Å miste et barn betyr noe annet for de etterlatte enn å miste en voksen. Når et voksent menneske dør, innebærer det tap av et forhold som kanskje er utviklet over lang tid. Forholdet er etablert og en kjenner vedkommende godt. Tap av et barn betyr å miste en relasjon som er i utvikling. Foreldre opplever ikke bare å miste barnet og relasjonen til barnet slik den er akkurat på det tidspunktet dødsfallet skjer. De mister også barnet slik de forestiller seg at det skulle utvikle seg i framtiden; den personen det skulle bli og den betydningen barnet skulle få i foreldrenes liv på et senere tidspunkt, og kanskje også som voksen. Barnet, og foreldrenes forhold til barnet, er derfor en viktig del av foreldrene selv. Deres identitet og opplevelse av meningsfullhet i livet kan være dypt knyttet til barnet, og rammes hardt når barnet dør. På denne bakgrunn kan det å miste barn beskrives som en amputasjon; foreldrene mister en del av seg selv som ikke lar seg erstatte. 

Nettopp fordi barn er i utvikling, opplever mange foreldre at de mister barnet på nye måter i lang tid etter dødsfallet. For eksempel kan de oppleve at de mister sitt barn som skolebarn når de ser andre barn gå til sin første skoledag, som konfirmant når de deltar i en konfirmasjonsfeiring, som brudgom når de deltar i et bryllup og som mor eller far når de deltar i barnedåp. På denne måten kan familiebegivenheter og andre spesielle anledninger føre til at sorgen ”blusser opp” igjen og de bevisstgjøres ytterligere på barnet de har mistet. 

Skyldfølelse, selvbebreidelse og følelsen av utilstrekkelighet er vanlig etter alle typer tap, men foreldre som mister barn kan oppleve dette spesielt sterkt fordi de kan få følelsen av at de har sviktet oppgaven som barnets beskytter. Tap av barn rammer også spesielt hardt fordi det oppleves som ”naturstridig”. Det at et barn dør strider mot det vi kan kalle livets naturlige rekkefølge; barn skal ikke dø før sine foreldre. Dødsfallet utfordrer derfor foreldrenes grunnleggende forventninger til livet.