I den tidligere nevnte norske undersøkelse av par i sorg kommer det fram at partene i stor grad deler virkelighetsoppfatning av sin sorg og sitt samliv (2). De fleste gir uttrykk for at de er fornøyd med sitt parforhold, og de er enige i at de har kunnet snakke om sine følelser. De fleste er fornøyd med den støtten de har fått fra sin partner, og både mødre og fedre er enige i at det er mødrene som har reagert mest intenst og langvarig etter tapet, og at det er fedrene som har kjent mest ansvar for å ta vare på sin partner i ettertid. Noen nyanser er det imidlertid. Mødrene kjenner seg mindre forstått av sin partner enn fedrene, og fedrene er mest overbevist om kjønnsforskjellene i intensitet og varighet i sorgen. 

Noen menn gir uttrykk for at de opplever at kvinner er overlegne når det gjelder å sette ord på følelser, forventninger og smerte. Samtidig vil noen menn, og også kvinner, kunne oppleve at sterke følelsesuttrykk er problematisk i forhold til mannsrollen.  Disse individuelle forskjellene, ofte gjenkjent som kvinnelige eller mannlige måter å forholde seg til følelser på, kan føre til mange misforståelser og motsetninger. Menn kan bli bebreidet for ikke å sørge nok, ikke bry seg om barnet de mistet, være mer opptatt av andre ting, eller ikke forstå sin partner. Kvinner kan bli bebreidet for å dvele ved tankene og følelsene, snakke om det ”hele tiden”, igjen og igjen, og for ikke å være interessert i å finne løsninger på problemene. 

Tradisjonelt sett er mor oftest i fokus når et barn dør. Dette er kanskje sterkere jo mindre barnet er og når et barn dør i mors liv. Ved tapet av et barn som er voksent, vil denne tendensen muligens være mer utlignet. Likevel er det kanskje slik i vårt samfunn at kvinnene eier sorgens utrykk. De blir ofte hovedperson i sorgen. Kvinners sorgreaksjoner blir lett normen for hvordan “riktig” sorg skal være, og menns sorguttrykk og sorgbearbeidelse kan bli ansett som mangelfulle eller feil. Mannen degraderes til en hjelpeløs hjelper, som overlater til kvinnene å gråte og prate. Ofte søker de løsninger på sine egne, partnerens og familiens problemer i ensomhet og taushet. Også fra omgivelsene får menn ofte bekreftelser på at kvinnen er hovedpersonen i sorgen. De fleste menn som har mistet barn har opplevd at andre er opptatt av kvinnen, uten å huske at han som far også bærer på en sorg. Mange menn er blitt møtt med ”Hvordan går det med din kone? Hils henne fra oss”, uten spørsmål om hvordan de har det selv. 

Par som opplever ulikheter seg imellom i måten sorg oppleves og kommer til uttrykk på, utfordres i forhold til nærhet, gjensidig forståelse og kommunikasjon. De kan føle seg maktesløse og ensomme. Når begge trenger å få, men ingen har noe å gi, kan det føre til taushet og avstand. Da er det viktig å se og vite at forskjeller er vanlig og at de er en del av det de trenger å møte og håndtere.

Av de som hadde opplevd brudd i forholdet var det i den tidligere omtalte norske undersøkelsen (2) 60 prosent som setter dette i sammenheng med at de hadde mistet barn. Årsaker de oppgir er ulikheter i reaksjoner, at de har sørget i utakt, manglende kommunikasjon og lite støtte og omsorg fra partneren. Dette er imidlertid problemer som er vanlig også hos foreldre som holder sammen. 

Det er en vanlig oppfatning at det å miste et barn øker faren for samlivsbrudd. Dette er ikke riktig. Undersøkelser har vist at det ikke er høyere forekomst av samlivsbrudd etter tap av barn. I den norske undersøkelsen oppgir tvert imot de fleste at de har kommet nærmere hverandre.  Det å ha opplevd en slik tragedie sammen gjør at mange opplever en unik nærhet, som flere omtaler som et skjebnefellesskap (2). 

Det som understrekes svært sterkt av mange i undersøkelsen (9) er hvor viktig det er å snakke sammen og kommunisere tanker og følelser. Det virker som en viktig forutsetning for å komme gjennom tiden etter tapet av barn er at foreldrene bruker tid på å snakke sammen, at de skaper muligheter for felles aktiviteter og opplevelser, og at de har respekt og forståelse for at de kan reagere forskjellig.