Etter tapet av et lite barn er det mange som reagerer med ønsket om å bli gravid igjen så fort som mulig. Det kan synes å være den eneste måten å fylle tomrommet som har oppstått etter at barnet døde. Ofte kan motivet være et ubevisst ønske om å skru tiden tilbake til før barnet døde.  Det kan føre til store konflikter dersom partene er uenige om tidspunktet for å bli gravide, eller om de overhodet skal våge seg på et nytt svangerskap. Argumentene for ikke å bli gravid igjen kan være mange: Redsel for at det skal gå galt igjen, om partneren tåler belastningen av en eventuell ny sorg, om forholdet tåler krisen dersom det skulle gå galt igjen, og av hensynet til andre barn i familien. Bare tanken på å forholde seg til et angstfylt svangerskap midt i sorgen kan være avskrekkende for noen. Uenighet om ny graviditet vil også kunne påvirke både seksuallivet og kommunikasjonen partene imellom.  Dersom partene er uenige om når det er best å sette i gang med et nytt svangerskap, kan det være nyttig å innhente informasjon om hvilke tanker og erfaringer andre foreldre som har vært i samme situasjon har gjort seg. Det kan bidra til at man ikke tar et valg i desperasjon. Foreldre har ulike erfaringer på dette, og ingen kan fortelle foreldrene hva som er riktig å gjøre. Noen gir sterkt uttrykk for at det var godt og riktig for dem å vente med ny graviditet. Andre ønsket sterkt et nytt barn og fant støtte og trøst i det. En samtale med helsepersonell og/eller foreldre som også har mistet og vært igjennom et nytt svangerskap, kan virke klargjørende og bidra til en veloverveid avgjørelse (12). Uansett er en ny graviditet en følelsesmessig påkjenning for de fleste, nettopp fordi man er engstelig for at det kan gå galt igjen, man har jo erfart det tidligere. 

Når nytt svangerskap ikke er mulig

Ikke alle kan velge om og når de vil bli gravide igjen. Det å oppleve at man av ulike grunner ikke kan få flere barn, blir for mange en tilleggsbelastning som kompliserer sorgen: Samtidig med sorgen og smerten over barnet som døde må man forsone seg med at man kanskje aldri vil få et nytt barn. Dette kan oppleves som en dobbel sorg. Å miste et barn forsterker ofte ønsket om å få et nytt barn og når man har erfart at sitt barn dør eller har barn fra før, vet man også så altfor godt hva man går glipp av. Fordi det å få barn er et dyptliggende behov, opplever mange at selve meningen med livet blir rokket ved når dette ikke går. Det kan synes som at det er lettere å forsone seg med at man ikke kan få barn dersom man aldri har mistet barn. Det er en stor påkjenning å måtte akseptere den urettferdigheten det er at man ikke kan få flere barn. Dette tar og må få lov til å ta mye tid og krefter før man finner tilbake til en god hverdag.