Tekst: Cecilie Revheim Olsen

Ingen sorg er lik noen annens sorg. Det som kan være til hjelp for oss, er det ikke sikkert føles rett for noen andre. Likevel er det mye felles: Tomheten etter et elsket menneske. Plassen som aldri fylles. Jeg vil derfor prøve å skrive litt om hvordan det har vært å få hjelp og støtte fra menneskene rundt oss i tiden etter at vi mistet Jonathan. 

Det er ikke enkelt å skrive om dette, både fordi det ikke er lett å erkjenne at en trenger hjelp til ting som før var helt hverdagslige gjøremål, og fordi en tar bladet litt fra munnen og nå sier rett ut hva som er til hjelp. Men om jeg kan hjelpe dere som står rundt noen mennesker i sorg akkurat nå, så er det verdt det.

Cecilie Revheim Olsen driver bloggen Livet i Sandvika – tanker og grublerier i hverdagen. Her skriver hun blant annet om sorgen etter at hun og Idar André Olsen mistet Jonathan i dødfødsel 7. januar 2014. Og Leah (3 år) mistet lillebror. De bor på Vigra i Møre og Romsdal.

Vi har fått tillatelse til å gjengi en noe nedkortet versjon av blogginnlegget ”Hvordan skal vi møte mennesker i sorg?” (25.6.14). Noen mindre tilføyelser er lagt til i denne artikkelen.

i

Godt å få lov å hjelpe

Det er ikke enkelt å være verken sørgende eller de som står utenfor og ikke vet hva de skal gjøre. Så utrolig mange har kontaktet oss og bedt oss om å bruke dem om det er noe de kan gjøre for oss. ”Vi er her for dere om dere trenger oss!” Det er vi veldig glade og takknemlige for! Dersom jeg prøver å sette meg inn i deres situasjon, at det var noen vi kjente som hadde mistet et barn, ville jeg synes det hadde vært godt å få lov å hjelpe. Og det har vi tenkt litt på, folk må faktisk få lov å gjøre noe! Det gjør dem godt å få føle at de kan ha bidratt med noe for oss.

Men det er ikke alltid like lett å vite hva vi trenger. Noen ganger er det ting vi gjerne skulle hatt hjelp til, det er mye vi ikke orker selv, men hvem skal bli den "uheldige utvalgte"?  Behovet for hjelp kommer kanskje ikke før en står med oppgaven, og da er det litt for sent å be om det.

Leverte mat på døren

Vi har mange gode mennesker rundt oss som har en evne til å se litt lengre og som har møtt oss på måter vi ønsker uten at vi har måttet be om det. En venninne sto en kveld på døren med deilig kveldsmat til oss, en annen kom med flere matretter som kunne fryses ned, til en dag vi ikke orket å lage middag selv. Noen har tatt med bakst eller andre ting når de kommer på besøk, og mange har invitert på middager og lignende. Å lage mat er noen dager blitt en veldig vanskelig oppgave. I starten spiste vi bare for å overleve, ikke husket jeg hva jeg hadde spist etterpå. Det var i hvert fall næring. Da var det virkelig til stor hjelp og glede å få servert mat som både var hjemmelaget og veldig god. God mat en kveld kan faktisk bli til en fin stund.

Middagsinvitasjoner er også hyggelig, men det å komme seg ut er ikke alltid like lett. Å dra på besøk krever energi. Om vi takker nei, ikke ta det personlig, vi kommer gjerne en annen gang det passer bedre.

Vær konkret

Terskelen for å be om hjelp er ganske høy. Vi vil helst ikke bry andre, og da er det ikke enkelt å spørre om noen kan handle for oss eller lignende.

Jeg tar meg friheten å sitere noen meldinger som ei venninne har sendt:
”Hei, vi skal til kjøpesenteret i dag, er det noe dere trenger der?”

Slike konkrete spørsmål med tilbud om hjelp er mye enklere å benytte seg av. Da vet du at de ikke trenger å kjøre ekstra fordi vi ber om det.

Forrige uke sendte venninnen min denne meldingen:
”Trenger du hjelp til noe neste uke?” Da vet jeg at hun har litt tid til overs og ønsker å hjelpe meg, og jeg fikk avtalt hjelp fra henne. Slike spørsmål er gull verdt!

Andre venner er flinke til å spørre om vi vil bli med på aktiviteter de har planlagt sammen med sine barn, for det å aktivisere en treåring kan noen ganger være utfordrende. Det er lettere å henge seg med på ting som andre har tenkt ut når energien ikke så stor.

Jeg vil også nevne en melding jeg fikk av ei annen flott dame:
”Jeg lurte bare på om du er glad i saftig sjokoladekake? Og om svaret er ja, kommer jeg gjerne med levering på døren en dag :) Det er bare å si ifra når som helst!” Når jeg får slike meldinger både gleder det meg at hun tilbyr seg dette, og jeg smiler over at det kom på en slik herlig måte.

Konkrete spørsmål og tilbud om hjelp er altså mye enklere og ta imot enn å måtte be om.

Praktisk hjelp

Rydding, vasking, utvendig arbeid, forefallende arbeid og hvordan huset ser ut betydde ikke noe den første tiden. Motivasjonen var heller laber, og det er den faktisk enda. Men vi har et hjem å ta oss av. Det hjelper faktisk å ha det litt ryddig og ordentlig rundt oss. Med en energi som er langt fra det den en gang var, tar ting tid og krefter.

Har du en time til overs en dag, tilby din hjelp til de sørgende og si at jeg hjelper deg gjerne om det er noe jeg kan gjøre. Det trenger ikke være så mye, kun en enkel oppgave som blir tyngre fordi man har en tøff hverdag.

Barnepass

Flere har sagt at Leah bare må komme på besøk. Den første tiden da hun begynte i barnehagen igjen etter begravelsen, trengte vi å være sammen med henne om ettermiddagene. Vi følte for å ha henne nær oss og tror hun trengte å være sammen med oss også. Hun knyttet seg veldig til oss og ville ikke være alene på besøk hos noen. Vi hadde ikke store energien, men ga det vi hadde de timene som var igjen etter middag frem til leggetid.

Men noen ganger har en tante kommet innom og sagt hun skulle gå en tur i fjæren og vil gjerne ta med Leah om hun ville være med. Slike små ting er veldig fint og til hjelp. Om det ikke er så lenge, gir det oss mulighet til å få hvile litt. Vi synes fortsatt det er godt å være sammen på ettermiddagene og i helgene, vi trenger familietid for oss selv, men etter hvert som vi har litt mer energi og flere prosjekter som vi må sette i gang med igjen, er det av og til godt å få tilbud om barnepass for en liten stund.

 

Lille Jonathan
Jonathan. Foto: Aida Kjerstad Urkedal.

Å snakke om det

Verbal omsorg er også god omsorg. Vi setter stor pris på alle som har sendt oss noen ord og varme tanker og som fortsatt gjør det. Ikke vær redd for ”å rippe opp i noe”. Mange tror gjerne at de gjør det dersom de sier noe.

Vi legger aldri bak oss barnet vi har mistet, han er en like stor del av livet vårt som de vi får ha her på jorden. Derfor kan en heller aldri "rippe opp i noe". Vi blir stolte, glade og rørte over dem som nevner Jonathan, spør oss om han, viser at de tenker på han og oss. Klart det kan være vanskelig og noen dager tyngre enn andre å snakke om ting, spesielt på matbutikken og lignende, men det går fint det også.

Vi velger selv hvor mye vi sier. Vi er bare glade for at han ikke er glemt, for vi bærer han med oss hele tiden. Vi mener ikke at han alltid skal nevnes eller at det vi nå opplever alltid skal snakkes om, men ettersom tiden går, ikke glem at vi har et barn til.

Lite som er feil å gjøre

Det er ikke noe fasitsvar på hvordan man kan hjelpe eller hvordan de sørgende ønsker å bli møtt. Det er ikke så mange gale ting en kan gjøre. Men det er noe det kanskje ikke er lurt å si eller gjøre og som kan virke sårende. Vi prøver alltid å være overbærende og tenker: ”Stakkars, de kan ikke skjønne dette! De kan ikke sette seg inn i den uvirkelige smerten vi bærer på, og vi kan da heller ikke straffe dem for å si, eller gjøre upassende ting som sårer oss”.

Jeg ble spurt for litt siden om jeg har snakket med andre som har mistet et barn, om når de klarte å sette strek? ”Å sette strek” er noe vi aldri kommer til å gjøre! Vi lærer oss å leve med sorgen og tapet av barnet vårt, men vi legger det ALDRI bak oss på den måten at vi har satt en strek! Vi prøver å stjele livet tilbake, det blir aldri det samme, men med tiden finner vi nok en måte å lære å leve med tapet på. Sorgen tar en annen form, men Jonathan vil alltid "være med" oss.

Jeg vet om flere andre engleforeldre som har fått kommentarer som, ”ja nå må dere vel ha kommet dere videre! Nå er det så lenge siden!” Si aldri slike ting, det gjør vondt. Vi glemmer aldri våre levende barn og vi glemmer heller aldri barna vi har mistet.

Ingen ting går over. Men det blir noe annet. Det er sorgen det handler om. Å bli en annen. Å bevege seg mot en ny virkelighet der sorgen er en del av forutsetningene for livet.

På den sørgendes premisser

Vi er alltid takknemlige for at folk vil møte oss, men det må være på den sørgendes premisser! Vi vet hva som er best for oss, vi vet hvor krevende det er å besøke eller ta imot besøk. Si derfor aldri at vi må møtes, vi må få til et treff eller lignende. Det kan bli veldig vanskelig når en føler seg presset. Det er ingenting vi egentlig MÅ. Jeg prøver kun å gjøre det jeg vil og det som føles riktig for meg for å hente positiv energi. Det er ikke fordi vi ikke ønsker å være sammen med noen, men det må skje i vårt tempo.

Tilby hjelp over tid

Selv om det ser ut som at "alt går mye bedre" etter en tid, og hverdagene fortsetter som før, krever sorgen fortsatt mye krefter og energi. Enkelte dager er fortsatt veldig tunge. Om man da får tilbud om en hjelpende hånd iblant, vet man at man ikke er glemt. Det er en bekreftelse på at en blir sett, og det gjør godt for oss sørgende.

Dette er noe om det vi har satt pris på. Det er ikke likt for alle. Kanskje er noen blitt litt klokere på hva de kan gjøre om noen de kjenner, er i sorg?


Artikkelen ble opprinnelig trykket i Oss foreldre imellom 2.14

Se også:

Hvordan møte etterlatte familier? 12 råd til nettverket

Sorg utfordrer våre relasjoner til venner og familie

Støtte fra sosialt nettverk - Besteforeldre, familie og venner

Informasjonshefte: Plutselige dødsfall - hvordan kan du hjelpe?


NÅR DU TROR
at du vil skåne meg
ikke rippe opp i såret
være litt forsiktig.

Da sårer du meg
og skaper avstand.

Jeg hungrer etter ord og tegn
som viser at du forstår hva som ligger bak
mitt ytre.
Hele tiden.

Først når du viser at du forstår
kan jeg slippe gleden og latteren fram.

Av Inger Marie Aase
Fra Smerten den ubudne gjest. Tanker i en sorgprosess.