Enten barnet dør i mors liv, ved fødselen eller etter å ha levd en stund, vil obduksjon bli aktuelt. Obduksjonen kan gi informasjon om sykdom eller misdannelser som forårsaket døden, og den kan også gi informasjon som har betydning for framtidig graviditet. Obduksjon er i mange tilfeller helt nødvendig for å stille en sikker diagnose, uansett hvordan og når barnet døde og spesielt i tilfeller der dødsfallet skjedde uventet. For de fleste er det viktig i ettertid at barnet ble obdusert.

Ved sykehusobduksjoner kan foreldre reservere seg mot obduksjon. Ved plutselig og uventet sped- og småbarnsdød begjærer politiet en rettsmedisinsk undersøkelse. I slike tilfeller heter det i loven at pårørende skal informeres og få anledning til å uttale seg. Fordi det er politiet som tar den endelige avgjørelsen, får man ikke mulighet til å reservere seg mot obduksjon.

Hva er en obduksjon?

En obduksjon kan betraktes som et omfattende kirurgisk inngrep. Alle indre organer tas ut og undersøkes, og det blir tatt vevsprøver til mikroskopisk undersøkelse. Hos de aller minste barna er mange av de indre organene så små at hele organet blir tatt ut for mikroskopisk undersøkelse. Det gjøres både en utvendig og en innvendig undersøkelse, eventuelt supplert med røntgenfotografering, av hele eller deler av kroppen.

Ved obduksjonen tas vanligvis et snitt i midtlinjen på overkroppen fra halsgropen til skambeinet. Bakhodet blir også åpnet slik at hjernen kan undersøkes.

De fleste organene som blir tatt ut under obduksjonen, blir lagt tilbake etterpå. Enkelte organer (som hjerte og hjerne) må forbehandles i spesielle væsker før prøver kan tas. Denne behandlingen tar så lang tid at gravferden ofte vil finne sted før undersøkelsene er ferdige. Disse organene blir brent, kremert eller gravlagt etterpå. Det er noe ulik praksis ved de forskjellige sykehusene. Ta kontakt med den som obduserte barnet ditt (avdeling for patologi ved sykehuset eller rettsmedisinsk institutt) for å høre om hvilke muligheter dere har.

Obduksjonen bør skje kort tid etter dødsfallet. Dette sikrer at undersøkelsen blir best mulig og gir sikrest svar på hva som har skjedd. Ved de største sykehusene er det ikke uvanlig at foreldrene kan få barnet tilbake fra obduksjon samme dag. Ved andre sykehus må barnet sendes bort for obduksjon, og det kan ta noen dager før foreldrene får se barnet igjen.

Barnet etter obduksjonen

Barnet blir behandlet med stor respekt under obduksjonen, og det blir lagt stor vekt på at barnet skal se penest mulig ut etter undersøkelsen. Dere kan være sammen med og stelle barnet etter obduksjonen. Dere kan også ta med barnet hjem der det er praktisk mulig. Snittet som patologen eller rettsmedisineren har laget, blir sydd og tapet og vil kun være synlig som et langt operasjonssår. Det kan sive litt vevsvæske fra sårene, noe som lett kan stoppes med ren tape. Personalet ved avdelingen kan bistå med det dere trenger hjelp til.

Snakk gjerne med helsepersonell som har sett barnet etter obduksjonen slik at dere er godt forberedt på hvordan barnet ser ut. De fleste foreldre synes det er godt å se barnet igjen etter obduksjonen og opplever at barnet ser fint ut.

Obduksjonsrapporten

For sykehusobduksjoner tar det rundt to til fire måneder før obduksjonsrapporten er klar. Da skal dere bli innkalt til en samtale på sykehuset. Rettsmedisinske undersøkelser kan ta noe lengre tid. Her blir resultatet sendt til politiet, som avgjør hvem som ellers kan få vite resultatene av obduksjonen. Sykehuset der barnet var innskrevet, får i de fleste tilfeller obduksjonsrapporten. Sykehuset vil kalle foreldrene inn til samtale. Vanligvis kan foreldrene også få vite obduksjonsresultatene ved å henvende seg til legen som obduserte barnet eller pasientansvarlig lege ved sykehusavdelingen. Noen foreldre har valgt å ha patologen med på møtet om obduksjonsrapporten og har opplevd dette positivt.