktig å stille seg åpen for spørsmål og svare så ærlig som mulig.

Åpenhet har vært så viktig. Barna mine vet at de kan komme med de tingene de tenker på. Noen ganger har jeg svart at det vet jeg ikke, jeg har ikke svar på alt.

Å holde ting hemmelig er vanskelig. Det er viktig at åpenhet blir møtt med raushet av nærmiljøet, og at skole, venner og venners foreldre støtter opp om barna og familien i stedet for å fordømme. Hvis for eksempel en pappa er kommet i fengsel, kan vi ikke forvente at mammaen klarer situasjonen selv. Her er det viktig, slik det er i alle sorg- og krisesituasjoner, at noen utenfra hjelper til.

Vi trengte hjelp til å takle vanskelige spørsmål, sette ord på det som skjedde og ta bort noe av grunnlaget for skammen.

Barn som opplever skam og tabubelagt sorg (som selvmord, fengsling og vold) opplever ofte stor lettelse når de kan møte andre barn som er i samme situasjon som dem selv. Dette kan få dem ut av ensomheten.

Barn trenger å forstå sykdommen eller grunnlaget for ulykken, fengslingen osv. Barn kan også lure på smitte og arvelighet. Det er viktig med faktabasert informasjon, det gir trygghet og mulighet for å forstå situasjonen. Barn synes ofte det er godt å kunne få møte de/den som behandlet den syke eller døde, eller var til stede da dødsfallet skjedde.

Barn trenger også å få vite at sorg består av mange forskjellige følelser og har mange forskjellige uttrykk. Det å være lei seg, sint eller redd er også normalt i en sorg. Barna trenger også kunnskap om at sorg får kroppslige uttrykk som trang til aktivitet eller stort behov for ro og nærhet.  Barn trenger også ofte å få bekreftet sine reaksjoner og det de gjør for å klare hverdagen eller støtte foreldrene. Ofte bruker de mer energi enn jevngamle på lekser, eller de gjennomfører en bursdag selv om de også er lei seg. Ros barna for det.

Å bli tatt med

Mange foreldre er usikre på hvor mye de skal involvere barna. De er usikre på hvordan barna vil ta det og om det vil plage dem i ettertid. Dersom barnet er godt forberedt oppleves dette som fint for de fleste.

Babyen ble tatt med på sykehuset og vi ble alle med. To venninner av hun på sju år kom opp på sykehuset og fikk se søsteren hennes etter at hun var død, og det har hjulpet ganske mye. Foreldrene var med og helsesøster var der hvis det skulle være noe. Vi var nøye på at det skulle være noen fagpersoner der for vi visste ikke hvordan det ville være for barna, og vi hadde ikke overskudd til å hjelpe dem også. Ungene tok det på en annen måte enn jeg hadde trodd, de tar det mer naturlig.

Å få og gi trøst

Barn trenger å få trøst og de ønsker selv å trøste. Det er ikke alltid lett å vite hva man skal si for å trøste.

Til å begynne med prøvde jeg å trøste og si noen velvalgte ord, men det er ikke noe å si, vi kan ikke reparere, men vi kan stå sammen. Det var jo fristende å si at dette blir borte i morgen, men jeg kunne si at det at vi har det vondt nå kan gjøre det litt lettere i morgen. Jeg sa at det ville bli bedre, men aldri borte.

Barna opplever også at foreldrene i perioder er fortvilet og lei seg. Barna påvirkes av foreldrenes reaksjoner, men vil også være til hjelp i slike situasjoner både ved å trøste og muntre opp. Det er viktig å ta fra barna unødvendig stort ansvar samtidig som de får anerkjennelse for det de har gjort for foreldrene.

Jeg trøster mamma. Jeg pleier å klappe henne på ryggen og kose henne, også pleiere jeg å hente papir så hun kan tørke tårer og sånn. Noen ganger, når jeg skal hente papir, så pleier jeg å gjøre noe morsomt med det, så en gang så laget jeg skjerf av det.

At omgivelsene forstår

Barn er opptatt av at de rundt dem, både barn og voksne, skal forstå hvordan de har det. Det er viktig at voksne informerer omgivelsene og skaper forståelse både for sorgopplevelsen og sorgreaksjonene som måtte komme.

Mamma hadde et sånt møte her nedpå husker jeg, der hun fortalte alt som hadde skjedd til klassekameratene våre og sånn. Da fikk de vite alt og da tror jeg det var litt lettere å forstå hvordan det var for oss og sånn. Og at det var best at de var normale.

Barn ønsker også å bli behandlet som tidligere, men at omgivelsene fanger opp om de har det vanskelig og da inviterer til å snakke om det.

Folk blir så rare mot deg. Blir så veldig snille mot deg liksom. Det blir så unaturlig. Du trenger ikke å være sånn overstøttende, hvis den som er i sorg har en bra dag så behøver du ikke å spørre hvordan går det med deg, men er du deppa er det veldig fint at de er sånn.

Det er et vanskelig spørsmål hva barna skal fortelle andre. Venner og lærere bør vite sannheten, men alle detaljer er ikke nødvendig. Det er også viktig at læreren og andre voksne setter situasjonen inn i en ramme slik at andre barn kan forstå at vennen deres ikke kan klandres, at det ikke går i arv, at det ikke er noe spesielt eller galt med familien. I tillegg er det viktig å forklare at vennen nå vil få reaksjoner på sorgen han/hun er inne i. Det er viktig å vise forståelse over lengre tid og ikke bare like etter krisen.

En familie som valgte åpenhet etter at pappaen ble fengslet for drap, har fortalt at folk i nærmiljøet taklet situasjonen veldig bra og at det ikke hadde blitt vanskelig å bo der etter det som skjedde.

Har barna mistet noe viktig i livet sitt vil de ofte prøve å få det de mistet på andre måter.

Da jeg kom for å hente datteren min hos venninnen så jeg gjennom stuevinduet at hun lå i armkroken til venninnens pappa, og at han holdt rundt henne og lo. Han fortalte meg stolt at han fikk lov til å være litt erstatningspappa.

Har barnet mistet en mamma eller morsomsorg vil de ofte søke etter dette. Det er viktig at omgivelsene tillater dette, og hvis man kan legge til rette for at en tante, onkel eller venn kan få et ekstra ansvar, er det fint.

Å forklare sine omgivelser

Det er ikke alltid lett for barna å svare på spørsmål om den i familien som er borte fordi de andre kan bli forlegne.

Jeg sier at pappa var vaktmester, i stedet for å si at han er død, så kan de spørre selv hvorfor sier du var. Da er det litt lettere for dem å ta det sjokket. For da blir de forberedt på at det er noe som er annerledes.

Det kan være lurt å snakke med barna om hva de kan si. Når noen de ikke kjenner så godt spør hva faren døde av, kan de få svare; ”han døde helt plutselig”, eller ”han er ikke her lenger” (om han er kommet i fengsel) og ”det har jeg ikke så lyst til å snakke om”. Da slipper barnet å lyve, samtidig som de beholder kontrollen og bestemmer selv hvor mye de vil si. Det er imidlertid viktig at de nærmeste vennene vet sannheten.

Å lage sin taps- og sorghistorie

For å kunne forklare seg og svare på spørsmål, og få ro selv, trenger vi å forstå hendelser i en sammenheng mellom fortid, nåtid og framtid. Det tar tid for barn å forstå hva det de har mistet betydde for dem, og hva tapet vil bety i framtiden. De trenger også å forstå hva de ikke har mistet. Voksne må hjelpe barnet med å lage historien om hva som skjedde og hva det betyr for barnet og familien.

Hjelp til å minnes

Barn ønsker å huske den som er borte, og liker at voksne snakker om han/henne eller på annen måte hjelper dem til å huske.

En venninne av mamma kom med minnebøker etter at pappa døde. Det var bare det vi husket og tenkte om pappa som skulle inni der. Jeg har hatt veldig mye bruk for det, sånn som når jeg ikke har villet snakke med mamma så har jeg bare skrevet det der. Du får ut alt sammen.

Noen barn blir lei seg for at de glemmer, og kan trenge forklaring på at det er noe som skjer av seg selv ettersom tiden går.

Vi har snakket om at det å glemme også er greit. For det skjer uten at vi gjør det med vilje. Sånn er vi lagd og kanskje er det sånn for at vi skal klare å gå videre.

Barn kan også ha vonde minner. Dette kan være svært overveldende minner som kan gjøre barna engstelige. Barn som har opplevd svært traumatiske situasjoner eller relasjoner, vil trenge trygge voksne rundt seg i hverdagen og eventuelt profesjonell hjelp over tid.

Å tolke barns atferd

Barns reaksjoner må alltid forstås i lys av barnets situasjon. Det er viktig at andre ikke tror at barna kan ta seg sammen om de vil. Sinne og sorg henger sammen. Barn kan la sinnet sitt gå ut over søsken, venner eller klassekamerater og noen kan slå og sparke. De kan derfor trenge hjelp til hvordan de kan få utløp for sorgens sinne og uro på en mer akseptabel måte for omgivelsene. Noen eksempler kan være å gå rundt huset og trampe og si ”jeg er så sint jeg er så sint”, eller gå et sted der ingen hører deg og rope, eller skrive ned sinnet, krølle sammen papir eller lignende. Det kan skape tillit at en voksen er villig til å bli med barnet på å gjøre disse tingene.

Å sove sammen

Ved søvnproblemer hjelper det ikke å presse barna til å sove på eget rom hvis de er engstelige for det. Da bør barna sove sammen med søsken eller foreldre, eventuelt med døren oppe og lyset på, til situasjonen roer seg og barnets hverdag normaliseres.

Vi sov sammen hele det første året. Det hjalp å sove sammen. Selv om et år er ganske lenge, så tror jeg det hjalp.

Å opprettholde rutiner

Å opprettholde rutiner og rytme i hverdagen gir trygghet og forutsigbarhet. Støtte og avlastning fra besteforeldre og annen familie, venner og naboer er her av stor betydning slik at barnet kan ta del skole- og  fritidsaktiviteter, og besøke venner. Også leggerutiner og måltider er viktige hverdagsrutiner som bidrar til stabilitet i en verden som ellers kan oppleves utrygg.

Gi rom for glede i hverdagen

Det er viktig at barnet får lov og muligheter til å kose seg og vise glede. Barn trenger nye og gode opplevelser også i en sorgperiode.

Besteforeldrene har passet barna en del. Mormor hadde med datteren min en uke på ferie.  Det var veldig vellykket. Ved juletider var de mye på teater. Det er lov å kose seg å vise glede samtidig som de har lov til å være lei seg og gi sorgen plass.

Ved sykdom har mange barn glede av å få hjelpe til eller gjøre noe gøy på sykehuset:

Å kjøre rullestol var det gøyeste. Jeg traff på en sykepleier, og han så jeg var så rask med rullestolen. Han ropte til meg: ’Stopp, ellers mister du rullekortet’ Det var skikkelig gøy.

Barn lærer seg hvordan de kan leve med situasjonen på best mulig måte, og de kan finne trøst i dyr, musikk eller andre aktiviteter når de er lei seg, engstelige eller i dårlig humør.

Da bare begynner jeg å lese en bok eller snakker med hunden. Uansett om hunden ikke kan snakke så føler jeg at jeg får svar tilbake. Jeg leser alltid morsomme bøker som skal få meg i godt humør.”

Å møte likesinnede

Mange barn ønsker å møte noen som har det som dem. Det normaliserer deres opplevelser og gjør at de ikke føler seg så spesielle.

Jeg ønsker noen jeg kan snakke med. Jeg har aldri møtt noen som har det som meg. Jeg tenkte faktisk på barn, for voksne er ikke det samme, de sier ’å ja, men det går sikkert bra’. Men man forstår ikke det hvis man ikke er på samme alder. Når man er barn så skjønner man mer barneting.

Å snakke om det

Det er sunt å snakke om det, men samtalens lengde eller konkret uttrykksform har lite å si. Å skrive, se på bilder, tenne lys, gå på graven, eie en gjenstand eller lage noe er også å snakke om barnets sorg.

Mange barn og ungdom uttrykker motstand overfor ting som er vanskelig å håndtere eller snakke om. Motstand kan vises i form av å vende kroppen bort, krype under bordet, se ned osv. Dette betyr ikke at man ikke kan snakke om det, men at barn bruker litt tid og skaper seg nødvendig avstand til å håndtere temaet. Det er imidlertid viktig å vurdere når man kan ta opp vanskelige tema med barn. Er de på vei til en bestekamerat eller yndlingsprogrammet snart begynner på TV, bør man finne et annet tidspunkt. Et godt utgangspunkt er ofte når de voksne har god tid og barnet kan tegne eller leke mens de snakker. En inngangsport kan være: ”Du har ikke spurt så mye i det siste, men jeg tror allikevel at det er best for deg at du vet …”.

Det er essensielt å være til stede på barnas premisser:

Første gang var jeg veldig usikker på hvordan jeg skulle snakke med ham om at søsteren hans var død. Jeg spurte ham veldig masse og tenkte det var viktig at han fikk satt ord på tanker og følelser, men lærte veldig fort at det ikke var vits i. Det var feil. Han måtte ta det opp når det passet ham. Det kom plutselig en setning midt i en lek, eller midt i middagen. Helt andre ganger enn da vi trodde han tenkte på det. Vi må ta det når det passer ham og når han vil. Han har for eksempel brukt mye tid på å skrive til sine søken og lese det på graven.

En fin innfallsvinkel til å snakke om sorgreaksjoner er å fortelle om andre barn man har møtt eller lest om og deres reaksjoner og spørre barnet om de har merket noe av det samme. For barn er det vanskelig å svare på helt åpne spørsmål, som ”hvordan har du det”? De må helst vite mer om hva du spør etter først og har lettere for å svare på konkrete spørsmål.

Barn som opplever at foreldre har gjort noe galt, eller vært krevende og urimelige mot dem, trenger å få vite at dette var galt. Det er viktig at foreldre kan si unnskyld samtidig som de viser at de fortsatt er glad i barnet.