Tekst - Oppi det hele sørger vi også over...

Oppi det hele sørger vi også over at Maria og Amund og brødrene skal oppleve dette. Det skal ikke være slik at foreldre skal oppleve slike ting, vi har en sorg over at vi ikke kan avhjelpe dem med dette.

Det snakkes om den doble sorgen, det har vi til gangs fått oppleve. Dette gjelder også for ”ventesorgen”, vi vet at tiden vi får være sammen er begrenset.

Vi sørger over Kristoffer og vi ser den sorgen foreldrene og brødrene har og som vi ikke kan skåne dem for.

Det er også vanskelig når vi er ute blant folk og ser nye, friske babyer som trilles rundt.
Det er naturlig at man skal ha friske barn, og vi håper de unge parene som sitter ved nabobordene på kafeen virkelig setter pris på at de har fått et velskapt barn.

Heldigvis er familien flink til å gå ut, vi får også ofte besøk hjemme hos oss i Saltstraumen. Da er vi ute og leker og går tur med brødrene, og inne får vi kose oss med Kristoffer. Dette er uvurderlige minner nå i ettertid!

I vinterferien dro Amund og brødrene hjem til hans foreldre på Evenskjer ca. 30 mil og en fergetid på en time unna.

Vi var en av dagene barnevakt for Kristoffer mens Maria var ute på en handletur for å kjøpe klær til den fremtidige begravelsen, da hun følte at noe var i ferd med å skje. Som vanlig sitter Karin med Kristoffer på fanget og synger for ham mens hun støtter opp hodet og nakken, og han følger med på det som skjer.

Plutselig kjenner hun at noe skjer i nakken, det kjennes ut som det renner noe under huden fra hodet og ned i kroppen.

Maria kommer hjem like etter og ser øyeblikkelig at noe alvorlig har skjedd. Ambulanse blir tilkalt, og vi prøver å få kontakt med Amund.

Det er sent på kvelden, guttene har lagt seg hos bestemor og bestefar på Evenskjer.
Maria ber dem om å komme hjem umiddelbart da hun føler at nå dør Kristoffer.

Amund vekker guttene og setter seg i bilen for å kjøre i snøværet den timen det tar for å rekke siste fergen. De har en firetimers kjøretur og en lang fergetur foran seg.

Imens kommer vi til sykehuset, der Kristoffer blir undersøkt.

Maria og Karin får kontakt med sykehuspresten, og de får sammen en stille stund og noen trøstens ord fra ham i denne vanskelige stunden.

Det vi da ikke vet, er at sykehuset ringer Amund som er på vei til fergen, og sier at de sender et ambulansefly for å hente ham og guttene på Evenes lufthavn.

Litt senere får jeg hentet dem på flyplassen i Bodø og hele familien samles på sykehuset.

Det viser seg at situasjonen stabiliserer seg noe, og de får reise hjem.

Den neste uken er Kristoffer svært dårlig, og vi klarer stort sett ikke å få kontakt med ham. Han ligger i en døs med halvlukkede øyne.

Det blir nå opprettet såkalt hjemmesykehus, det vil si at det er en sykepleier hjemme hos familien 24 timer i døgnet. Det er også ofte legebesøk.

De pleier Kristoffer og leker og spiller spill med brødrene.

De tar til og med et tak over gulvene med moppen.

Igjen, all ære til Nordlandssykehuset og personalet ved barneavdelingen.

Kristoffer fortsetter stort sett å ligge i en døs, og han klarer ikke lenger å ta til seg mat. Så langt har Maria ammet ham, men nå er kreftene slutt hos Kristoffer. Maria sitter med ham på fanget og følger med på pust og hjerteslag. Ofte stopper pusten, men kommer så i gang igjen. Hjertet slår kraftig og vil ikke gi opp.

Det er ikke lett å være på besøk i denne siste perioden.

Det går nok en uke. Så, søndag formiddag får vi telefon om at Kristoffer er gått bort.

Han er sovnet stille inn i sengen til foreldrene med mamma, pappa og brødrene rundt seg.

 

Maria åpnet vinduet, solen sendte en lysstråle inn over Kristoffer, og utenfor var det en fugl som kvitret.

 

Det er et sterkt øyeblikk for dem - og for oss når vi senere får høre historien og se bildet av gutten i solskinnet med brødrene rundt seg.

Maria tar med seg Kristoffer på badet, fyller badekaret, setter seg i badet sammen med ham og vasker ham for siste gang.

Da vi ankommer noen timer senere, ligger han nystelt og vakker i vognen. Familien står rundt ham, og et stearinlys er tent.

Det blir en stemningsfull ettermiddag, nå har altså vår lille skatt dradd hjem til Gud!

Maria og Amund har bestemt at Kristoffer skal være hjemme hele tiden. Her var han laget, her skulle han få sovne inn og her skulle han få være til begravelsen.

De har et kjølerom i kjelleren, der han de første dagene ligger i vognen. Etter hvert får de hjem en kiste, hvor han ligger pyntet og fin sammen med kosekluten sin.

Alle er nede hos ham minst hver morgen og kveld og hilser på.

Brødrene lager tegninger som de legger i kisten, og ved kinnet har Kristoffer kosebamsen. Nordlandsgenser og bukse som mormor har strikket og som han aldri ble stor nok til, får han også med seg i kisten, vår lille Nordlandsgutt.

Den dagen han skal begraves, er vi tidlig i kirken. Den er nydelig pyntet med blomster og kranser fra familie, venner og bekjente. Maria og Amund har vært tidlig ute med kisten, som er åpen.

Det er sterkt å få knele ved kisten og gi Kristoffer den siste klemmen og stryke ham over kinnet. Og ikke minst å se brødrene gi avskjedsklem til lillebror.

Under seremonien sitter Amund og Maria på første benk med den eldste broren mellom seg, han holder dem i hendene og trøster dem. Det var rart å se den omtanken sjuåringen hadde for mamma og pappa.

Mamma Maria er sterk og klarer å holde en fin minnetale ved den lille kisten.

Minstebror går fram og tilbake rundt kisten og gir den en klem, og når jeg skal holde minnetale, kommer han bort til meg og vil opp på armen min. Han vil trøste morfar som er så lei seg. Det er godt å ha ham på armen når jeg avslutter minneordene med diktet ”Ikke en spurv til jorden uten at Gud det vet”.

Kirken er fullsatt av familie, venner og bekjente, og det er ikke et tørt øye når pappa Amund bærer den lille kisten ut.

Etter en kort kjøretur til gravlunden, senkes kisten i jorden, og vi må ta et endelig farvel med vår lille skatt.

Dette er ikke slutten for vårt forhold til Kristoffer, men begynnelsen på en ny form for sorg.

Denne sorgen viser seg å bli langvarig. Når man mister foreldre eller voksne venner, kan sorgprosessen være relativt kort fordi det er naturens gang.

 

Med Kristoffer er det helt annerledes. Det føles ikke riktig at små barn dør før foreldre og besteforeldre.

Vi har opplevd gleden og forventningen gjennom et svangerskap. Vi har vært gjennom fire intense måneder der vi sammen har fått følge Kristoffer og familiens kamp for å gi ham det beste i den tiden han skulle få leve sammen med oss, og ikke minst glede oss over alle de gode stundene han gav oss.

Det har vært mange vanskelige følelser, som vi har hatt problemer med å dele med andre. Heldigvis har vi hatt hverandre, det har vært mange triste, men også gode samtaler på kveldstid etter at vi har lagt oss.

Det er vanskelig å skulle takle egen sorg samtidig som vi skal være støttespillere for den lille familien som sitter midt oppe i alt som skjer.

Nå, nesten fire år etter at Kristoffer gikk bort, er vi fremdeles sterkt berørt av det vi har vært igjennom. Dagene går selvsagt som normalt, men det er svært lite som skal til før tårene kommer. Det kan være en sang, et bilde, så er følelsene der for fullt.

Det er godt å få snakke med andre om det som har skjedd, våre minner og opplevelser, selv nå flere år etter.

Så får vi håpe at de omkring oss ikke blir lei av at vi ikke helt klarer å gi slipp.

Noe vi kanskje har savnet i denne perioden, både mens Kristoffer levde og nå etterpå, er et forum der vi som besteforeldre kan snakke sammen med andre som har opplevd å miste et barnebarn. Der vi kan snakke med noen som forstår hva vi går igjennom, både med tanke på vår egen sorg og våre opplevelser ved å måtte se sorgen til eget barn, svigersønn og barnebarn. Der vi kan støtte hverandre og lytte til hverandre.

Det gjelder ikke minst å få råd om hvordan vi kan være til støtte for den familien som har mistet det mest dyrebare de hadde. Hvordan snakker vi med barnebarna, hvordan takler vi best de reaksjonene, ofte uventede, vi ser de har. Hvordan takler vi best våre egne, uventede reaksjoner? Vi håper derfor LUB på sikt kan få til lokalt tilbud for besteforeldre.

Det har vært både trist og godt å få skrive ned disse minnene om tiden med Kristoffer.
Heldigvis har vi en grav å gå til for å minnes alle de gode stundene vi hadde med ham, både alene og sammen med familien.

Vår kjære Kristoffer fikk sin tilmålte tid på jorden. Den var på fire måneder og har lært oss mye om hva livet betyr, hvor skjørt livet er, og hvor takknemlige vi skal være for hver dag vi får være sammen med våre kjære.

En dag vi var på kirkegården, sa minstebroren: ”Kristoffer er heldig, nå kan han jo ligge og se på alle flyene som lander.”