Skolebarn og sorg - nettversjon

Vi har intervjuet barn og deres foreldre som har opplevd alvorlig sykdom eller mistet noen i nær familie. Vi har også intervjuet voksne som da de var barn hadde foreldre i fengsel eller foreldre som var psykiatriske pasienter. Sitater fra disse intervjuene er skrevet i kursiv. Barn som har opplevd ulike type tap har mange felles opplevelser, men det er også ulikheter. Her belyser vi det som er spesielt ved de ulike tapssituasjonene.

Sorgopplevelser ved alvorlig sykdom og død

Å ha alvorlig syke søsken

Når et søsken blir alvorlig sykt endrer hverdagen seg for hele familien. Det blir ofte mye oppmerksomhet rundt den syke og lange opphold på sykehus for foreldrene. Barnet kan oppleve triste eller slitne foreldre, og familien kan få nye rutiner for å ivareta den syke. Midt oppi alt dette har barnet også hyggelige opplevelser hjemme og normale dager med skole, venner og fritidsaktiviteter.

Forholdet til den som er syk forandrer seg. Noen ganger må søsken ta mye hensyn og kan bli ganske lei av at den syke får så mye oppmerksomhet.

Jeg blir irritert noen ganger, men det er litt vanskeligere å være sint. For det er jo synd på henne som må være så mye på sykehus.

Mye kan også bli uforutsigbart når en er alvorlig syk, både i det daglige og for framtiden.

Jeg tenker alltid hvordan har søsteren min det i dag, plutselig får hun feber og må på sykehus så vi kan nesten ikke planlegge en dag. Jeg er redd hun ikke skal bli frisk igjen.

Barn som har alvorlig syke søsken får ofte lov til å være mye på sykehuset. Selv om det kan være vondt å se den syke og det kan bli mange kjedelige stunder, forteller de fleste søsken om fine opplevelser på sykehuset. Noen har fått gå på skole der eller feiret jul. Andre forteller om fin oppmerksomhet fra personalet. Vanskelige ting kan også bli komiske og barn er flinke til å se humor i opplevelser. Et søsken som hadde en kreftsyk bror fortalte: ”Jeg var med på en fotballturnering og akkurat da jeg skåret kastet broren min opp, akkurat på streken. Det syntes jeg var ganske morsomt. Et pussig sammentreff.”

Å ha alvorlig syke foreldre

Mange sykdommer kan ha et svingende forløp med usikkert resultat. Den sykdommen som flest barn opplever er kreft. Ved diagnosetidspunktet opplever mange en krise, der både barn og foreldre kan være redde for at sykdommen kan føre til døden. Ved langkommet sykdom endrer ofte hverdagen seg og mange blir redde for at den syke skal dø.

Mange barn vet en del om kreft før det rammer en i deres familie.

Jeg hadde hørt masse om det på TV. Jeg hadde hørt at det var en veldig farlig sykdom som man kunne dø av. Da mamma fikk sykdommen ble jeg lei meg og tenkte sånn at hvorfor måtte dette skje min mamma?

Ofte forandrer hverdagen seg ved at barna må ta mer hensyn, og at ting familien gjorde før ikke lenger er mulig eller ikke kan gjøres så ofte. I andre perioder kan familien nesten leve som før eller de venner seg til situasjonen og tenker ikke så mye på sykdommen.

Det har nesten blitt en livsstil. Jeg er bare blitt vant til det. Mamma sier at hun vet at hun aldri blir helt frisk, men jeg sier kanskje kan du bli helt frisk, for man skal aldri si aldri.

Noen barn kan vegre seg for å fortelle til andre at en av foreldrene deres har fått kreft. De er redde for at andre forandrer sitt syn på dem, begynner å spørre mye eller oppdager at de er blitt mer sårbare og lettere å erte opp.

Nei, jeg pleier aldri å snakke om det så veldig høyt for andre. Jeg liker ikke å vise at jeg blir lei meg for andre. Det er mange som sier pyse, bæ, bæ, bæ.

Å miste en av foreldrene i selvmord

Selvmord er fortsatt tabubelagt, og for mange er det vanskelig å forstå at noen tar sitt liv, spesielt når det er barn inni bildet. Foreldre som tar sitt liv har ofte slitt i lang tid og hatt psykiske smerter som har overskygget alt annet i livet. Den psykiske sykdommen kan komme akutt eller forverres ved livskriser som tap av jobb, anseelse, ektefelle eller skillsmisse. Noen ganger er det bare de nærmeste som har kjent til situasjonen den selvmordstruende personen har vært i, andre ganger har ingen visst noe.

Ved et selvmord er ofte situasjonen kaotisk og mange foreldre er usikre på hvordan de skal fortelle sine barn om bakgrunnen for dødsfallet. Før man vet hva som faktisk er skjedd, er det viktig å beskytte barna og gi dem trygghet. Når man vet må også barna få vite.

Vi fortalte til ungene at han hadde skutt seg. Det er den verste oppgaven en mor kan bli pålagt å gjøre. Jeg hadde en kjempeflott mann og en snill far. Han hadde ikke psykiske problemer, men han var psykisk syk da det skjedde. Det var en situasjon som kom opp veldig akutt. Barna fikk jo sjokk. Jeg tror sønnen min gråt, ellers ble de veldig stille.

Noen ganger har barna fått med seg det som har skjedd, de har sett eller hørt selvmordet. Dette er dramatiske opplevelser som barna må bearbeide.

Datteren min og venninnen var ute og lekte da de hørte et skudd. De forstod i ettertid at det var da han skjøt seg. De har deltatt på samlinger med andre unge for å bearbeide dette sammen.

Mange som opplever selvmord klandrer seg selv for at de ikke forutså hva som ville skje, eller klarte å avverge selvmordet. Slik tenker barn også.

”Det er viktig at de ikke klandrer meg eller seg selv for det som skjedde,” fortalte en mor.

Mange som opplever selvmord i nær familie merker at dette er vanskelig å snakke om for andre:

Det blir fort veldig stille. Folk snakker ikke om det, det er jeg som må ta initiativ. Det blir veldig fort sånn. Dette er ikke vondt ment, men et uttrykk for usikkerhet.

Å miste søsken brått og uventet

Når søsken dør brått og uventet er det ikke alltid mulig å forklare eller støtte barna. De kan være midt oppi situasjonen der de både ser, lukter og hører. Ofte opplever barna foreldrenes fortvilelse og forsøk på gjenopplivning. Foreldrene er ofte ute av kontroll og det kan være svært skremmende for barn.

En mor som mistet en liten datter fortalte: ”Barna våknet vel av at vi stod og hylte på badet tidlig om morgenen. Jeg husker ikke helt når barna kom, jeg kom til meg selv og så plutselig at de stod der. Jeg drev med gjenopplivning og ringte, også plutselig så vi at det stod to barn der. De stod og så på gjenopplivning og når de satte nåler.”

Sorgen tar energi, hukommelse og konsentrasjon fra foreldrene, samtidig som foreldrene ser barnas økte behov for støtte og trygghet.

Barna blir jo også mer krevende enn før. Vi må bygge opp nye rutiner. Vi slappet av på grensesetting, fordi du orker ikke. Så skal du ha krefter til å stramme inn igjen også. Du føler at du ikke strekker til for dem. Du har lyst til å gjøre alt for barna når de ikke har det godt.

Det er sjelden barn opplever å miste flere nære personer i familien, men noen barn kan oppleve at flere søsken dør ved fødsel eller rett etterpå.

Vi mistet et barn og ikke så lenge etter ble jeg gravid igjen. Sønnen vår tegnet mye hvordan ungen hadde det inne i magen og meg med mage. Han har lurt på hvordan babyen hadde det i magen, og om det var noe vi kunne gjøre for å redde babyen, eller om han har gjort noe galt. Da jeg også mistet det neste barnet ved fødselen ble han veldig redd for å dø selv. Han blir fort redd når han hoster og tenker at nå er det han som er blitt syk. Det har vært veldig tøft for ham.

Å miste foreldre brått og uventet  

Når barn mister foreldre brått og uventet tar det ofte tid før det virkelig går opp for dem at mor eller far er død. De kan oppleve nummenhet og uvirkelighet; det kan ikke være sant.

Vi fikk beskjed om å komme til sykehuset. Vi trodde det bare var nyrestein, men mormor sa at vi kanskje måtte forberede oss på at det kunne være noe alvorlig. Han kan jo være død, men det skjer ikke.

I en ulykke kan den som dør bli svært skadet. Noen barn kan være vitne til skadene og setter sammen biter av informasjonen de får for å danne seg et bilde av situasjonen. Fantasier kan ofte være verre enn virkeligheten.

Han ble veldig skadet. Jeg var veldig opptatt av å få se ham. Det ønsket også datteren min, men det klarte jeg ikke da. Jeg skulle ønske noen hadde hjulpet meg med det. Det ble tatt bilder. Det var bare en arm jeg kunne se. Jentene har sett bilder, men jeg har tenkt at kanskje skulle de sett ham. Jeg tror fantasibildene kan være vanskelige.

Ved et brått dødsfall kommer det ofte mange mennesker hjem til de pårørende, og det kan være vanskelig for foreldre å følge med på barna og opprettholde det normale i hverdagen.

Det var mange mennesker og mye kaos her. Vi har mye venner og familie. Det er nødvendig å ha mennesker rundt seg, men jeg så jentene ble veldig urolige av det. Det var mye forandringer i strukturer og rutiner som gjorde dem utrygge.

Når andre nære dør

Det er lett å tenke at barn som har skilte foreldre som igjen har nye partnere ikke sørger på samme måten som barn som mister biologiske foreldre eller søsken. Slik er det ikke. Vi binder oss til mennesker vi er mye sammen med, som gir oss omsorg og opprettholder familien vi er en del av. Dersom barn mister steforeldre de bor sammen med vil hverdagen bli sterkt påvirket.

Å miste steforeldre kan gi en vanskelig sorg, både ut ifra hva barnet selv tenker og hvilke signaler de får fra omgivelsene. Det er ikke alltid lett for barnet å forstå egne reaksjoner, og sterke reaksjoner kan benektes av både dem selv og omgivelsene.

Hun kan bli mye sinna. Smelle med dører. Hun klarer liksom ikke å si så mye om det. Hun har ofte benektet at hun er lei seg, og hun sier at hun har pappaen sin. Hun har en veldig dobbelt sorg. Hun ser både hva hun har mistet og hva hun har igjen.

Den skjulte sorgen

Ikke all sorg synes utenpå. Noen barn går og skjuler sin sorg fordi den er skam- og tabubelagt, som ved psykisk sykdom hos foreldre eller fengsling av en av foreldrene.

Å ha psykisk syke foreldre

Noen barn synes det er vanskelig å forstå at deres foreldre er annerledes enn andre. Foreldres adferd kan virke skremmende og uforståelig. Like fullt tilpasser ofte barn seg situasjonen selv om den kan være både dramatisk og uforutsigbar. Ofte ser vi at barn påtar seg oppgaver i familien som gjør at dagliglivet fungerer, som for eksempel omsorg for mindre søsken, matlaging og handling.

Barna er ofte så lojale mot og avhengige av sine foreldre at de setter foreldrenes liv høyere enn sitt eget. I sin iver etter å hjelpe, glemmer de eller setter til side egne behov. Foreldre vil ofte prøve å skjule eller ikke belaste barna med sine problemer. Barn er imidlertid gode observatører og finner fort ut av signalene som forteller om foreldrene har en god eller dårlig dag eller periode. Noen barn føler at det er forbudt å snakke om hvordan det er hjemme fordi foreldrene kan bli sinte eller enda mer ulykkelige.

Mange barn som er i en slik situasjon er også redde for at omgivelsene skal få vite slik at barnevern eller andre griper inn og de blir flyttet fra familien. ”Barnevernet ble koblet inn etter flere episoder på skole. De var hjemme hos oss en gang i uken. Min mor tok seg alltid kraftig sammen da. Jeg var livredd for at de skulle se hvordan det var med mine søsken. Redselen lå i at vi kunne bli splittet opp og flyttet til flere forskjellige familier. Søsknene mine var alt jeg hadde”.

Mange barn blir stille og tilbaketrukne med lite venner, mens andre blir urolige og utagerende. Å leve under vanskelige forhold gir en økt sårbarhet. Det er lett å bli lokket ut på gale ting, grenser for hva som er akseptabelt kan bli flyttet og behovet for at noen bryr seg er stort. Noen barn som lever under slike forhold får venner som er eldre og blir derfor tidlig introdusert til rusmidler og annen uheldig atferd.

Jeg var på en måte ikke redd for meg selv. Jeg sniffet farlige stoffer tidlig. Ruset meg for å komme bort fra det vonde.

Når foreldre kommer i fengsel

Når foreldre er i fengsel over lengre tid forteller noen barn av den fengslede at de mister flere ting: ”Jeg mistet en far, en uskyld i livet, tryggheten og min identitet”. Mange i denne gruppen føler seg alene med tanker og følelser om de vonde opplevelsene.

Besøksforholdene i fengslene er av varierende kvalitet, og ikke alle barn besøker mor eller far i fengselet. For mange barn er det svært viktig å opprettholde kontakten og få se at han eller henne som gjorde noe så galt også har gode sider.

Det gjorde godt å bli kjent med faren min i fengselet og se at han også hadde omsorg for sine medfanger og var godt likt. Du slutter ikke å være glad i en forelder fordi han sitter i fengsel.

Mange av barna vet ikke hvorfor mor eller far er borte. Omsorgpersoner er redde for åpenhet og velger ofte å beskytte barna mot en sannhet de frykter skal gjøre for vondt.

En fortalte at hennes mor hadde valgt å tie om hvorfor faren var borte, men sannheten kom gradvis fram; som 12 åring fikk hun vite at faren hadde gjort noe fryktelig og satt i fengsel:

Jeg fabulerte mye over hva dette fryktelige kunne være. Hadde han drept en hel by? Da jeg fikk vite sannheten var det en lettelse, han hadde bare drept en person.