Når de minste sørger

God støtte til små barn handler om å være med og å gjøre ting sammen. Vi må være til stede på en måte som gjør at vi er tilgjengelig både kroppslig nær (legge en hånd på, sitte inntil i lek, passe på mens barnet sover, leke ute med barnet) og språklig til stede for å kunne bekrefte det selvfølgelige og det ikke så selvfølgelige (”mamma snakker med damen fordi pappa er død”, ”mamma og pappa gråter fordi babyen er død”, ”alle leter etter Jonas som falt i sjøen”).

Det er viktig at støtte til barna starter tidlig, også før de viser reaksjoner. Tidlig handler det om å legge til rette for at barna kan delta i det som skjer rundt tapet og i familiens tapshistorie. Vi må tilrettelegge på små barns premisser, om det er inne på en sykehusavdeling, syning eller andre hendelser. La nære voksne forberede barnet på hva som skal skje, hva barnet skal være med på og hva vi skal gjøre sammen.”Jeg kan gå inn først, jeg kan være med og vise deg – eller kanskje du vil vise meg noe?”. Voksne kan være gode rollemodeller ved å vise hvordan vi nå skal gjøre det.

Med god støtte fra familie og nettverk kan de fleste barn få et godt og harmonisk liv etter tap av et nært familiemedlem. Noen barn vil imidlertid kunne trenge noe mer hjelp. Les om hvem som gir slik utvidet støtte i siste kapittel.

Barns reaksjoner kan være vanskelige å forstå, og dermed kan viktig støtte utebli. Hvordan forstår vi et barn som ikke kan sitte stille og oppfører seg dårlig? Mange voksne ser ikke forbindelsen mellom barnets atferd og det som minner barnet om tapet og de vonde opplevelsene. Ved å kjenne godt til barnets erfaringer og historie, kan vi lettere forstå og støtte barnet.

Trygghet, omsorg og rammer

Å ha en trygg base hos en forelder og få anledning til å forstå hva som skjer, er essensielt for at sorgprosessen skal bli sunn for barnet. Dersom foreldre har svært sterke sorgreaksjoner eller sorgen går over i depresjon eller angst, er det viktig at de selv får hjelp og støtte, fordi små barn kan oppleve dette veldig utrygt.

For de minste barna har det stor verdi at hverdagens rammer opprettholdes i så stor grad som mulig.

En situasjon fra Ole Brumm illustrerer barns behov for trygghet; Nøff gikk forsiktig nærmere Brumm. ”Brumm” hvisket han. ”Ja Nøff”.  ”Ingenting” sa Nøff og tok labben hans. ”Jeg ville bare være sikker på at du var her”.

Det virker beroligende for barnet om hverdagslige hendelser som opphold i barnehagen, kveldsstell eller middagsrutiner gjennomføres på kjente og vante måter. Det kan ta lang tid å gjenetablere en kjent hverdag. Om foreldrene ikke orker alt, kan det være god støtte å velge ut noen rutiner som kan gi trygghet, for eksempel å ha samme leggerutine hver kveld.

La barna få vite

Barn har behov for å vite. Å informere små barn krever ro, gjentakelse og bruk av gjenstander eller bilder som forklarer. Vær klar over at barna trenger:

• Konkret og sann informasjon om hendelsen/dødsfallet (også ved ulykker og selvmord). Forklar selve dødsårsaken ærlig i enkle ordelag: ”Julie falt i sjøen og druknet.” ”Pappas bil kolliderte med en stor bil.”
• Å vite hva familien skal gjøre/hva barnet skal være med på (”Vi skal reise på sykehuset”, ”bestemor kommer hjem til oss”).
• Hvordan kommer det vi skal gjøre mest sannsynlig til å være (bestemor kommer nok til å gråte, mange kommer til å ringe, og vi kommer til å få blomster). Du kan være sammen med alle så mye du vil, men også leke om du har lyst til det.
• Å vite de voksnes planer for barnet videre (gå i barnehagen, bursdagsfeiringer eller lignende).
• Å bli forberedt og støttet ved deltagelse i ritualer.
• Få svar når de undrer seg og spør, f.eks. om død, kremering, hva som skjer med den døde i graven. Ta disse temaene etter hvert som barnet er opptatt av dem. Det kan være lurt å være forberedt på slike spørsmål som vil dukke opp i tiden fremover.

Forklare hva død er

Det kan være vanskelig å formidle informasjon slik at små barn kan få begrep om hva død innebærer. Bruk ordet død, gjerne sammen med ordet borte, fordi dette er et ord barn antakelig har et forhold til. ”Pappa er død, pappa er borte, pappa kommer ikke tilbake.

” Døden må forklares konkret, tilpasset hva barnet kan forstå. ”Han kan ikke puste, ikke snakke, ikke tenke, ikke spise, ikke le, ikke gå, hjertet slår ikke mer.”

Konkrete råd for samtale:

• Ta utgangspunkt i at død er noe naturlig. Fluer dør, blader på trærne dør, mus og katter dør, og mennesker dør. Hvor lenge planter, dyr og mennesker lever, er forskjellig. Noen dyr lever bare noen år, mens noen mennesker blir 100 år. Ved å vise bilde av noe levende og noe dødt (f.eks.illustrasjonen av fuglen ovenfor) vil forskjellen i de to bildene bidra til at barnet forstår bedre.

• Konkretiser med et hjelpemiddel som en lekefigur, dyr eller lignende som barnet kjenner. Legge den ned (død), vi skal begrave (putte noe over, putte i eske). For nå er (avdøde) borte. Og da er vi veldig lei oss.
  

• Illustrer med egnet barnelitteratur, slik som Dødenboka.
• La barnet forklare og spørre selv.
• Bruk konkrete bilder fra begravelsen eller gravstedet.
• Se i boka Hva skjer når vi dør? (flere bilder og tekst). Barnet kan sammen med en voksen bruke boka som et oppslagsverk og bla seg frem til tema barnet lurer på.
   

Informasjon om det som skal skje videre

Små barn som står midt i vanskelige hendelser, vil ha problemer med å skille dager, timer og uker fra hverandre. En liten ukeoversikt eller kalender som viser hva som skal skje de ulike dagene, kan være lurt. ”I dag skal vi til sykehuset, i morgen til kirken, onsdag skal du til tante, torsdag skal du i barnehagen.”

For barn fra rundt fireårsalder kan detvære godt å ha noen valgmuligheter. Det kan være hvor mange timer de vil i barnehagen, eller at de kan få ombestemme seg og bli hentet i barnehagen dersom det blir for vanskelig.

Å skape minner og ivareta relasjonen

Et godt råd er å samle bilder og gjenstander fra eventuell sykdomstid og hendelser rundt dødsfallet der også barnet er med.

Det er viktig å ha en detaljert historie som formidles til både barnet og alle rundt barnet. Bare på den måten kan andre voksne forstå meningen i små barns ofte fragmenterte historier. De kan korrigere eventuelle feiltolkninger barnet måtte ha. Barn
trenger hjelp over lang tid, av sine nærmeste til å konstruere historier og minner om den som er død, også der barnet selv husker noe.

Fotografier, gjenstander og besøk på steder som minner om den som er død, bidrar til å forme minner. Å lage historier sammen om den som er død, og å få høre andre fortelle, er en viktig måte å bearbeide tapet og holde relasjonen klar og levende.

“Jeg husker godt da vi besøkte babyen i kuvøsen på sykehuset den dagen han ble født og døde. Du klemte hånden inntil kuvøsen og spiste kjeks sammen med mamma.”

Slike minner hjelper barnet å forstå at selv om mor/far/søsken er død, så er de fremdeles mor, far eller søsken. Når noen dør, er det et liv som tar slutt, ikke selve relasjonen.

”Jeg har en pappa, men han lever ikke lenger.”

Gi barnet mulighet til å utrykke seg og bli forstått

Å sitte og tegne sammen med barn kan avdekke viktige historier. En pike på fire tegnet en stor rød munn. Den voksne spurte hva vi bruker munnen til, og piken svarte: “Til å spise med”. I samtale med foreldrene etterpå fortalte de: ”Hun spiser veldig lite. Det startet etter at broren døde. Før det var det aldri noe problem”. Noen ganger er det vanskelig å få øye på disse sammenhengene, men vi vil oppfordre voksne til å undersøke nærmere når barn snakker om eller tegner noe vi ikke forstår.

Noen ganger har barn hatt dramatiske opplevelser rundt dødsfallet. En pike på fem år som mistet sin søster i dramatisk sykdom, var veldig opptatt av blod uten at foreldrene helt forsto det. Hun snakket om masse blod og sprøyter mens hun tegnet. Etter hvert forsto foreldrene at hun hadde vært vitne til akutt behandling søsteren hadde fått.

Å lese bøker for barnet som omhandler situasjoner barnet har opplevd, eller å se på bilder av den som er død, kan gi barnet mulighet til å reflektere over det som har skjedd. Det kan være svært viktig å se på de samme bildene og få de samme forklaringene om og om igjen. Små barn kan også spørre om ting de egentlig vet svaret på, fordi de har behov for å høre svaret enda en gang.

Når barna har lite språk, er det lett å tro at de ikke forstår hva vi sier. En gutt på to år som hadde mistet faren sin brått, reagerte hver gang han hørte lyder fra oppgangen og sa ”pappa”. Mammaen svarte da alltid at pappa er død, han kommer ikke tilbake, men han er på bildet og hun pekte på det. Etter noen uker begynte gutten å peke på bildet når han hørte lyder i oppgangen og sa ”pappa borte”.

Hvordan møte barns spørsmål og refleksjoner

Mange voksne synes små barns spørsmål kan være veldig direkte. En gutt på seks år spurte moren sin flere ganger om når hun skulle dø etter at faren hans døde. Barn i fire-fem-seksårsalderen har ofte perioder de grubler rundt det å dø. “Hvordan er det å dø? Hva skjer etter døden?”. Barn i den alderen
kan også stille svært konkrete spørsmål. ”Hvordan ser det ut nede i kisten etter noen uker?”

Barns egne åpne spørsmål og refleksjoner kan være gode anledninger til å svare ærlig og konkret. Dersom dere ikke har noe svar, kan dere si at heller ikke dere voksne vet, men at dere kan undersøke eller undre dere sammen med barnet. Blir barn møtt med at det er greit at de spør om den som er død, vil de bli trygge på å dele tankene sine. Ofte blir det korte samtaler. Det barnet svarer eller gjør tar gjerne bare noen få sekunder. Vi må være svært oppmerksomme for å fange dette opp. Samtidig betyr det at voksne må senke sine forventninger til hva det vil si ”å snakke om det”. En viktig samtale kan bestå av noen få sekunders ordveksling.

Ta vare på tilknytningen til den døde

Små barn som mister søsken eller foreldre, vil ha behov for å opprettholde tilknytningen gjennom barndommen og videre i hele livet. En pike som mistet moren sin da hun var tre år gammel, fikk en langvarig og vond sorgperiode da hun ble 13 år. Hun skulle så gjerne hatt mammaen sin da hun gikk inn i puberteten og alle venninnene støttet seg til mødrene sine.

Det er forskjell på å miste søsken og foreldre. Søskenforhold er ofte komplekse relasjoner, både distanserte og nære. De er både forbilder og konkurrenter. Barn som har følt seg svært nær et søsken de har mistet, kan vegre seg for å knytte seg nært til andre barn, både venner og eventuelt nye søsken. Det er viktig å bidra til at søsken kan opprettholde tilknytningen til og minnene om den døde.

Foreldre som mister samlivspartner tidlig, vil ofte finne seg en ny livsledsager etter kortere eller lengre tid. Barn kan protestere på dette, ikke fordi de ikke liker vedkommende, men fordi de er redde for at minnet av den døde skal bli borte, eller de er redde for å få mindre oppmerksomhet og kontakt med gjenlevende foreldre. Andre kan raskt knytte seg sterkt til en potensielt ny partner, fordi de ønsker at noen ”fyller plassen” til den som er borte. Uansett bør introduksjonen skje varsomt, og de voksne bør ha stor tålmodighet med barnets behov. Barn må være trygge på at deres reaksjoner blir forstått.

Hjelp til å roe seg ned og redusere sinne

Urolige barn kan trenge hjelp til å finne måter å roe seg ned på. Rolig musikk, ligge på matte inntil foreldrene, eller stramme og slappe muskler kan være én måte. Rolige strykebevegelser nedover ryggen ved leggetid kan stimulere til kroppslig avslapning og letter innsovning. Å sette et pappbeger på barnets mage og se hvordan det hever og senker seg med dyp pust er en annen god øvelse for å stimulere til dypere og roligere pust.

Barn som lett reagerer med sinne, kan få hjelp til å få sinnet ut på en annen måte enn å slå. De kan for eksempel lære seg å si ”Det du gjør mot meg, gjør meg sint, jeg vil fortelle det til de voksne”. De kan lære å gjenkjenne sinnet i kroppen så de kan stoppe det eller å ta det ut på en pute eller sofaen om de helt spontant slår etter noe.

Støtte på lengre sikt

Sorg tar tid. I perioder vil barnet være mer opptatt av tapet og ha flere og mer intense reaksjoner. Barns sorg kommer ofte opp igjen etter hvert som de utvikler seg og forstår mer, eller når de møter nye utfordringer i livet. Barna får gjerne behov for stadig gjentatte forklaringer og mer informasjon.

Det forblir viktig i mange år å opprettholde relasjonen til den døde og ta vare på og videreutvikle minnene.

Det er viktig å være oppmerksom på problemer og situasjoner der barnas tapsopplevelse kan virke inn:

• Problemer som angst eller uro kan være tilknyttet den tidligere tapserfaringen. Da trenger barnet hjelp til å forstå denne sammenhengen. Kaja ble svært redd da mamma skulle på sykehus og fjerne mandlene. For fem år siden mistet Kaja lillebror i kreft på sykehus.
• Barnet trenger tid til å knytte seg til nye mennesker i tilsvarende relasjoner som barnet hadde til den som er død. Barnet må selv få bestemme om de vil betegne sin nye steforelder for mamma eller pappa. Barnet som har mistet et søsken, kan lure på når det nye søskenet skal dø. Å gå inn i nære nye relasjoner krever tålmodighet og kan være et vågestykke.
• Overganger kan være krevende. Barnet har en større sårbarhet i seg for endringer nettopp fordi dødsfallet innebar vond endring. Å begynne på ny avdeling i barnehagen eller på skolen kan derfor være en stor utfordring i flere år etter et tap.