Å se den døde

Små barn bør få mulighet til å se den som er død dersom dette er en nær person, som foreldre, søsken, besteforeldre eller en bestevenn. Å se og ta på den døde hjelper barna å bekrefte at noe helt annerledes har inntruffet, og til senere å begripe hva død betyr. De kan selv se at den døde ikke lenger puster, snakker eller beveger seg.

Før barnet tas med inn i syningsrommet, må barnet få kort informasjon om:

  • Hvordan det ser ut der inne, eventuelt hva som er av møbler og på veggene.
  • Om det er varmt eller kjølig, eventuelt om det er noe som lukter sterkt.
  • At den som er død ligger i seng eller kiste, hva han eller hun har på seg, hvordan den døde ser ut (blek), at den døde er kald å ta på, etc.

La barna få se på samme måte som de voksne ved å legge til rette for at de kan klatre opp på en stol el.l.

Barna og familien kan hjelpe til med å pynte og stelle den døde. Det kan være fint om den døde får ha på egne klær. Barna kan være med på å velge klær.

Noen syningsrom/gravkapell kan være lite egnet for små barn. Det kan være viktig å gjøre lokalet så hyggelig som mulig, med belysning, blomster og eventuelt lav, rolig musikk.

Noen ganger blir det lettere å delta i syning for de voksne når små barn er med. De er mer umiddelbare og har ikke hemningene voksne og eldre barn ofte har. De stiller spørsmål og gjør handlinger de andre kanskje ikke tør.

En liten jente gikk opp til sin døde mormors ansikt, dro opp det ene øyelokket og tittet inn i mormorens øye. Familien hennes ropte forskrekket opp. Men jenta ville bare se om mormor var hjemme.

Det er godt for barnet å kunne gjøre noe konkret for den døde. For eksempel kan de gi tegninger, sutteklut, leker, blomster de har plukket selv eller kjøpt, eller noe annet de har laget til den døde. Gjenstanden skal være nedbrytbar dersom den legges i kisten. Foreldrene må vurdere hva som kan legges oppi, og barnet må få være med på å bestemme hva de ønsker å gi bort.

En liten gutt gikk bort til sin døde lillesøster og la en leke opp i kisten. Han gikk flere runder rundt kisten mens han tittet på lillesøsteren og på leken. Til slutt gikk han bort til kisten og tok leken tilbake igjen. De voksne sa det var bra han hadde latt lillesøsteren få låne leken litt, han kunne heller tegne en tegning søsteren kunne få med seg i kisten.

Vi bør være varsomme med barns deltakelse dersom den døde er sterkt skadet. Dersom deler av kroppen er uskadet, kan vi vurdere om barnet skal få se noe, for eksempel en hånd, mens resten er dekket til, hvis barnet selv uttrykker at det vil se.

Voksne som er sterkt berørt, trenger ofte alenetid på syningen. Vi anbefaler fortsatt at barna er med, men ikke hele tiden. Det er ofte godt om foreldrene går inn først og får litt tid med den døde før barnet får bli med inn.

Anbefaling:
Ta med et bilde barnet er glad i av den døde. La barnet se på dette bildet rett etter at det har sett den døde. La også barnet se på bildet før det skal legge seg. Dette vil bidra til å forhindre at eventuelt vonde bilder av den døde brenner seg fast.

i