Selv står vi og guttene i kjøkkenvinduet og vinker når sykebilen forsvinner. Vi er selvsagt litt bekymret for hvordan dette skal gå.
Hjemme sitter vi spent og venter på melding fra sykehuset om at lillebror er født, og etter noen timer kommer gladmeldingen om at alt er overstått.
Det er likevel en liten usikkerhet, alt er visst ikke slik det skal være med den lille gutten.
Etter noen timer får vi komme på besøk, Maria og Amund er da med den lille i et undersøkelsesrom, og vi får komme inn.
Vi ser tydelig at han har et stort hode, så det var ikke rart Maria ikke klarte å føde uten hjelp.
Vi får holde barnebarnet vårt, og han er en nydelig liten skapning, men med stort hode og litt skjeve øyne.
Jordmødrene som var med hjemme, er også til stede her. Den nyfødte ligger i mammas fang, og de ber brødrene komme og hjelpe. De er jo blitt lovet å få klippe navlesnoren og nå skal de få klippe av en bit hver. Dette er stor stas for dem midt i all usikkerheten.
Legene er ikke sikre på diagnosen og ønsker at det skal bli gjort videre undersøkelser ved universitetssykehuset i Tromsø ganske umiddelbart.
Ambulansefly blir rekvirert og lillegutt sendes av gårde i kuvøse sammen med en sykepleier. Det er ikke plass til Maria og Amund, som må ta vanlig rutefly samme kveld.
Selv reiser vi hjem med brødrene til tomt hus og fullt basseng. Det er en usikker kveld med mange følelser. Hvordan går det med lillegutt, hvordan går det med foreldrene, hvordan skal vi forklare dette for brødrene?
Vi gjenopplever noe av det vi selv har gått igjennom med vår sønn med hjertefeil, som ble overført til Rikshospitalet for livsnødvendig behandling like etter fødselen. Det er ingen god kveld eller natt.
Dagen etter venter vi i spenning på å høre fra Tromsø.
Utpå dagen ringer Maria og forteller at undersøkelsene nå er gjennomført og at de alle tre kommer hjem med fly senere på ettermiddagen. Hun sier ikke noe om resultatet, vil vente til vi er samlet hjemme.
Vel hjemme på kvelden kan Maria og Amund komme med den utrolig triste beskjeden om at lillegutt er født med en hjerne som ikke har utviklet seg normalt. Store deler av hjernen mangler, det er usikkert om han kan se eller høre, diagnosen er Alobar Holoprosencefali.
De har fått oppgitt at levetiden vil være fra noen måneder til fire år, og at det ikke er håp om at han skal bli bedre.
De har allerede gitt ham navn, han skal hete Kristoffer, etter sagnet om mannen som bar Jesusbarnet over en elv.
Dette er et fryktelig sjokk.
Her har vi alle gått under et helt svangerskap og gledet oss til å få et nytt lite, vidunderlig barnebarn, har fulgt utviklingen og sett foreldrenes og brødrenes glede over å skulle få et medlem til i familien.
Nå blir fremtiden en helt annen.