Det første som slår oss nå, er hvordan vi skal klare å hjelpe familien i tiden som kommer.
Vi har som tidligere nevnt, selv et barn med alvorlig sykdom. De første ni månedene før han ble operert, var vi hver morgen usikre på om vi hadde to eller tre barn. Etter operasjon rettet alt seg heldigvis opp, men vi vet av smertelig egenerfaring hva familien nå skal igjennom.
Vi får være med på barneavdelingen på sykehuset, på undersøkelser og informasjonsmøter.
Vi må berømme barneavdelingen ved Nordlandssykehuset for den måten både vi besteforeldre og familien er blitt ivaretatt. Det er smil og alvor og et uttrykt ønske om å ville vårt beste. Hele veien har også brødrene fått være med på det som skjer.
Vi er også uendelig takknemlige for at Maria og Amund lar oss få være med og delta i det som foregår.
Kristoffer skal nå få bo hjemme med såkalt åpen retur. Det vil si at dørene på sykehuset er åpne for dem når som helst noe skulle oppstå. Personale fra sykehuset skal komme og gi nødvendige medisiner.
Maria er utdannet helsesykepleier, men skal få slippe å være sykepleier for eget barn. Dette har hele tiden vært en fantastisk trygghet for både foreldrene og oss.
Dagene går og vi forbereder dåp. Tilbudet fra kirken om hjemmedåp tas imot med takk.
Den store dagen kommer, Amunds foreldre som bor 30 mil unna, og brødrene til Maria kommer sørfra for å feire dagen sammen med oss.
Dette er en gripende stund for oss alle, Kristoffer skal nå få navnet sitt i dåpen. Det er igjen en ubeskrivelig både gledelig og trist dag.
Brødrene til Kristoffer deltar aktivt, storebror heller vannet i døpefonten og den mellomste tørker hodet. Etterpå blir dåpslyset tent. Det er en fin, minnerik og viktig seremoni for oss alle.
I tiden etterpå får vi være mye sammen.