Tekst: Vilde von Krogh   Foto: Privat

Fire dager over termin ble det stille i Lindas mage. Samme kveld ble fødselen satt i gang. 

– De la ham på brystet mitt, og han var varm og helt, helt stille, forteller hun.
I tiden etter lette hun etter historier som kunne fortelle henne noe om hva hun hadde i vente den kommende tiden.

– Hva skjer nå? Vil jeg komme meg gjennom dette? Kommer jeg til å bli gravid igjen? Og så videre og så videre. Jeg fant ingen bøker som jeg følte gikk ordentlig i dybden. 
Hun bestemte seg for å skrive den boken hun selv ikke fant, til dem som kommer etter henne og opplever det samme.

– Det verste har skjedd, alt er svart, og det man trenger er å få et lite håp om at livet kan bli bedre. 

Linda begynte å skrive på boken allerede i slutten av juli 2018, og lovet seg selv at den ikke skulle ende i skrivebordsskuffen. Hun skrev ned små og store episoder, med minst mulig filter.

Positive tilbakemeldinger

– Da jeg delte de første avsnittene i sosiale medier, turte jeg nesten ikke å gå ut av huset etterpå. Så jeg måtte mer enn én gang si til meg selv at «Dette gjør jeg for Mateo, dette er for ham». Ellers hadde jeg trukket meg og avbestilt hele trykkingen, forteller hun.

Da boken ble lagt ut for salg, følte Linda seg blottlagt. 

– Jeg utleverer meg selv og samboeren min rimelig ufiltrert i teksten. Du blir jo sårbar når du deler så ærlig, og vet at det kan komme kritikk og ulike tilbakemeldinger fra forskjellige hold. 

Til nå har Linda kun fått positive respons fra både nære, kjente, perifere og helt ukjente. Hun forteller at både etterlatte foreldre og besteforeldre har kjøpt boken.

– Noen jordmødre har også lest den, en av dem kjøpte tre eksemplarer av boken for å ha i avdelingen, og jeg tror og håper at den kan komme til nytte for dem, også.
Nå, tre måneder etter utgivelsen, er Linda glad for at hun ga ut boken. 

– Jeg håper at jeg har laget noe som kan bety noe for noen, at den kan være en trøst eller bidra til økt forståelse for sorg. På sett og vis får Mateo leve litt videre med oss og andre lesere, nettopp på grunn av denne boka. Det synes jeg er veldig fint, avslutter hun.

Bokomslag "Jeg skulle vise deg verden"


Boken kan bestilles i alle fysiske bokhandlere og nettbokhandlere, eller direkte fra forfatteren (mforlag@gmail.com).

 

Utdrag fra boken:

«Du må bare prøve å ikke tenke på det, prøve å komme deg videre.» Ja, men hvordan gjør jeg det når hver gang jeg ser meg i speilet så ser jeg ham? Når hver gang jeg går ut av huset, så ser jeg enten gravide eller mødre og fedre med babyvogner eller en baby som nettopp har lært seg å gå? Hvordan kan jeg glemme, når jeg hver gang jeg logger meg inn på sosiale medier kun ser statusoppdateringer av nye graviditeter, nye babyer, ikke så nye babyer, ettårs-, toårs- og treårsdager? Hvordan gjør jeg det når jeg en gang i måneden får mensen, også denne gangen, og må i butikken og er redd for å møte noen jeg kjenner? Hva om de ser i handlekurven min og synes synd på meg? Hvordan skal jeg oppføre meg, når jeg møter nye mennesker eller mennesker jeg ikke har sett på lenge, og er redd for at de skal spørre om jeg har barn? Eller som noen allerede har gjort, «hvor er babyen,» eller «ja, du har jo også en liten nå?» Hvordan gjør jeg det når sykehuset minner om deg hver gang jeg kjører forbi? Bursdagen min, bursdagen til D, jul, morsdag, farsdag og hele sommeren minner om deg, fordi du ikke er her. Hvordan gjør jeg det når havet er deg, når fremtiden var deg? Når jeg omstilte hele livet og hele den jeg er, for å være den som skulle ta vare på deg, jeg er jo moren din, jeg skulle jo være moren din? Hvordan gjør jeg det når hver gang jeg lukker øynene og skal sove for natten, så er jeg tilbake på sykehuset, til den dagen magen min var hard som stein og jeg ikke kjente noen ting? Hvordan faen fortsetter man? Hvorfor faen fortsetter man?

 

Først publisert i LUB-magasinet 1.2023