Små barn viser sorg gjennom et mangfold av reaksjoner og handlinger. Disse reaksjonene og handlingene blander seg med og blir en del av barnets hverdagsliv. Det kan være vanskelig å skille hva som er ”sorgreaksjoner” og hva som er ”barnets utviklingsnivå i seg selv”. Hva er en treårings normale trassreaksjoner og hva er uttrykk for sorg? En pekepinn på at det er sorgreaksjoner, kan være at det er endringer som oppstår etter tapet, eller at tidligere reaksjonsmønstre forsterker seg ved at trassreaksjoner kommer hyppigere eller er sterkere. Vanlige reaksjoner hos barnet forsterkes ofte i en sorg. Barn som var urolige før, blir enda mer urolige, stille barn blir stillere og lignende.

Det har tidligere vært vanlig å si at ”barn går ut og inn av sorgen”. Utsagnet viser til hvordan barn kan se ut til å veksle raskt mellom å vise uttrykk for sorg, og å vise glede eller ikke tenke på det vonde. En fare med utsagnet er at det kan bidra til at vi ikke tar nok initiativ i møtet med barn fordi vi ikke ønsker å bringe barnet “tilbake i sorgen”. For både barn og voksne er det en normal og sunn sorgprosess å pendle mellom å være opptatt av tapet og å være opptatt av hverdagslige hendelser. Små barn klarer ikke å stå i vanskelige følelser i lengre tid uten opphold. De kan avlede seg selv som en mestringsmekanisme for ikke å bli følelsesmessig overveldet. Sorgen bor i kroppen. Den er ikke borte selv om vi ikke uttrykker den hele tiden. Sorg medfører sterke, fremmede og skremmende følelser for barn. Dette er vanskelig å ta ut. Derfor kanaliserer de følelser, tanker og opplevelser gjennom noe som er kjent, som gjennom å hente sine favorittleker, leke at de er de som er døde, eller leke død og begravelse. Barn lærer gjennom konkretisering, også når det gjelder følelser. Barna må lære følelsenes ansiktsuttrykk, gjerne ved å se bilder av ansiktsuttrykk, eller ved å be barnet vise: ”Hvordan er glad for deg?” ”Hvordan er sint eller lei seg?”

Barn kan gjøre ulike handlinger med og uten språk for å bearbeide og vise sin sorg. Slike sorghandlinger hjelper dem å forstå og forholde seg til tapet. Å lete etter den som er død, spørre etter den døde hver dag eller invitere den døde i bursdagsselskapet sitt er handlinger barnet kan bruke for å prøve ut at den døde faktisk ikke kommer tilbake, eller for å protestere på at den døde er borte. Hos spedbarn eller barn uten verbalt språk, kan vi observere en type leteatferd, som når barnet kikker seg rundt i rommet, gråter, roper eller holder intenst på gjenstander som barnet forbinder med den som er borte. Spedbarn kan la seg roe ved å svøpes inn i noe som lukter sterkt av den de savner, eller ved å bysses og trøstes på akkurat samme måte som av den som er borte.

Hos barn med noe utviklet verbalt språk, hører vi ofte formuleringer som kan mistolkes som at barnet ikke forstår et tap. Barnet sier gjerne ”mamma kommer” i stedet for ”jeg skulle ønske at mamma kunne komme”. Slike formuleringer gjenspeiler manglende grammatisk innsikt, men er ikke tegn på manglende forståelse for tapet slik det lett kan oppfattes som. Barnet trenger hjelp til å fylle ut ordene det mangler: ”Ja, du savner mamma og ønsker at mamma kunne komme, men mamma er borte, mamma er død”. Barn kan bli kroppslig urolige, være rastløse og ha manglende evne til å roe seg uten voksenstøtte, uten at de gjennom ord kan gi signaler om grunnen til sin uro. Språket og den språklige forståelsen utvikles etter hvert som barnet blir eldre.

Sorgen og tapet følger barnets utvikling. Barnas opplevelse av tapets betydning i sitt hverdagsliv, vil endres etter hvert som de blir eldre. Nye tanker og spørsmål dukker gjerne opp når barnet forstår hendelser på nye måter, og sorgen kan derfor bli sterkere igjen i slike perioder. Familie og omgivelser rundt barnet må derfor være forberedt på at barnet tidvis har spørsmål og behov for å snakke om tapet i mange år fremover.