Kjente situasjoner fremkaller sterke minner

Barna kan i lange perioder virke uberørt av tapet. De leker som vanlig i barnehagen, på besøk eller hjemme, men når de kjenner igjen steder, mennesker, lukter, stemmer, lyder etc., reagerer de på tapet. Det kan være når andre mammaer kommer for å hente i barnehagen, når familien kjører forbi kirken, eller en annen bruker samme etterbarberingsvann som en avdød pappa. Det kan være i butikken, ja alle vanlige steder barnet og familien ferdes, at barnet plutselig viser ulike reaksjoner som å bli helt stille, eller spørre om eller fortelle noe om den som er død.

Et brått uventet humørskifte kan også være tegn på at barnet nå er opptatt av et minne som kom ved en slik påminner.

Gråt

Et lite barn som mister en nær omsorgsperson vil gråte og, om de har språk, prøve å rope etter den de har mistet. En mor fortalte om sin sønn på fem år:

“Rett etter at min mann døde, gråt han mye rundt leggetid. Det gikk som regel greit helt til jeg sa god natt og gikk fra rommet. Jeg kunne høre ham gråte. Han virkelig hulket. Han gråt fordi han savnet faren sin. Han har en dyp tristhet.”

Uro

En av de vanligste reaksjonene hos små barn etter et tap er at de blir mer urolige og krever mer oppmerksomhet.

”Jeg vil ikke slappe av”, sa en jente på fire år som har mistet broren sin.

Å holde seg i aktivitet og å få oppmerksomhet fra andre, holder utrygge følelser på avstand og gir følelse av kontroll.

Vanskelige netter

Flere barn har vanskelig for å sovne, våkner i løpet av natten, kommer til foreldres seng eller deler seng med foreldre hele natten. Det er svært vanlig at utryggheten og savnet forsterker seg når det blir stille og mørkt om kvelden. En del barn er mørkredde, og når ubehagelige tanker presser på, kan det bli utrygt. Mange foreldre synes det er godt å sove sammen med barnet den første tiden etter et dødsfall, men små barn har ofte dette behovet i lengre tid.

”Datteren min legger seg alltid i dobbeltsengen sammen med meg. En av guttene kommer et par timer etter at jeg har lagt meg og ligger svært urolig. Den andre sønnen min kommer litt senere på natten og da bærer jeg ham bare tilbake. Jeg kan ikke ha flere i sengen. De nettene er ikke gode, og jeg er konstant trøtt på dagen,” fortalte en mor til tre, i et tilfelle der faren var død.

Å vise sorg med handlinger

Små barn viser ofte sorg spontant med handlinger i stedet for å fortelle med ord. Stian i barnehagen snakker ikke om pappa, men går hver dag med pappas solbriller og leker at han går på jakt ute slik som pappa pleide å gjøre. Med væremåter og kroppsbevegelser fortelles barnets historie uten ord. Det er ikke nødvendig å si noe når små jenter legger perlekjede på mors gravstein, klistrer englefjær på lillebrors kiste eller gir bildet av den som er død en klem. Ved at vi voksne gjør gjenstander, bilder og steder som minner om den som er død, tilgjengelig, gjør vi det mulig for barnet å vise sin sorg med handlinger og med kroppens væremåter.

Å kjenne det i kroppen

Små barn beskriver ofte at de kjenner sorgen i kroppen.

En jente på fem år beskriver det slik: ”Ja, jeg blir trist (når de snakker om faren). Det føles i hele kroppen.”

Mange forteller at de ofte blir sinte før de blir lei seg.

En gutt på fem år fortalte: ”Jeg blir fryktelig sint. Men sinnet blir liksom sittende fast i halsen og prøver å ødelegge halsen min. Det er vondt”.

Det er heller ikke uvanlig at små barn blir anspente og stive i kropp og muskler.

Å kjenne det i hjertet

Mange barn beskriver sorgen som smerte i hjertet.

En mor til en gutt på seks år fortalte: ”Han sier han har vondt i hjertet når vi snakker om faren.”

En pike på fem år fortalte: ”I hjertet mitt har jeg dem jeg savner (mamma), men også de andre som betyr
noe for meg”.

Stillhet

Med stillhet kan barnet formidle at noe er viktig. Stillhet er ikke bare mangel på ord, men en væremåte, en reaksjon eller måte å kommunisere på. I noen tilfeller vet ikke barn hva de skal si, rett og slett fordi de ikke har lært hva de ulike ordene og begrepene betyr. Da kan barnet ha godt av at nære voksne leser høyt fra barnebøker om følelser, se på bilder for dermed å begynne å lære ord og begreper for hvordan barnet føler seg.

Redsel for at andre i familien skal dø. Å passe på de andre

Noen barn er engstelige for at det skal skje noe med de andre i familien.

En far forteller om datteren på fire år som hadde mistet en av brødrene sine:
”Når hun våkner om natten går hun til sin lillebror, står ved sengen og kjenner på pannen hans, for å sjekke at alt er bra, så går hun tilbake til sengen sin. Hun sier hun sjekker om han er ok.”

Undring rundt døden

Små barn vil ofte undre seg over hvor den døde er. Noen barn blir fortalt at den døde er i himmelen eller er blitt en engel. Førskolebarn kan ta dette svært bokstavelig. En pike på fire år som mistet storesøsteren sin på sju år, ville kjenne bak ryggen på sin døde søster da de var på syning. Hun ville kjenne om vingene hadde begynt å vokse.

Noen barn ønsker at den som er død skal bli levende igjen, men ved direkte spørsmål viser de ofte at de vet det ikke er mulig.

En pike på seks år fortalte: ”Hvis mamma hadde blitt levende igjen, hadde jeg blitt glad, men også veldig redd. Jeg vet at hun ikke kan bli levende igjen, og så ble hun jo aske (kremert) og da går det ikke”.

Å ha den døde med i leken

En jente på fem år som hadde mistet sin søster på tre år et halvt år tidligere, ble spurt om hvem hun vanligvis lekte med hjemme: ”Jeg leker med Frida (søsterens navn), jeg og Frida leker sammen.”

Sinne og aggresjon

Mange barn blir lettere frustrerte i sorgen. ”Et barn som hadde mistet broren sin, begynte spontant å slå andre barn ute i barnehagen med spade hvis leken ble vanskelig”. Barn som tidligere aldri har slått, kan begynne å slå ved mindre konflikter med andre barn, og foreldre kan oppleve barn som er mye mer sinte hjemme.

En mor fortalte: ”Vi blir alle fortere irritert. Han blir fryktelig sint, går og slenger igjen døren sin og så begynner han å gråte høyere og høyere. Når jeg kommer inn for å roe ham, forteller han meg ofte at han synes det er urettferdig at han har mistet faren sin og ikke kan leke med ham.”

Ønske om å bli en ”hel” familie igjen

For små barn er det vondt å ikke ha en mamma eller pappa som de andre barna. Å kalle en annens mor eller en voksen i barnehagen for mamma, og kose eller herje med en pappa kan være en måte å fylle dette tomrommet på.

En mor fortalte hvordan hun så at datteren på fire år koste med pappaen til en venn: ”Jeg så dem gjennom vinduet da jeg kom. De satt i sofaen. Hun lå inntil pappaen til venninnen, og de lo og tullet. Jeg har ikke sett henne så glad siden pappaen døde.”

Foreldre forteller at små barn ofte ønsker å erstatte familiemedlemmet de har mistet med en ny søster, bror eller forelder. De vil ha en familie, slik som alle andre.

En gutt på fire år som hadde mistet faren sin, kunne spontant foreslå i butikken at mammaen skulle ta meg seg en mann hjem. Kanskje de bare kunne putte han i veska? Trolig var det et uttrykk for at det var så utenkelig å leve uten en far.

Sterkere reaksjoner på triste ting

Barn som har mistet noen i nær familie, har fått et mer realistisk forhold til at vonde ting kan skje og kan derfor reagere sterkt også når det rammer andre.

En forelder med en datter på fem år som hadde mistet broren sin fortalte: “Vi gikk på en kino, og i en episode så det ut som om det skulle gå galt med en av hovedpersonene. Datteren min ble helt hysterisk og ekstremt redd.”

Fortsatt tilknytning til den døde

Foreldre forteller at de små barna er svært opptatt av å huske søsken eller foreldre de har mistet, og de morsomme og fine tingene de hadde sammen. Barn kan være redde for at andre skal undervurdere deres sorg og den betydningen de hadde for den døde, fordi de var så små da dødsfallet skjedde. Barna liker å se på bilder og video av den som er død.

“Han elsker å se video av sin far, av seg og faren sammen som leker. Han kan ikke huske alt, så jeg hører han putter inn litt fantasi om hva han og faren gjorde sammen.”

En annen forelder fortalte at datteren på fire år var svært opptatt av sin tilknytning til storesøsteren: ”Hun forteller meg hele tiden at hun ikke var noen baby da storesøsteren levde. Hun husker. Hun ser ofte på bilder av seg selv sammen med søsteren og ler.”

Foreldre forteller også at barna liker å snakke og høre om den døde. Mange liker å gå på besøk på kirkegården. Flere har ting og klær som minner om eller lukter som den som er død.

En pike på fem år som mistet storesøsteren sin, ville ha henne med i bursdagen sin og var veldig opptatt av søsterens bursdag: ”Vi må ha kake og tenne åtte lys for søsteren min når hun har bursdag.”

Illustrasjonsbilder av små barn ute

Redd for å dø selv

Barn som opplever alvorlig sykdom og død, kan bli redde for å bli syke og dø selv. Små barn har i tillegg ofte lite kunnskap om sykdom, årsaker til sykdom og kroppslige reaksjoner. De kan lett tolke sykdomstegn feil og bli fryktelig redde.

En forelder fortalte om datteren på fire år som etter at søsteren døde av kreft, ble svært redd for å bli syk selv: ”Hun sluttet plutselig å spise. Hun sa hun ikke turte å spise fordi hun var redd for å få en svulst i magen.”

Små barn utrykker sitt sorgubehag på ulike måter. Å ha vondt i magen eller hodet er vanlige måter småbarn utrykker smerte på. Dette kan imidlertid få ny betydning når den som er død, hadde plager som samsvarer med barnets plager.

Å støtte foreldrene

Små barn vil ofte prøve å beskytte sine foreldre og begynne å gjøre det de tror foreldrene forventer for at situasjonen skal bli best mulig. Mange barn som har mistet en forelder, vil begynne å observere sin gjenlevende forelder for å sjekke at han eller hun har det bra.

En mor med en sønn på fem år som hadde mistet sin far, fortalte: ”Det er han som støtter meg. Han er veldig omsorgsfull. Han er aldri sint. Det er jeg som blir sint og utålmodig på ham."