Beklager, det er ikke liv

Den endelige bekreftelsen på at et barn er dødt må gjøres av to leger. Å få vite at hjertet til barnet har sluttet å slå, er forferdelig vondt. Mange foreldre opplever fysiske reaksjoner som skjelving, kvalme, brekninger, hjertebank og svimmelhet. Spørsmålene er mange: ’Hva skjer videre?’ ’Hvordan skal dette gå?’ ’Må barnet fødes?’. Hele situasjonen kan oppleves svært kaotisk, og det kan være vanskelig å ta inn over seg informasjon som gis.

Etter den traumatiske beskjeden om barnets død, er det viktig å ta seg tid til å sortere tankekaoset. Det kan være vanskelig å ta avgjørelser. Derfor er det viktig å ha en god dialog med helsepersonell. De har erfaring med dødfødsler og kan gi gode råd.

Som en hjelp til forberedelse av fødselen kan dere se informasjonsfilmen "Stille Fødsel", gjerne sammen med jordmor. I denne filmen møter du et foredrepar som selv har gjennomgått en dødfødsel og som gir råd om å føde, bli kjent med og ta avskjed med sitt kjære barn.

Dersom dere ikke har norsk som morsmål, be gjerne om å få tolk. I krisesituasjoner blir ord fattige, og det kan være vanskelig å forstå all informasjon og uttrykke seg på et fremmed språk.

Hva er en dødfødsel?

En dødfødsel er definert som fødsel av et barn som ikke viser livstegn (hjerteaktivitet, puste- eller muskelaktivitet) fra og med svangerskapsuke 22 (Verdens helseorganisasjon, WHO). Dersom barnet fødes dødt før dette, kalles det en senabort. At definisjonen på dødfødsel er satt til 22 uker betyr ikke at det er lettere å miste et barn på et tidligere tidspunkt i svangerskapet; opplevelse av tap, sorg og smerte er subjektivt.

Hvert år dør rundt 240 barn i dødfødsel i Norge (ca 4 per 1000 fødte barn).  Rundt 150 senaborter mellom 12. og 22. svangerskapsuke er registrert årlig de siste årene (Medisinsk fødselsregister 2015). Registreringen er imidlertid mangelfull, særlig jo yngre barnet er. De fleste dødfødsler skjer i siste tredjedel av svangerskapet, før fødselen starter. En dødfødsel kan ramme hvem som helst, og man vet ennå lite om hvorfor tilsynelatende friske barn dør i mors liv.

I de siste årene er det imidlertid blitt forsket stadig mer, og dette vet vi i dag:
•    Vanlige årsaker til dødfødsel er morkakesvikt, morkakeløsning, infeksjoner, misdannelser, kromosomfeil og navlestrengskomplikasjoner
•    Ca halvparten av barna er veksthemmet og/eller har vært syke
•    I ca 25 prosent av dødfødslene i Norge finner man ingen årsak til dødsfallet
•    Flere gutter enn jenter fødes døde

Kilde: FHI/MEdisinsk Fødselsregister 2015

Se også: Dødfødsel

i

Hvorfor må barnet fødes?

Noen mødre reagerer sterkt på at barnet må fødes normalt. Å ha et dødt barn i magen kan oppleves skremmende. Selv om dette ikke er farlig medisinsk sett, vil mange få et umiddelbart behov for å forløse barnet med keisersnitt. Vanligvis anbefales ikke keisersnitt. Det er flere viktige grunner for å gjennomgå en normal fødsel:

  • Etterlatte foreldre forteller i ettertid at de er glade og lettet over at de gjennomgikk og mestret en vanlig fødsel
  • En fødsel er naturlig og styrker båndet mellom mor og barn, også når barnet er dødt
  • Et keisersnitt er en større påkjenning for kroppen, og det kan ta lengre tid å komme seg
  • Dersom barnet døde av en infeksjon, er det større risiko for overføring av smitte til mor ved keisersnitt  
     

Bør vi reise hjem?

Å dra hjem igjen en periode før fødselen settes i gang, kan være godt for noen. For andre er det fint eller nødvendig rent praktisk å bli værende på sykehuset. Mange foreldre er glade i ettertid for at de reiste hjem og hentet klær og kanskje en bamse til barnet, og at de tok med seg kamera. Har dere ikke denne muligheten, kan dere snakke med personalet om dette slik at klær og kamera kan bli ordnet.

Den stille fødselen

Før fødselen settes i gang, vil dere få samtaler med lege og jordmor. De vil forklare hva som skal skje og kan svare på spørsmål. I tillegg blir det tatt forskjellige prøver, som blodprøver og fostervannsprøve. Dette gjøres for å prøve å finne svar på hva som har gått galt.

For å sette i gang fødselen, blir en hormonpille satt opp i kvinnens skjede. Det kan gå raskt, men det kan også ta opptil flere døgn før fødselen starter. Denne ventetiden opplever mange som en stor påkjenning, men den kan også gi dere tid til å forberede dere til fødselen og møtet med det døde barnet.

I denne ventetiden kan det være viktig å ta opp ulike tema: Hva tenker dere om fødselen, og hvordan vil barnet se ut? Snakk med hverandre og personalet om hva jordmor vil gjøre med barnet rett etter at det er født. Det er viktig å tenke igjennom hvordan dere vil ta avskjed med barnet. Hvem vil dere invitere til å komme og se barnet etter det er født? Det at familie eller nære venner får se barnet kan være til stor hjelp senere i sorgprosessen.

Skal barnet obduseres? Spør gjerne lege eller jordmor om obduksjon slik at dere er godt forberedt når dette spørsmålet kommer opp (se eget avsnitt om obduksjon).

En fødsel er aldri smertefri, men jordmor vil gjøre alt hun kan for at mor skal få det best mulig og få den smertelindringen hun synes hun trenger. Det kan virke forferdelig tungt å presse ut det døde barnet. ’Hvor skal kreftene komme fra?’ ’Hva er gleden når barnet er født?’ Selv om barnet er dødt, er det deres barn som fødes. Det er nå dere skal få se og bli kjent med barnet.

Foreldre har erfart at den første tiden med sitt nyfødte barn er dyrebar. Det er viktig å bli kjent med barnet. Hold og kos med barnet mens det ennå er varmt. Mange foreldre er veldig glade i ettertid for at barnet ble lagt rett opp på mors bryst etter fødselen. Noen av foreldres mest verdifulle minner er bilder av mor og far, og eventuelt søsken, besteforeldre med flere, sammen med barnet mens det er helt nyfødt.